D Y R E H A V E N
ET SKUESPILL I EN AKT
AV
E D W A R D
A L B E ENORSK OVERSETTELSE: TARJEI STRAUME
ORIGINALTITEL: THE ZOO STORY
SPILLERNE:
Peter: En mann i begynnelsen av 40-årene, hverken tykk eller tynn, hverken pen eller stygg. Han går i ulldress, røker pipe, og bruker hornbriller. Selv om han nærmer seg middelalderen, gir hans klær og manerer inntrykk av en yngre mann.
Jerry: En mann i slutten av 30-årene, ikke fattigslig kledd, men skjødesløst. Det som en gang var et slankt og spenstig legeme har begynt å gå over til fedme; og selv om han ikke er pen lenger, er det tydelig at han en gang var det. Hans forfall skal ikke tyde på utskeielser; han har nærmest en dyp tretthet over seg.
SCENEN:
Det er Central Park; en søndag sommerettermiddag; nåtid <1958>. Der er to parkbenker, en på hver side av scenen; de er begge vendt mot publikum. Bak disse: Grønt, trær, himmel. Til å begynne med sitter Peter på en av benkene.
SCENEINSTRUKSER:
Når teppet går opp, sitter Peter på benken til høyre. Han leser i en bok. Han slutter å lese, pusser brillene sine, og gjenopptar lesningen. Jerry kommer inn.
Jerry: Jeg har vært i dyrehaven. (Peter merker ingenting.) Jeg sa: Jeg har vært i dyrehaven. MISTER, JEG HAR VÆRT I DYREHAVEN!
Peter: Hm? Hva? Unnskyld, var det meg De snakket til?
Jerry: Jeg gikk i dyrehaven, og så spaserte jeg til jeg kom hit. Har jeg gått nord?
Peter (forvirret): Nord? Hvor..... jeg..... jeg tror det. La meg se.
Jerry (peker forbi publikum): Er det Fifth Avenue?
Peter: Hva jo; ja det er det.
Jerry: Og hvilken tverrgate er det; den der, til høyre?
Peter: Den? Å, det er Seventy-fourth Street.
Jerry: Og dyrehaven ligger omkring Sixty-fifth Street; så jeg har gått nord.
Peter (ivrig etter å gjenoppta lesningen): Ja; det ser sånn ut.
Jerry: Gode gamle nord.
Peter (lett, refleksivt): Ha, ha.
Jerry (etter en liten pause): Men ikke rett nord.
Peter: Jeg..... vel, nei, ikke rett nord, men, vi..... kaller det nord. Det er nordlig.
Jerry (ser på mens Peter, som er ivrig etter å bli kvitt ham, fyller pipen sin): Gutten i røyken, du får ikke lungekreft, gjør du vel?
Peter (ser opp, litt irritert, og så smiler): Neida. Ikke fra denne.
Jerry: Neida. Hva du antagelig får er munnkreft, og da må du gå med en av de tingene Freud gikk med etter at de tok vekk hele den ene siden av kjeven hans. Hva heter de tingene?
Peter (ubekvem): En protese?
Jerry: Akkurat! En protese. Du er en velutdannet mann, er du ikke det? Er du lege?
Peter: Å nei; nei. Jeg leste om det et sted. Time magazine, tror jeg. (Tilbake til boken.)
Jerry: Vel, Time magazine er ikke noe for beinskaller.
Peter: Nei, antagelig ikke.
Jerry (etter en pause): Jammen er jeg glad for at det der er Fifth Avenue.
Peter (vagt): Ja.
Jerry: Jeg liker ikke vestsiden av parken noe særlig.
Peter: Å? (Så, litt varsom, men interessert): Hvorfor ikke det?
Jerry (spontant): Jeg vet ikke.
Peter: Å. (Tilbake til boken.)
Jerry (Han står en stund og ser på Peter, som omsider ser opp igjen, forvirret): Har du noe imot at vi prater?
Peter (har tydeligvis noe imot det): Hva..... nei, nei.
Jerry: Jo det har du; du har det.
Peter (legger ned boken, tar pipen ut og legger den vekk, og smiler): Neida; jeg har ingenting imot det.
Jerry: Jo det har du.
Peter (endelig avgjort): Nei; jeg har virkelig ingenting imot det, helt sikkert.
Jerry: Det er..... det er en fin dag.
Peter (ser unødvendig opp på himmelen): Ja. Ja, det er det; vakkert.
Jerry: Jeg har vært i dyrehaven.
Peter: Ja, jeg tror du sa det..... gjorde du ikke det?
Jerry: Du kommer til å lese om det i avisene imorgen hvis du ikke ser det på TV i kveld. Du har TV, har du ikke det?
Peter: Hva jo, vi har to; en for barna.
Jerry: Du er gift!
Peter (tilfreds): Absolutt.
Jerry: Det er ikke noe påbud, for Guds skyld.
Peter: Nei..... nei, selvfølgelig ikke.
Jerry: Og du har en kone.
Peter (i villrede over den tilsynelatende mangel på kommunikasjon): Ja!
Jerry: Og du har barn.
Peter: Ja; to.
Jerry: Gutter?
