Storbritannias Anliggende:
Arthur, Gralen og Parsival

av Richard Seddon

Enhver betraktning av det som en gang ble kalt Storbritannias Anliggende må overveie to faktorer. På den ene siden må man skjelne klart mellom de artistiske legendene, gral-legendene og Parsival-legenden, som forbinder mysteriene tilknyttet fornemmelsessjelen (fra år 3000 til 800 f, Kr.), tankesjelen eller den intellektuelle sjelen (fra 800 f. Kr. til 15. århundre e. Kr.) og bevissthetssjelen for vår egen tid. Man må også være oppmerksom på at det var den romerske kirkens oppgave som følge av historisk nødvendighet å eliminere alle de gamle mysteriene slik at hvert enkelt individ kunne tilnærme seg Kristi mysterium i fullstendig frihet. Følgelig ble oppdiktede fortellinger bevisst spredd av kirken i det tolvte og de følgende århundrer for å utydeliggjøre de esoteriske legendene med stor suksess. Slike oppdiktede historier har blitt utbrodert videre, slik at grundig omhu må til for å skjelne mellom de to.

De sanne Arthur-legendene henviser ikke til en krigshøvding fra det 6. århundre, men til de suksessive lederne av en mysterieskole og innvielseskandidatens opplevelser. Denne skolen ble grunnlagt omkring 1100 f. Kr., nådde et høydepunkt under forrige Michael-epoke i århundrene som førte frem til Golgotha-mysteriet, og fortsatte i hvert fall frem til det niende århundre. Deretter degenererte den. Dens oppgave var å bære den visdommen grailsom megalittenes byggere under forrige Michael-epoke omkring 2500 f. Kr. hadde tilegnet seg ved å observere hvordan solens, månens og planetenes åndelige krefter varierte i sine baner gjennom zodiac.

Disse mysteriene ble skapt utifra de eldre irske mysteriene av en innviet kjent som Merlin. Men de omfattet også de nordiske mysteriene om Wotan og Baldur som strakk seg fra Island til Skandinavia og Russland, og de germanske mysteriene om Ziegfried. De strakk seg dermed over hele Nordeuropa. Arthur ble støttet av Den Store Hvite Losjen kjent som Det Runde Bord. Hver enkelt av dets tolv riddere hadde ofret sin alminnelige åndelige utvikling for å mestre fullstendig de kreftene som strålte ut fra en bestemt konstellasjon i zodiac. Disse kreftene brukte han så til støtte for innvielseskandidaten da han stod opp fra legemet og viet seg ut i kosmos. Ritualets opplevelser, der stjernevisdommen ble menneskeliggjort, ble nevnt historisk som en dramaforestilling; og etter at Mysteriesentret hadde blitt flyttet fra Tintagel til Anglesey mens sakserne rykket frem i det femte århundre, ble noe av denne visdommen forvandlet til de Arthur-legendene vi nå finner i den valesiske Mabinogion.

Navnet "Arthur" er keltisk og kommer fra "Art-Hu". "Art" betyr å ploge, og Hu er det valesiske navnet på solguden som steg ned til jorden, kjent for oss som Kristus. Navnet betyr derfor "Solgudens Plogmann". Dette viser til en betydningsfull polaritet mellom stjernevisdommen og dens praktiske anvendelse på jorden. Nordeuropas festivaler feiret begivenheter for det økonomiske året som innhøsting og lammeslakt istedenfor de gudene som ble feiret andre steder. Druidprestene presenterte disse mysteriene i form av en gris, sugge eller villsvin. Men romerne ønsket ikke å anerkjenne Hu og forvandlet navnet til Arturus, senere Arcturus, som ble gitt til Store Bjørn på himmelen. Den jordiske siden ble opplevd i Tintagel i elementærriket der lysets og luftens krefter fremdeles deltar i et enestående samspill med kreftene fra vann og fjell. Det var fra endringen av balansen mellom disse elementene at ridderne oppfattet at Kristi blod hadde rent inn i atmosfæren og at Golgotha-mysteriet hadde funnet sted.

