OM ANARKISME OG POLITI
Kriminalpatologisk anarkisme er en mystisk sykdom som til dags dato ikke har vært tilstrekkelig forsket på. Men de sliter iherdig på laboratoriene og kommer nok frem til noe før eller senere. Jeg håper det blir senere, når jeg er død eller for gammel til å lobotomeres. Etter at jeg greide å lure legene på Gaustad til å slippe meg løs på en intetanende verden, har jeg selvfølgelig gjort ganske mye sprøtt. Ting jeg aldri skulle ha gjort. Som i 1978 da jeg søkte om å bli politirekrutt i Las Vegas.
Hvordan kan jeg forklare det? Den amerikanske snuten virket kul. Jeg var såpass innlevd i min nye livsrolle at jeg rent glemte min antimilitarisme. Jeg satte meg i hodet at jeg angret militærnekting og at en politikarrière med en trivelig 38 mm på hoften som kompensasjon ville være tingen. Etter å ha telt kasinopenger et helt år ønsket jeg en mer spennende utfordring. Og hva var mer spennende enn at en kriminell illegal utlending som jeg, kamuflert som innfødt amerikansk statsborger, fartet omkring i en black´n´white Chevy som selveste lovens håndhever i Det Gode Gamle Vesten? Tanken var berusende.
Jeg ble imidlertid hurtig avkjølt. Betjenten som foretok konferansene var straks mistenksom. Min bakgrunn, min nasjonalitet, min militærtjeneste? Vel, jeg hadde vært student i Europa i mange år og ikke fått anledning til noen krigstjeneste. Derfor ville jeg heller gå i krig mot landets forbrytere. Jo jo, min bakgrunn ville bli grundig, ekstra grundig undersøkt, og jeg ville bli kryssforhørt og dobbeltkryssforhørt som bare juling. Men jeg ble oppført til ledende orientering og trening. Jeg takket varmt men stilte ikke opp.
Jeg politi? Snut? Purk? Det var et perverst innfall en mørk natt. Det er nemlig en rekke yrker jeg må for evig og alltid takke nei til som en konsekvens av den ukjente mentale sykdommen jeg lider av.
Å være kriminell , det er en anarkistisk-filosofisk ærestittel. Personlig er jeg er meget, meget stolt av min kriminelle belastning.
Enkelte gode borgere vil sikkert foreslå at man advarer barn og unge mot lovulydighetens fallgruver. Mange kriminelt belastede besteborgere beklager sine lovbrudd og går ut for å advare yngre mennesker mot livets bitre erfaringer med politi, straff, fengsel og rulleblad. Fra en anarkistisk synsvinkel er det dog svært betenkelig at man går inn for å opprettholde et slikt system ved å formane alle til å bøye seg, passe seg og jenke seg. Meget mer fornuftig er det at vi alle går ut for å bryte loven og bli registrert. I vår tid er det viktig at barn og ungdom erverver seg positive kriminelle vaner tidlig, fortrinnsvis i form av åndsbevisst lovulydighet.
Her er et konkret, kreativt forslag: Massiv aksjon mot Folkeregistreringsloven. Denne loven som ble iverksatt av Stortinget henholdsvis i 1970 og i 1979, antakelig mens hele Norge var på fellesferie, krever at alle statsborgere skal registrere sin som om de var utlendinger eller straffanger løslatt på prøve. I sin tid kjempet svarte sørafrikanere mot passloven som krevet at de måtte gå med pass i sitt eget land. Her i Norge kan man få bot og tre måneders fengsel for ikke å melde flytting innen åtte dager. Dette håndheves vanligvis ikke, men hjemmelen er der - den står klart og tydelig på baksiden av alle flytteskjemaer. Alt som skal til er politianmeldelser fra nidkjære byråkrater.
Skal vi advare barn og ungdom mot å forbryte seg mot Folkeregistreringsloven, eller skal vi sabotere systemet en masse ved å melde falske flyttinger og ved å flytte uten å melde fra? Det siste er det eneste moralsk forsvarlige, for hvorfor skal myndighetene vite til enhver tid, ikke hvor man henter posten, men hvor man tar sin døgnhvile, dvs. hvor man sover? Er det for at Gestapo skal kunne komme klokken halv tre om natten?
Det anarkistiske revolusjonære opprør er rettet mot et maktapparat somfor enkelthetens skyld kan kalles "Svinestaben". Denne "Svinestaben" er sammensatt av en rekke "destruktive yrker". Et "svin" i anarkistisk forstand er et menneske som har degenerert til tobent slaktegris ved å velge sin karrière blant politiet, byråkratene, inkassoinnkreverne, i fengselsvesenet, tollvesenet, militæret, på skattekontorene, eller lignende. Disse yrker går nesten utelukkende ut på antisosiale, livsfiendtlige aktiviteter i form av "plikter", "oppdrag" eller "oppgaver". En sann anarkist må ha et konstruktivt yrke eller gå arbeidsledig.