Peter: Nei, jenter..... begge jenter.
Jerry: Men du ønsket gutter.
Peter: Vel..... naturligvis, enhver mann ønsker seg en sønn, men.....
Jerry (litt ertende): Men det er den veien høna sparker?
Peter (irritert): Det var ikke det jeg skulle si.
Jerry: Og du skal ikke ha flere barn, skal du vel?
Peter (litt fjernt): Nei. Ikke flere. (Så tilbake, grettent): Hvordan kan du vite om det?
Jerry: Kanskje måten du legger beina over kors på; noe i stemmen din. Eller gjetter jeg bare. Er det kona?
Peter (rasende): Det raker deg ikke! (En stille pause.) Forstår du? (Jerry nikker. Peter er stille nå.) Vel, du har rett. Vi kommer ikke til å få flere barn.
Jerry (lavt): Det er den veien høna sparker.
Peter (tilgivende): Ja..... antageligvis.
Jerry: Vel, nå, hva ellers?
Peter: Hva var det du sa om dyrehaven..... at jeg kom til å lese om det eller se.....?
Jerry: Jeg skal fortelle deg om det snart. Har du noe imot at jeg stiller deg spørsmål?
Peter: Å, egentlig ikke.
Jerry: Jeg skal fortelle deg hvorfor jeg gjør det; jeg snakker ikke til så mange mennesker unntatt for å si ting som: la meg få en øl, eller hvor er toalettet, eller når begynner filmen, eller hold henda for deg sjæl, kamerat. Du vet sånne ting.
Peter: Jeg må si at jeg ikke.....
Jerry: Men en gang iblant liker jeg å snakke med noen, virkelig snakke; liker å lære noen å kjenne; å vite alt om ham.
Peter (ler lett, men er dog litt ubekvem): Og jeg er forsøkskaninen for i dag?
Jerry: På en solmettet søndagsettermiddag som denne? Hvem kunne egne seg bedre enn en hyggelig gift mann med to døtre og..... eh..... en hund?(Peter rister på hodet.) Ikke det? To hunder. (Peter rister på hodet igjen.) Hm. Ingen hunder? (Peter rister på hodet, trist.) Å, det var leit. Men du ser ut som en dyrevenn. KATTER? (Peter nikker sørgmodig.) Katter! Men det kan ikke være din idé. Langtifra. Kona og døtrene? (Peter nikker.) Er det noe annet jeg burde vite?
Peter (må kremte): Der er..... det er to paraketter. En..... eh..... en til hver av døtrene mine.
Jerry: Fugler.
Peter: Jentene har dem i et bur på soveværelset sitt.
Jerry: Bærer de med seg sykdommer: Fuglene?
Peter: Jeg tror ikke det.
Jerry: Det var synd. Hvis de gjorde det, kunne du slippe dem løs i huset, og så kunne kattene spise dem og dø, kanskje. (Peter ser uforstående ut et øyeblikk, så ler han.) Og hva ellers? Hva driver du med for å forsørge denne enorme husholdningen?
Peter: Jeg..... eh..... jeg har en ledende stilling i et lite forlag. Vi..... eh..... vi utgir lærebøker.
Jerry: Det lyder artig; veldig artig. Hva tjener du?
Peter (fremdeles humørfylt): Hør nå her!
Jerry: Å kom igjen.
Peter: Vel, jeg tjener circa atten tusen dollar i året, men jeg går aldri med mer enn førti dollar om gangen..... i tilfelle du er en..... ransmann..... ha, ha, ha.
Jerry (overhører): Hvor bor du? (Peter er motvillig.) Å hør nå her: Jeg skal ikke rane deg, og jeg skal ikke kidnappe parakettene, kattene eller døtrene dine.
Peter (for høyt): Jeg bor mellom Lexington og Third Avenue, på Seventy-fourth Street.
Jerry: Det var ikke så vanskelig, var det det?
Peter: Jeg mente ikke å virke..... ah..... det er at du holder ikke en ordentlig samtale; du stiller bare spørsmål, og jeg er..... jeg er vanligvis..... eh..... tilbakeholdende. Hvorfor står du bare der?
Jerry: Jeg skal begynne å spasere omkring om en liten stund, og til slutt skal jeg sette meg ned. (Erindrende:) Vent til du ser uttrykket i ansiktet hans.
Peter: Hva? Hvem sitt ansikt? Hør her, har dette noe med dyrehaven å gjøre?
Jerry (fjernt): Hvafornoe?
Peter: Dyrehaven; dyrehaven. Det var noe med dyrehaven.
Jerry: Dyrehaven?
Peter: Du har nevnt det flere ganger.
Jerry (fremdeles fjern, men plutselig tilbake): Dyrehaven? Å ja, dyrehaven. Jeg var der før jeg kom hit. Jeg fortalte deg det. Si meg, hvor går skillelinjen mellom overmiddels-middelklasse og under-over-middelklasse?
Peter: Hva behager?
Jerry: Ikke si "hva behager" til meg på den måten.
Peter (ulykkelig): Var jeg nedlatende? Jeg tror jeg var det; jeg beklager. Men du forstår, spørsmålet om klassene forvirret meg.