De overlevende valesiske dikt og legender avdekker en liten del av den visdommen som det ble vedtatt å skrive ned for ettertiden. De berømte tolv slagene som Nennius ramset opp omkring 830 har aldri blitt stedfestet ytre sett fordi de er indre kamper for sjelen på vei til innvielse eller for sjelens kurs etter døden. Denne veien finner vi mer omfattende i de tidligste legender om Culhwch and Olwen (ca. 1050) med særlig vekt på kryssingen av Terskelen, bekreftelsen av Vokteren, oppgivelse av den jordiske personligheten, opplevelsen av Jesus Kristus, erkjennelse av det høyere selvet (jeg'et), aksept av karmiske krav, konfrontasjon med den trefoldige kjempen i oss, omstyrtingen av viljen under Mikaels impuls, og overvinningen av materialismen gjennom en renset levende tenkning.. Først da begynner veien inn i kosmos og utdannelsen til kongedømme, hvilket var den opprinnelige rettferdiggjøringen av kongenes guddommelige rett.

Legenden The Lady of the Fountain (eller Owein) følger en lignende vei, inkludert sammensetningen av et nytt astrallegeme, innlemmelsen av karmiske forpliktelser, og nedstigningen til det fysiske, Den Sorte Undertrykkeren. Peredur forteller om den utadgående veien, men er allerede dekadent, stundom ond (f. eks. det blødende hodet på et fat), og har et forkludret oppdiktet endestykke. Gereint setter den overmodige Spurvhaukens Ridder, Lucifer, opp imot Den Lille Kongen, Ahriman. Poetiske biter refererer til ting som Saturn-, Sol-, og Jord-evolusjonene. Alt dette blir presentert i Fornemmelsessjelens hedenske kledning.

Med tilbaketrekningen til Anglesey i det femte århundre var det en glatt overgang til den keltiske kirken i Cornwall og Wales. Det var ikke noe prestehierarki der, men direkte samhørighet med Kristus på grunnlag av evangeliestudium. Dette kunne ha ført til direkte oversanselige opplevelser dersom det ikke hadde blitt nedtrykket av Roma. Da Gral-mysteriene dukket opp i det niende århundre, hadde Arthur-mysteriene fullført sin oppgave. Deres visdom angående menneskets forbindelse med stjernene, planetene og elementarverdenen levde videre i Natura-begrepet i Chartres-skolen frem til det tolvte århundre da det ikke lenger ble forstått av den økende intellektualismen. I de elevte og tolvte århundrer ble de ekte legendene laget og utgitt, først muntlig gjennom trubadurene og så skriftlig. I respons ble Geoffreys velkjente beskrivelse av Monmouth of Arthur som krigshøvding sponset av kirken for å trekke Arthurs navn ned til det fysiske plan samtidig som Marie de Frances fortellinger (skrevet i England) på den andre siden plasserte Arthur i det luciferiske eventyrriket. Legendene ble dermed tilslørt, og det eneste som ble igjen var den utbredte folketradisjonen om den sovende Arthur ikke alene i Avalon, men i et fjell med sine krigere som venter på gjenoppvåkningens time.

Gral-mysteriene springer fra Det Siste Måltidets kopp der Josef fra Arimathea skal ha fått tak i blodet som rant fra Jesu stukne side, dvs. en kopp som inneholdt Golgotha-mysteriet. Dette ble så båret videre av engler som en imaginasjon til Gralens Borg ble bygget av Titural og der var mennesker klare til arthurå motta ikke innholdet men selve koppen, følelsen, som et mektig stimulus til åndelig liv. Dette fikk varierte uttrykksformer i forskjellige legender. I den tidlige Gralens Bok (ca. 750) var det en liten bok skrevet med Kristi egne hånd; Robert de Boron som først fortalte legenden (ca. 1200) snakket om et beger. Wolfram von Eschenbach kalte det bare for en "ting", Paradisets perfeksjon, som ga hver ridder den næringen han ønsket.