For en vaskeekte anarkist er ransmenn, mordere, tyver, narkomane og svindlere til enhver tid å foretrekke fremfor politifolk. Anarkisme er og blir totalt uforsonlig med borgelig vanetenkning på dette området.
Natt til lørdag 4. april 1992 klokken halv tre om natten på hjørnet av Storgaten og Henrik Ibsens Gate opplevde jeg et svært lærerikt møte med Onkel Politi. Jeg ble brutalt hoppet på bakfra av to vilt fremmede mennesker. Lykkejegerne lette etter dop i mine lommer, og de virket mer desperate enn de sultneste narkomane. De var nemlig politibetjenter.
Til tross for at jeg ikke satte meg til motverge, og til tross for at jeg var kun en uskyldig forbipasserende, ble jeg truet med vold. De sa de ville slå meg hvis jeg ikke fortalte dem hvor "dopen" var. Samtidig holdt de et grep om hovedpulsårene i halsen min og klemte til rundt spiserøret, angivelig fordi jeg ikke skulle svelge noenting.
Disse lykkejegerne bør takke sin svinegud for at jeg var totalt uforberedt. Hvis jeg hadde vært i form og satt meg til motverge, ville de ha ligget i gaten begge to. Hvorfor? Fordi jeg hadde hatt en tannlegeregning i Houston på tolv tusen dollar - nitti tusen kroner - i 1988: Total oral rekonstruksjon, inkludert tre broer og fem implantasjoner. Det var dette jeg nå hørte truet ødelagt av Oslo Politi.
Jeg blir imidlertid ikke lett provosert til vold. Dessuten hadde jeg drukket alkohol den kvelden, og det er like utilrådelig å slåss som å kjøre bil under slik påvirkning.
Hvis jeg hadde vært forberedt på selvforsvar, ville lykkejegerne ha vært ille ute. De gjorde nemlig flere fysiske tabber som kunne ha kostet dem livet. Det lille rødskjeggete krypet grep meg om halsen og sto rett foran meg mens han truet med å slå og var lett tilgjengelig for et saftig spark i skrittet. Den høye lyse eklingen som holdt armene mine kunne ha gulpet i nød etter en albue i adamseplet straks jeg hadde skallet ham kraftig i nesen fra undersiden - hvilket kan være fatalt. Dessuten skjekket de meg ikke for våpen (de gikk kun løst ned i lommene mine) - en alvorlig tabbe siden mange dop-pendlere går med kniv eller pistol. Jeg kunne ha hatt en 32 mm eller en Saturday Night Special i beltet, foran eller bak, eller i støvelen, uten at de hadde merket det.
Lykkejegerne gjorde forøvrig en psykologisk bommert ved å provosere motverge gjennom den måten de snakket på. Til tross for at disse politibetjentene var voksne menn, så oppførte de seg som tenåringspøbler ute på byen for å kjekke seg og slåss. De bar også preg av å ha sett mange amerikanske actionfilmer og TV-serier. En klassisk replikk sprang rett fra Gene Hackmans munn i "The French Connection": De spurte om jeg var ren! Raseren kanskje? Jesus sa til sine disipler: "Dere er alle rene unntatt én" - den urene var Judas Iskariot. Hvor grundig jeg hadde skrubbet i dusjen husket jeg ikke. Jeg hadde imidlertid også sett "The French Connection" med Gene Hackman, "Starsky and Hutch" med David Soul og Paul Michael Glazier, og "Dirty Harry" med Clint Eastwood, så jeg forstod hva de mente.
Så skjedde et under: Jeg sa jeg var anarkist. Til dags dato vet jeg ikke hvorfor jeg sa det. Det var noe som bare slapp spontant ut av meg da jeg ble truet med slag. Og av en eller annen mystisk grunn slapp de meg løs og satte seg i politibilen straks jeg hadde uttalt disse magiske ordene: "Jeg er anarkist."
"Vi har ingenting til overs for anarkister," sa den høye lyse eklingen. Det lille rødskjeggete krypet som hadde anvendt strupetak og trusler var taus. Jeg kunne like gjerne ha sagt "Jeg er Mossad" eller "I´m workin´ underground for the CIA - narcotics and industrial espionage." Like effektivt var det å si: "Jeg er anarkist." Det var som om jeg skulle ha sagt: "Jeg har en usikret granat i beltet mitt."
Våre tobente slaktegriser trygler skattebetalerne på knærne om flere penger, om større bevilgninger, med politireklamer overalt, samtidig som de buser omkring helt uten respekt eller anstendighet for disse skattebetalerne som de skryter av å ville "beskytte". Beskytte mot hvem? Kolleger på dopjakt? Slikt kan man virkelig kalle toppen på frekkhet. Hvem trenger den cicilianske mafiaen så lenge vi har Oslo Politikammer?