Jerry: Og når du er forvirret blir du nedlatende?
Peter: Jeg..... jeg uttrykker meg ikke så godt bestandig. (Han prøver en spøk på seg selv.) Jeg utgir bøker; jeg skriver dem ikke.
Jerry (morer seg, men ikke over humoren): Det får så være. Sannheten er at det var jeg som var nedlatende.
Peter: Å nå; det behøver du ikke å si.
(Det er på dette punkt at Jerry kan begynne å bevege seg omkring på scenen med langsomt økende besluttsomhet og autoritet, men beregnende slik at den lange talen om hunden havner på kurvens høydepunkt.)
Jerry: Greit. Hvem er dine yndlingsforfattere? Baudelaire og J. P. Marquand?
Peter (varsom): Vel, jeg liker ganske mange forfattere; jeg har en meget allsidig smak må jeg si. De to der er fine, hver på sin måte. (Varmer opp.) Baudelaire er..... eh..... selvsagt absolutt den fineste av de to, men Marquand har sin plass..... i vår..... eh..... nasjonale.....
Jerry: Glem det.
Peter: Jeg..... unnskyld.
Jerry: Vet du hva jeg gjorde før jeg gikk til dyrehaven i dag? Jeg spaserte hele veien opp Fifth Avenue fra Washington Square; hele veien.
Peter: Å; du bor i Greenwich Village! (Dette ser ut til å engasjere Peter.)
Jerry: Nei, det gjør jeg ikke. Jeg tok T-banen ned til Greenwich Village slik at jeg kunne spasere hele veien opp Fifth Avenue til dyrehaven. Det er sånt man må; av og til må man gå en lang omvei for å finne den rette snarveien tilbake.
Peter (nesten furtende): Å, jeg trodde du bodde i Greenwich Village.
Jerry: Hva var det du prøvde å gjøre? Bringe tilværelsen til fornuft? Skape orden? Den gamle papirskuffmetoden? Vel, det er enkelt; jeg skal fortelle. Jeg bor i et fire etasjers mursteinshybelhus på Øvre Vestside mellom Columbus Avenue og Central Park West. Jeg bor i toppetasjen; på baksiden; mot vest. Det er et latterlig lite rom, og en av veggene mine er laget av beaverboard; denne beaverboarden separerer mitt rom fra et annet latterlig lite rom, så jeg antar at de to rommene var en gang ett rom, et lite rom, men ikke nødvendigvis latterlig. Rommet på den andre siden av beaverboardveggen min er bebodd av en farvet primadonnahomse som bestandig lar døren sin stå åpen; vel, ikke bestandig, men alltid når han napper øyebrynene sine, noe han utfører med buddhistisk konsentrasjon. Den farvede primadonnahomsen har råtne tenner, hvilket er sjeldent; og han har en japansk kimono, som også er meget sjeldent; og han går med denne kimonoen til og fra toalettet i gangen, hvilket er meget ofte. Jeg mener at han går mye på toalettet. Han plager meg aldri, og han tar aldri noen med seg til rommet sitt. Det eneste han gjør er å nappe øyebrynene sine, ha på seg kimonoen og gå på toalettet. Nå, de to værelsene på forsiden av min etasje er litt større, tror jeg; men de er også ganske små. Det bor en puertorikansk familie i ett av dem, en mann, en kone, og noen barn; jeg vet ikke hvor mange. Disse menneskene har mye besøk. Og i det andre forværelset bor det noen, men jeg vet ikke hvem det er. Jeg har aldri sett hvem det er. Aldri noen gang.
Peter (flau): Hvorfor..... hvorfor bor du der?
Jerry (fra en avstand igjen): Jeg vet ikke.
Peter: Det lyder ikke som et særlig hyggelig sted..... der du bor.
Jerry: Vel, nei; det er ikke en leilighet i The East Seventies. Men på den andre siden så har ikke jeg én kone, to døtre, to katter og to paraketter. Det jeg har er toalettsaker, noen få klær, en kokeplate som ikke er tillatt, en boksåpner, en sånn med skrunøkkel vet du; en kniv, to gafler, og to skjeer, én liten, én stor; tre tallerkener, en kopp, en skål, et drikkeglass, to fotorammer, tomme begge to, åtte eller ni bøker, en pornografisk kortstokk, vanlige kort, en gammel Western Union skrivemaskin som ikke trykker annet enn store bokstaver, og et lite skrin uten lås med..... hvafornoe? Steiner! Noen steiner..... sjø-runde steiner jeg plukket opp på stranden da jeg var guttunge. Under disse..... nedklemt..... ligger noen brev..... vær-så-snill-brev. Vær-så-snill-og-gjør-ditt og når-vil-du-være-så-snill-å-gjøre-datt-brev. Og når-brev også. Når skal du skrive? Når kommer du? Disse brevene er av senere årganger.
Peter (stirrer nedtrykt på skoene sine, så sier han): Hva med de tomme fotorammene.....?
Jerry: Jeg skjønner ikke hvorfor de behøver å forklares i det hele tatt. Jeg har ikke bilder av noen å sette i dem.
Peter: Foreldrene dine..... kanskje..... en venninne.....