Men det er fra Chrestien de Troyes ( etter at han hadde omformet Gereints og Oweins fortellinger til den intellektuelle tidsalderens høflige form) at vi får de grunnleggende Gral-legendene. Disse begynner vanligvis med rensingen av sjelen i sjeleriket, som strekker seg så langt som til solen, på en måte som ligner Arthur-legendene. Kay, for eksempel, som representerer intellektet, begynner freidig men kommer aldri forbi Merkur-sfæren. Men den videre veien inn i åndens rike fører ikke lenger gjennom de ytre planetene, men vender isteden inn i menneskets natur. De tre stadiene viser i forskjellige imaginasjoner hode-, hjerte- og lemmesystemene nært den måten antroposofien selv ble introdusert først som visdom, deretter i kunst, og så på det sosiale område.

Dermed finner vi i Muldyret Uten Tøyle (The Mule Without a Bridle) den første hodehuggeleken (du hugger av mitt hode i dag, jeg skal hugge av ditt i morgen), deretter møtet med to løver, og så kampen med en såret ridder og med to drager. I The Knight og the Cart (Ridderens Vogn) (ca. 1177) møter vi først Lancelot, den ledende gralridderen, som blir båret akkurat som menneskehodet blir båret, går inn i en stenborg, og tar imot en grønn kappe. Deretter, i en mørkerød kappe, forsvarer han en ungpike, og hans dyd blir satt på prøve. I tredje fase, etter å ha gått forbi skjebnens gravpark, går han over en sverdbro som aldri før har vært krysset, og sårer hender, knær og føtter men frasier seg smerte. Når han så bryter opp vinduet for å befri den fangede dronningen blir sårene gjenåpnet og blodflekker blir igjen på sengen hennes Gral-mysteriene er fundamentalt sett ikke mysterier om kosmos men om jeg'et i blodet. Arthur er her gammel og slapp; hans ridder Gawain faller; og Guinevere, sjelen, overfører sin kjærlighet til Lancelot.

Den første delen av Chrestiens Perceval omformer det valesiske Peredur, bortsett fra at visitten til Gralborgen blir edelt beskrevet. Helten mottar et spesielt ord fra den sårede Fiskerkongen og ser Gralen i rent gull og edelstener men ubestemt form, som skinner med en storartet glans. Et blødende spyd blir båret i opptog, men lydig stiller han ingen spørsmål, og må fortsette på sin korsvei. Før han kan bli en arthuriansk ridder blir han og Gawain drevet fra hoffet. Legenden følger så Gawain, hvis følelser for en liten pike fører ham motvillig inn i en turnering. Så følger de tre stadiene først Escalon-tårnet, som han må forsvare med kun et sjakkbrett; deretter faller han for en hovmodig pike som omsider fører ham til Undrenes Borg, med dens gullseng som slår omkring som et hjerte, og kamp med en løve. I tredje fase blir han fristet til å hoppe over Det Farlige Vadestedet (The Perilous Ford) for å utfordres for å ha gjort dette.

Her slutter historien midt i en setning. Den ble utvidet av tre "fortsettere", men deres verker ser ut til å være oppdiktede fremfor esoteriske i rekkefølge, selv om de innebærer noen betydningsfulle imaginasjoner, sånn som årsaken til landets desolasjon og Arthurs oppgave å gjenreise det. Følgelig beskriver mange romantiske fortellinger mer eller mindre fantastiske bedrifter blant forskjellige riddere med løs tilknytning til Arthur eller Gralen.

Vår tidsalders esoteriske vei henvises til i Parzival av Wolfram von Eschenbach (ca. 1215). Det begynner med kapitler om Parzivals far Gahmuret i Østen der slaget på¨Patelamunt fremhever behovet for først å utvikle den sekstenbladede lotusen. Deretter følger Chrestiens Perceval med mange subtille detaljvariasjoner. Det er uskyldig renhet som først fører Parzival til Gralborgen, hvor han blir vitne til et imponerende rituale i syv stadier (trinn) som gir mye visdom ifra seg. Men han er der på bekostning av at han svikter (deserterer) sin mor (som dør på grunn av det, selv om han ikke vet det), ruinerer Lady Jesute, dreper Den Røde Ridderen osv. Han må nå ta denne karmaen inn i seg selv of forvandle den. På sin videre vandring underkaster han seg fullstendig de åndelige innflytelsene som kommer til ham utenfra, som omsider fører ham til hermitten Trevrizent og Good Friday. Der lærer han seg selv å kjenne, og han drar besluttsomt mot Arthurs hoff, men ved ankomsten fører Cundrie ham bort i retning av Gralen.