Da Amnesty International ba om redegjørelse for det ekstreme omfanget av politivold i Bergen for noen år siden, ble de mottatt først med årelang taushet fra den norske regjeringen, deretter med selvgode nasjonalforfengelige bortforklaringer. I Norge har politiet forøvrig nesten uinnskrenket makt. De har autoritet på områder som egentlig skulle høre til domstolene og Justisdepartementet. I et slikt system er det naturlig at den lysskye pøbelen kan operere fritt mens byråkratiet beskytter dem, spesielt i de små timer når ingen vitner er å se på gaten.
Man har ikke adgang til å fremme en klage slik at pøblene får en passende refs på sjefens kontor. Slik er det ikke. Kun kriminelle anmeldelser mot betjenter aksepteres. Ikke bare blir slike saker henlagt i tusenvis; politianmeldelser er stikk i strid med den kriminelle anarkismens grunnprinsipper. Det ville være hykleri av verste sort å benytte politianmeldelser når man samtidig ligger i total hellig krig mot politiet og Justisdepartementet. Her kommer noen uunngåelige unntak inn i bildet, som f.eks. når ens bil blir stjålet og forsikringsselskapet krever rapport - dvs. økonomisk-byråkratiske formaliteter. Enhver ektefødt anarkist ønsker politiet totalt avskaffet. Det er bedre å møte de pøblene som går mot loven. De er ærligere. En narkoman som begår forbrytelser for å få penger til dop er et renere og bedre menneske enn en narkosnut. Narkomanen søker sin tilfredsstillelse i den kjemiske rusen. Han bruker ikke trusler og vold som et mål i seg selv. Politimannen derimot søker sin tilfredsstillelse og sin rus i fysisk og psykisk makt over andre mennesker. Det er dette som trekker ham til yrket. Narkomanen lider av kjemisk avhengighet - et medisinsk-moralsk problem. Politimannen lider av trang til makt i form av mild, middels eller ekstrem sadisme - et psykisk-moralsk problem. Sosialt sett er politimannen meget farligere og skadeligere for samfunnet enn narkomane, ransmenn og voldsforbrytere.
Sommeren 1991 var jeg vitne til et typisk overgrep på Karl Johan. En gammel uvasket mann som hang rundt i byen satt på en benk uten å gjøre en flue fortred. Fem unge sterke kjekke svin i uniform kom ut av sin varevogn og begynte å plage ham mens de flirte og godtet seg. Da den stakkars mannen forsøkte å forsvare seg verbalt og komme seg vekk, kastet de seg over ham, la ham i håndjern bak ryggen, og sparket ham inn i varevognen.
Et år senere traff jeg denne mannen igjen i Homansbyen, hvor han satt på en benk som vanlig. Han fortalte meg at episoden hadde dreid seg om at han hadde en åpnet ølflaske med seg - et kriminelt forhold selvfølgelig. På veien til politistasjonen fikk han en omgang juling i bilen med håndjern på.
Når det gjelder lov og rett, politi, domstol og fengsel, justis osv., må ethvert menneske ta et standpunkt i livet. Man er for eller mot loven, for eller mot politiet og Justisdepartementet. Mange vakler fra det ene til det andre. Det gode borgerskapet holder seg konsekvent på lovens og politiets side.
Overalt i verden viser det seg at enhver nasjon er først og fremst truet av sitt eget militære og sitt eget politi. De aller fleste voldelige konflikter er interne affærer, dvs. borgerkriger. Stortinget har overveiet å gi Norges politisjefer fullmakt til å bruke alle forsvarsgrener mot sivilbefolkningen. Fremtidens kamper tilspisser seg i økende grad mellom sivile og ikke-sivile, mellom voldelige maktmennesker og ikkevoldelige frihetskjempere.
Jeg tok mitt permanente og uforsonlige standpunkt i 1968 - da det internasjonale revolusjonære ungdomsopprøret nådde sitt zenith. Jeg valgte å stå imot loven, politiet og Justisdepartementet. Her ligger min kriminelle moralske forpliktelse: Å være kriminell, det er mitt guddommelige kall i kraft av Lucifers mektige ild. Kriminalitet er min hellige plikt og ære. Jeg er et asosialt og farlig menneske, en mørkerød kvise på samfunnets lyserøde rumpe. Hvorfor ikke? Selveste Sokrates så seg selv som en klegg på samfunnets hest. Grekerne hadde ikke lobotomi på den tiden, så de ga Sokrates valget mellom landflyktighet og giftdød.
Selv tar jeg absolutt alle konsekvenser av min kriminelle holdning. Jeg vil ikke si hva jeg kommer til å gjøre i spesielle situasjoner overfor mine tobente svinefiender, for jeg er og blir totalt utilregnelig. Min krig mot politi, lov og rett er total. Jeg skal motarbeide politiet i absolutt alt. Jeg skal sabotere enhver etterforskning. Hvis en ransmann løper sin vei og politiet spør meg, vil jeg peke i motsatt retning. Hvis jeg er vitne til en forbrytelse, har jeg hverken sett eller hørt noe som helst. Jeg tar drapsmannens parti, svindlerens parti, flyktningens parti - alltid og uten unntak mot Onkel Politi, mot Svinestaben, mot fienden. Jeg er anarkist.
Tarjei Straume