Jerry: Du er et veldig søtt menneske, og du er besatt av en virkelig misunnelsesverdig uskyld. Men gode gamle Mamma og gode gamle Pappa er døde..... forstår du? .....Jeg er opprørt over det også..... jeg mener det virkelig. MEN. Akkurat det skuespillet turnerer rundt i skyene nå, så jeg innser ikke hvordan jeg kan se på dem pent og pyntelig innrammet. Dessuten, eller for å komme saken til livs, så stakk gode gamle Mamma fra gode gamle Pappa da jeg var ti og et halvt; hun gav seg i kast med en vellystig tur gjennom våre sørlige stater..... en reise som varte et år..... og hennes trofaste kompanjong..... blant andre, blant mange andre..... var Kong Alkohol. Det var ihvertfall hva gode gamle Pappa fortalte meg etter at han dro ned dit..... kom tilbake..... bragte liket hennes nord. Vi hadde mottatt nyheten mellom jul og nyttår, forstår du, at gode gamle Mamma hadde oppgitt ånden i en eller annen bule i Alabama. Og uten ånden var hun mindre velkommen. Jeg mener, hva var hun? Et lik..... et nordstatslik. I alle fall så feiret gode gamle Pappa nyttår to uker i trekk, og så klasket han mot fronten av en mobil kommunal bybuss, hvilket liksom ryddet opp i familieforholdene. Vel nei; så var det Mammas søster, som falt hverken for kjødets synder eller for flaskens trøst. Jeg flyttet inn hos henne, og mine minner om henne er svake, bortsett fra at jeg husker fremdeles at hun gjorde alt på en gråtrist måte: soving, spising, jobbing, beding. Hun falt død om i trappen til leiligheten sin, leiligheten min da også, samme ettermiddag da jeg avgikk med examen artium. En grov mellomeuropeisk spøk, spør du meg.
Peter: Du store min.
Jerry: Din store hva? Men dette var for lenge siden, og jeg har ingen følelser i forhold til noe av det som jeg gidder å erkjenne. Men kanskje du forstår hvorfor gode gamle Mamma og gode gamle Pappa er rammeløse. Hva heter du? Til fornavn?
Peter: Jeg heter Peter.
Jerry: Jeg glemte å spørre deg. Jeg heter Jerry.
Peter (med en nervøs latter): Goddag Jerry.
Jerry (nikker sitt goddag): Og la oss se nå, hva er hensikten med å ha en venninnes bilde, spesielt i to rammer? Jeg har to rammer, husker du. Jeg er aldri sammen med de pene små damene mer enn én gang, og de fleste av dem ville ikke gå inn i samme rom som et kamera. Det er pussig, og jeg lurer på om det er trist.
Peter: Jentene?
Jerry: Nei. Jeg lurer på om det er trist at jeg aldri er sammen med de små damene mer enn én gang. Jeg har aldri vært i stand til å ha sex med, eller hvordan sies det?..... elske med noen mer enn én gang. Én gang, det er det. Å, vent, i en og en halv uke, da jeg var femten..... og jeg hang med hodet i skam over at puberteten kom sent..... da var jeg h-o-m-o-s-e-k-s-u-e-l-l. Jeg mener, jeg var homo..... (veldig hurtig) .....homo, homo, homo..... med ringende bjeller og flagg som blafret i vinden. Og i løpet av de eleve dagene møtte jeg parkvokterens sønn minst to ganger om dagen..... en gresk gutt, med samme fødselsdag som jeg, bortsett fra at han var et år eldre. Jeg tror jeg var svært forelsket..... kanskje bare i sex. Men det var musikken fra et helt spesielt hotell, var det ikke det? Og nå; å, som jeg elsker de små damene; ja jeg elsker dem ordentlig. I en times tid.
Peter: Vel, for meg ser det ganske enkelt ut.....
Jerry (sint): Hør nå her! Skal du si at jeg bør gifte meg og få paraketter?
Peter (også sint): Glem parakettene! Og fortsett som ungkar hvis du vil. Det angår meg ikke. Det var ikke jeg som begynte denne samtalen til å.....
Jerry: Neivel, neivel. Jeg beklager. Du er ikke sint?
Peter (ler): Nei, jeg er ikke sint.
Jerry (lettet): Bra. (Nå tilbake til tonen:) Interessant at du spurte meg om fotorammene. Jeg trodde du ville ha spurt meg om de pornografiske spillkortene.
Peter (med et vitende smil): Å, jeg har sett slike kort.
Jerry: Det er ikke det som er poenget. (Ler.) Jeg antar at da du var gutt, lot du og kompisene dine kortene gå på omgang, eller så hadde du en kortstokk for deg selv.
Peter: Vel, jeg går ut fra at mange av oss hadde det.
Jerry: Og du kastet dem like før du giftet deg.
Peter: Å nå, hør her. Jeg hadde ikke behov for noe sånt da jeg ble eldre.
Jerry: Ikke det?
Peter (flau): Jeg vil helst ikke snakke om dette.