Den første av Gawain-begivenhetene er ikke lenger en turnering men et slag der Gawain, som arthuriansk ridder, kjemper mot ondskapens krefter; men Parzival trenger seg inn i disse kreftene for å omskape dem til godhet innenfra. Her ser vi en viktig oppgave for vår tid. Det fortelles at Parzival dermed møter situasjoner som ligner det som Gawain møter i tårnet, Undrenes Borg og Det Farlige Hopp (Leap Perilous), men at han har nok indre styrke til å motstå deres fristelser. Når han kommer tilbake til Arthurs hoff beseirer han en ridder som viser seg å være Gawain, hvilket får ham til å utbryte: "Det er meg selv jeg har overvunnet!" Mens han søker etter Gralen tar han dermed den arthurianske impulsen inn i seg selv.

Parzivals neste motstander viser seg å være hans halvbror Fierefis fra Østen, halvt svart og halvt hvit, som også sier: "Du har kjempet her mot deg selv." Nedarvede krefter må også overvinnes, og visdommen fra Østen må mestres, slik at Parcival blir en representant for hele menneskeheten, akkurat som knightKristus døde for alle mennesker. Dermed kommer Cundrie tilbake for å kunngjøre at hans navn er forkynt i stjernene som Gralens Herre.

Omsider kommer Parzival påny til den alvorlig sårede Amfortas og spør: Onkel, hva feiler det deg?» Medlidenheten i dette spørsmålet gjør det mulig for Kristi helbredende krefter å strømme inn i ham. Parzival blir dermed Ordets Ridder, fremfor Sverdets Ridder. Etter gjenforeningen med sin familie kommer han påny til Gralen, men ikke uten sin bror, som blir døpt for at han skal kunne se det. Fortellingen ender med at Parzivals sønn Lohengrin bærer Gralens innflytelse for å hjelpe Else fra Brabant i fjerne land.

Bak hele denne legenden ligger innvielsen for vår tidsalder. Påny provoserte den frem motstand fra den romerske kirken i form av den cistersianske fabelen The Quest of the Sangreal. Dette beskriver Percevals mislykkede forsøk på å oppnå Gralen og Galahads suksess, en lydig sønn av kirken, som dør uten gagn for menneskeheten.

Den esoteriske visdommen ble dermed i økende grad besudlet av mange oppdiktede verker, inntil forvirringen av arthurianske, Gral- og Parzival-fortellinger gjorde den ugjennomtrengelig. Thomas Malorys Morte D'Arthur et halvt årtusen senere kan ikke skjelne mellom dem. I mellomtiden degenererte Det Runde Bords ridderskap først til en politisk klikk og deretter til en underholdningskilde, inntil etter adskillige politisk motiverte forsøk på fornyelse det ble oppløst på Elizabeth 1.'s tid. Men den keltiske kirkens impuls levde videre i mange sjeler og dannet et fundament hvorfra reformasjonen vokste frem senere med sin forkastning av hirarki og med bevegelser som Rosenkreutzerne og kvekerne.

I dag har tiden kommet, ikke for fornyelse av de arthurianske mysteriene, for alle mysterier fra oldtiden er allerede fornyet i Michael-skolens kristne mysterier, men for den arthurianske impulsen til å våkne og utøve sitt bidrag til helheten. Grunnlaget for dette ligger i Rudolf Steiners foredragscyklus i London (1922), Penmaenmawr (1923) og Torquay (1924) hvor han viser, i kontrast til den materialistiske vestens astronomi, en vei hvorved vi på ny kan føle vårt forhold til kosmos på en menneskelig måte. Uten dette vil ikke utviklingen av åndsselvet kunne inntreffe.

Richard Seddon

(Artikkelen er stjålet fra det britiske tidsskriftet Tne Golden Blade Nr. 47.)

 

Anarkistisk kristendom

Antroposofisk Anarkisme

Vestens Hemmelige Losjer

Bugayevs Steiner

Millers Dylan

 

onkel

 

uncletaz