Jerry: Jasså? Så la vær. Dessuten prøvde jeg ikke å grafse i ungdomsseksualiteten din og den vanskelige tiden; det jeg ville til livs er verdiforskjellen mellom pornografiske spillkort når du er guttunge og pornografiske spillkort når du er eldre. Det er dette at når du er guttunge bruker du kortene som en erstatning for den virkelige opplevelsen, og når du er eldre bruker du den virkelige opplevelsen som en erstatning for fantasien. Men jeg kan tenke meg at du heller vil høre om hva som hendte i dyrehaven.
Peter (entusiastisk): Å ja; dyrehaven. (Så, klumsete): Det vil si..... hvis du.....
Jerry: La meg fortelle deg hvorfor jeg gikk dit..... vel, la meg fortelle deg en del ting. Jeg har fortalt deg om fjerde etasje i hybelhuset hvor jeg bor. Jeg tror rommene blir bedre etterhvert som du går nedover i etasjene. Jeg tror de blir bedre; jeg vet ikke. Jeg kjenner ingen av menneskene i tredje og annen etasje. Jo vent litt! Jeg vet at det bor en dame i tredje etasje på forsiden. Jeg vet det fordi hun gråter bestandig. Hver gang jeg går ut eller kommer inn igjen, hver gang jeg går forbi døren hennes, hører jeg alltid at hun gråter, dempet, men..... meget bestemt. Meget fast og bestemt. Men den personen jeg skal frem til, og alt om hunden, er vertinnen. Jeg liker ikke å bruke for krasse ord til å beskrive folk. Jeg liker ikke å gjøre det. Men vertinnen er en feit, stygg, slem, dum, uvasket, misantropisk, simpel, bedrukken søppelsekk. Og du har kanskje merket at jeg svært sjelden bruker tabuord, så jeg kan ikke beskrive henne så vel som det er mulig.
Peter: Du beskriver henne..... farverikt.
Jerry: Vel, takk. Uansett, hun har en hund, og hun og bikkja hennes er dørvaktene til min bolig. Kjerringa er ille nok; hun henger rundt i entréen og spionerer for å passe på at jeg ikke tar med meg noen eller noe inn, og når hun har drukket sin ettermiddagshalvliter med sitrongin, stopper hun meg alltid i oppgangen og griper tak i jakken eller armen min, og så presser hun den motbydelige kroppen sin inntil meg for å holde meg i et hjørne så hun kan snakke til meg. Stanken fra kroppen og pusten hennes..... du kan ikke tenke deg den..... og ett eller annet sted bakerst i den ert-store hjernen hennes, et organ som bare er nok utviklet til å la henne ete, drikke og utskille, har hun en råtten parodi på seksuelt begjær. Og jeg, Peter, jeg er gjenstanden for hennes svette kåthet.
Peter: Det er motbydelig. Det er..... grusomt.
Jerry: Men jeg har funnet en måte å holde henne unna på. Når hun snakker til meg, når hun presser seg inntil kroppen min og mumler om værelset sitt og at jeg skal bli med dit, da sier jeg bare: men, Kjære Elskede; fikk du ikke nok i går og i forgårs? Dermed stusser hun, og hun gjør de bitte små øynene sine til smale streker, hun svaier litt, og så, Peter..... og det er i dette øyeblikk at jeg tror jeg kanskje gjør noe godt i dette forpinte huset..... så begynner et elementært smil å manifestere seg i hennes utenkelige fjes, og så fniser hun og stønner mens hun tenker på i går og i forgårs; mens hun tror på og gjenopplever det som aldri har skjedd. Så vinker hun til det svarte uhyret av en hund hun har og går tilbake til værelset sitt. Og jeg er trygg til vårt neste stevnemøte.
Peter: Det er så..... utenkelig. Det er vanskelig for meg å tro at slike mennesker virkelig fins.
Jerry (lett spydig): Det er sånt man leser om, ikke sant?
Peter (alvorlig): Ja.
Jerry: Og realiteten bør helst forbeholdes skjønnlitteraturen. Du har rett, Peter. Vel, det jeg har villet fortelle deg om er hunden; det skal jeg gjøre nå.
Peter (nervøst): Å, ja; hunden.
Jerry: Ikke gå. Du har vel ikke tenkt å gå?
Peter: Vel..... nei, jeg tror ikke det.
Jerry (som til et barn): Fordi at etter jeg forteller om hunden, vet du hva da? Da..... da skal jeg fortelle om hva som hendte i dyrehaven.
Peter (ler svakt): Du er..... du er full av historier, er du ikke det?
Jerry: Du er ikke nødt til å høre på. Det er ingen som holder deg fast her; husk det. Glem ikke det.
Peter (irritabelt): Jeg vet det.
Jerry: Vet du det? Bra.
(Den følgende lange talen, mener jeg, bør utføres med handling, for å oppnå en hypnotisk virkning på Peter, og på publikum også. Enkelte konkrete handlinger er foreslått, men instruktøren og skuespilleren som spiller Jerry bør helst utarbeide det selv.)
JAVEL. (Som om han leser fra en diger plakat.) HISTORIEN OM JERRY OG HUNDEN! (Naturlig igjen.) Det jeg skal fortelle om har noe å gjøre med hvordan man av og til må gå en lang omvei for å finne den rette snarveien tilbake; eller, kanskje jeg bare tror at det har noe med det å gjøre. Men det var derfor jeg gikk i dyrehaven i dag, og det var derfor jeg spaserte nord..... eller nordlig..... til jeg kom hit. OK. Hunden, tror jeg jeg fortalte, er et svart monstrum av et beist: et overdimensjonert hode, bitte bitte små ører, og øyne..... blodskutte, betente, kanskje; og en kropp du kan se ribbeina gjennom skinnet på. Hunden er svart, helt svart bortsett fra de blodskutte øynene, og..... ja..... og et åpent sår på den..... høyre forlabben; det er også rødt. Og, å ja; det stakkars uhyret, og jeg tror det er en gammel hund..... det er i alle fall en mishandlet en..... har nesten alltid ståpikk..... av et slag. Den er rød den også. Og..... hva ellers?..... Å, ja. Han har en grå-gul-hvit farve også, når han flekker tenner. Sånn: Grrrr! Det var det han gjorde da han så meg for første gang..... den dagen jeg flyttet inn. Dyret bekymret meg fra vårt aller første møte. Nå pleier ikke dyr å ta til meg sånn som St. Francis hadde fugler hengende på seg bestandig. Det jeg mener er at dyr er likegyldige mot meg..... som mennesker (han smiler litt)..... som oftest. Men denne hunden var ikke likegyldig. Helt fra begynnelsen ville han snerre og så angripe meg, for å få tak i ett av beina mine. Det var ikke som om han var rabiat, skjønner du; han var en slags klønete bikkje, men han var ikke helt utafor heller. Det var et godt snublende løp; men jeg kom meg alltid unna. Han fikk et stykke av buksebeinet mitt, se, du kan se akkurat her hvor det er sydd; han fikk det den andre dagen jeg bodde der; men jeg sparket meg løs og kom meg fort opp trappen, så det var det. (Undres.) Jeg skjønner ennå ikke til dags dato hvordan de andre leieboerne klarer det, men vet du hva jeg tror: Jeg tror det bare hadde med meg å gjøre. Koselig. Så. Uansett, dette fortsatte i over en uke, hver gang jeg kom inn; men aldri når jeg gikk ut. Det er pussig. Eller, det var pussig. Jeg kunne pakke sammen og flytte ut på gaten uten at bikkja brydde seg. Vel, jeg tenkte over det oppe på rommet mitt en dag, en av de gangene jeg hadde langet meg opp trappen, og jeg trakk min beslutning. Jeg bestemte meg: Først vil jeg drepe hunden med snillhet, og hvis det ikke går, da vil jeg ganske enkelt drepe'n.
(Peter gjør en smertefull grimase.)
Ikke reager, Peter; bare hør. Så dagen etter gikk jeg ut og kjøpte en pose med hamburgere, medium rå, uten ketchup, uten løk; og på veien hjem kastet jeg alle rundstykkene og beholdt bare kjøttet.
(Handling for det følgende, kanskje.)
Da jeg kom tilbake til hybelhuset ventet hunden på meg. Jeg åpnet entredøren på gløtt, og der var han og ventet på meg. Typisk. Jeg gikk inn, meget varsomt, og jeg hadde hamburgerne, husker du; jeg åpnet posen og la kjøttet ned omtrent fire meter fra der hvor hunden snerret mot meg, Sånn! Han snerret, sluttet å snerre; snuste; beveget seg langsomt; så fortere; så fortere mot kjøttet. Vel, da han kom til det stoppet han, og så så han på meg. Jeg smilte, men varsomt, forstår du. Han vendte fjeset tilbake til hamburgerne, luktet, snuste litt mer, og så..... RRRAAAAGGGGHHH, sånn som det..... han rev dem i seg. Det var som om han aldri hadde spist noe før i sitt liv, bortsett fra søppel. Noe som ganske sikkert kunne ha vært sannheten. Jeg tror ikke at vertinnen noengang spiser annet enn søppel. Men. Han åt alle hamburgerne, nesten alle på én gang, mens han laget strupelyder som en kvinne. Så, da han var ferdig med kjøttet, hamburgeren, og forsøkte å spise papiret også, satte han seg ned og smilte. Jeg tror at han smilte; jeg vet at katter gjør det. Det var et meget tilfredsstillende øyeblikk. Så, BAM, snerret han og angrep meg igjen. Han fikk meg ikke denne gangen heller. Så, jeg kom meg opp trappen og la meg på sengen og begynte å tenke på hunden igjen. Skal jeg være sannferdig, må jeg si jeg var fornærmet, og jeg var fly forbanna også. Det var seks kjempegode hamburgere som ikke var motbydeliggjorte av for mye flesk. Jeg var fornærmet. Men etter en tid bestemte jeg meg for å prøve det noen dager til. Hvis du tenker over det, så hadde denne hunden hatt hva må regnes som et antipati mot meg; virkelig. Og jeg lurte på om jeg ikke kunne overvinne denne antipatien. Så jeg prøvde det i fem dager til, men det var alltid det samme: snerr, snus, bevegelse; hurtigere; stirr; sluk; RAAGGGHHH; smil; snerr; BAM. Vel, nå; på dette tidspunkt var hele Columbus Avenue strødd med rundstykker, og jeg var mer kvalm enn fornærmet. Så jeg bestemte meg for å drepe hunden.
(Peter løfter en hånd i protest.)
Ikke ta sånn på vei, Peter; jeg lyktes ikke. Den dagen jeg prøvde å drepe hunden, kjøpte jeg bare én hamburger og det jeg trodde var en morderisk porsjon med rottegift. Da jeg kjøpte hamburgeren, bad jeg mannen om ikke å bry seg med rundstykket, det eneste jeg ville ha var kjøttet. Jeg ventet meg en eller annen reaksjon fra ham, som: vi selger ikke hamburgere uten rundstykker; eller, hva skaddu, eta'n uta henda? Men nei; han smilte hyggelig, pakket hamburgeren inn i matpapir, og sa: En godbit til pusekatten? Jeg hadde lyst til å si: Nei, ikke akkurat det; det er en del av planen for å forgifte en hund jeg kjenner. Men, du kan ikke si "en hund jeg kjenner" uten å virke rar; så jeg sa, litt for høyt tror jeg dessverre, og altfor høytidelig: JA, EN GODBIT TIL PUSEKATTEN. Folk så opp. Det skjer hver gang jeg prøver å forenkle ting: Folk ser opp. Men det er hverken hit eller dit. Så. På veien tilbake til hybelhuset, knadde jeg hamburgeren og rottegiften sammen mellom hendene mens jeg følte like mye vemod som avsky. Jeg åpnet entrédøren, og der var uhyret og ventet på å ta offergaven og så fly på meg. Stakkars kjøter; han lærte aldri at det øyeblikket han brukte til å smile før han angrep meg gav meg nok tid til å komme meg utenfor rekkevidde. MEN, der var han; en ondskap med ståpikk, og ventet. Jeg la giftklumpen ned, gikk mot trappen, og iakttok ham. Det stakkars dyret slukte i seg maten som vanlig, smilte, hvilket jeg nesten ble syk av, og så, BAM. Men, jeg sprintet opp trappen, som vanlig, og hunden fikk meg ikke, som vanlig. OG DET SKJEDDE I DE DAGER AT BEISTET BLE DØDSENS SYKT. Dette visste jeg fordi han ikke voktet meg lenger, og fordi vertinnen ble edru. Hun stoppet meg i gangen samme kvelden som mordforsøket mitt og betrodde meg budskapet om at Gud hadde gitt hundehvalpen hennes et dødelig slag. Hun hadde glemt sin forfjamsede kåthet, og øynene hennes var vidåpne for første gang. De lignet hundens øyne. Hun snufset og tigget meg om å be for dyret. Jeg hadde lyst til å si til henne: Frue, jeg har meg selv å be for, den farvede primadonnahomsen, den puertorikanske familien, mennesket i forværelset som jeg aldri har sett, kvinnen som gråter fast og bestemt bak sin lukkede dør, og resten av menneskene i alle hybelhus overalt; dessuten, frue, så vet jeg ikke hvordan man ber. Men..... for å gjøre det enkelt..... så svarte jeg at jeg ville be. Hun så opp. Hun sa at jeg var en løgner, og at jeg antagelig ønsket at hunden skulle dø. Jeg sa til henne, og det var så mye sant i det, at jeg ikke ønsket at hunden skulle dø. Jeg ønsket ikke det, og ikke bare fordi jeg hadde forgiftet ham. Jeg må tilstå at jeg ønsket hunden skulle leve slik at jeg kunne få oppleve hvordan vårt nye forhold ville utvikle seg.
(Peter uttrykker sin økende avsky og langsomt voksende antagonisme.)
Vær snill og forstå meg, Peter; sånt er betydningsfullt. Du må tro meg; det er betydingsfullt. Vi må kjenne virkningen av våre handlinger. (Nok et dypt sukk.) Vel, uansett; hunden klarte seg. Jeg aner ikke hvordan, medmindre han var nedstammet fra hvalpen som voktet Helvetes Porter eller et lignende sted. Jeg kan ikke mytologi så godt. (Han uttaler ordet myt-o-logi.) Kan du?
(Peter begynner å tenke, men Jerry fortsetter.)
I alle fall, og du bommet på åtte-tusen-dollar-spørsmålet, Peter; i alle fall: hunden ble frisk igjen, og vertinnen ble tørst igjen, helt uendret av vov-vovvens helbredelse. Da jeg kom hjem fra en smussfilm på Forty-second Street, en film jeg hadde sett før, eller en som var svært lik en eller mange jeg hadde sett før, etter at vertinnen hadde sagt at kosehvalpen var bedre, da håpet jeg at hunden ventet på meg. Jeg var..... vel, hvordan sier man det..... inspirert..... fascinert?..... nei, jeg tror ikke det..... hjertebristende ivrig, der har vi det; jeg var hjertebristende ivrig etter å konfrontere min venn igjen.
(Peter reagerer hånlig.)
Ja, Peter; venn. Det er det eneste ordet for det. Jeg var hjertebristende et cetera etter å konfrontere vovve-vennen min igjen. Jeg kom inn døren og gikk, uten frykt, mot midten av entréen. Beistet var der..... og så på meg. Og vet du hva, han så bedre ut etter stevnemøtet med intetheten. Jeg stanset; jeg så på ham; han så på meg. Jeg tror..... jeg tror vi ble stående slik ganske lenge..... stille som stenstatuer..... og bare så på hverandre. Jeg så mer inn i hans ansikt enn han så inn i mitt. Jeg mener at jeg kan konsentrere meg lenger om å se inn i et hundeansikt enn en hund kan konsentrere seg om å se inn i mitt, eller hvem som helst andres ansikt, for den saks skyld. Men i løpet av de tyve sekundene eller to timene vi så inn i hverandres ansikter, fikk vi kontakt. Nå det var dette jeg ønsket skulle skje: Jeg elsket hunden nå, og jeg ønsket at han skulle elske meg. Jeg hadde forsøkt å elske, og jeg hadde forsøkt å drepe, og begge deler hadde mislykkes for seg. Jeg håpet..... og jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg ventet meg at hunden forstod noe som helst, langt mindre mine motiver..... jeg håpet at hunden ville forstå.
(Peter ser hypnotisert ut.)
Det er bare..... det er bare det at..... (Jerry er enormt anspent nå)..... det er bare det at hvis du ikke kan omgåes mennesker, da må du begynne ett eller annet sted. MED DYR! (Meget hurtigere nå, og som en konspirator) Forstår du ikke det? Et menneske må ha en eller annen måte å omgåes NOE på. Hvis ikke med mennesker..... hvis ikke med mennesker..... NOE. Med en seng, med en kakkerlakk, med et speil..... nei, det er for hardt, det er ett av de siste trinnene. Med en kakkerlakk, med en..... med en..... med et teppe, en toalettrull..... nei, ikke det heller..... det er et speil det også, må alltid se etter blod. Ser du hvor vanskelig det er å finne ting? Med et gatehjørne, og for mange lys, med alle farvene som speiler seg i de oljevåte gatene..... med en røyksky, en røyk....sky..... med..... med pornografiske spillkort, med et skrin..... UTEN LÅS..... med kjærlighet, med oppkast, med gråt, med raseri fordi de pene små damene ikke er pene små damer, med å tjene penger på kroppen din, hvilket er en kjærlighetshandling og jeg kan bevise det, med hyling fordi du lever, med Gud. Hva synes du om det? MED GUD SOM ER EN FARVET PRIMADONNAHOMSE SOM GÅR I KIMONO OG NAPPER ØYEBRYNENE SINE, SOM ER EN KVINNE SOM GRÅTER FAST OG BESTEMT BAK SIN LUKKEDE DØR..... med Gud som jeg har blitt fortalt snudde ryggen til alt sammen for en tid siden..... med..... en eller annen dag, med mennesker. (Jerry sukker tungt neste ord:) Mennesker. Med en idé, et begrep. Og hvor ellers, hvilket bedre sted i denne ydmykende parodi på et fengsel, hvilket bedre sted å formidle en enkel, elementær idé enn i en trappeoppgang? Hvor? Det ville bli EN BEGYNNELSE! Og hvilket bedre sted kan man begynne..... å forstå og kanskje muligens bli forstått..... en begynnelse til en forståelse, enn med.....
(Her ser Jerry ut til å falle sammen i en nesten grotesk utmattelse.)
..... enn med EN HUND. Nettopp det; en hund.
(Her kommer en stillhet som kan forlenges i et øyeblikk eller så; deretter forteller Jerry trett sin historie ferdig.)
En hund. Det virket som en ytterst fornuftig idé. Mennesket er hundens beste venn, ikke sant. Så: hunden og jeg så på hverandre. Jeg lenger enn hunden. Og det jeg så da har vært det samme siden. Hver gang hunden og jeg ser hverandre, stanser vi begge to. Vi betrakter hverandre med en blanding av vemod og mistenksomhet, og så later vi som om vi er likegyldige. Vi spaserer trygt forbi hverandre; vi har funnet en forståelse. Vi hadde gjort mange forsøk på kontakt, og vi hadde mislykkes. Hunden har vendt tilbake til søppel, og jeg til ensom men fri gjennomgang. Jeg har ikke vendt tilbake. Jeg mener å si at jeg har oppnådd ensom fri gjennomgang, dersom det dype tap kan sies å være gavn. Jeg har lært at hverken godhet eller ondskap i seg selv, uavhengig av hverandre, skaper noen virkning hinsides seg selv; og jeg har lært at begge kombinert, sammen, samtidig, er den følelsen vi lærer av. Og det som oppnåes blir tap. ---Og hva har blitt resultatet: Hunden og jeg har vunnet et kompromiss; mer en handel, egentlig. Vi hverken elsker eller sårer fordi vi ikke prøver å nå hverandre. Og, var dette med å mate hunden en kjærlig handling? Og var kanskje hundens forsøk på å bite meg ikke en kjærlig handling? Hvis vi kan misforstå så totalt, vel hvorfor har vi da oppfunnet ordet kjærlighet i det hele tatt?
(Det er stille. Jerry flytter til Peters benk og setter seg ned ved siden av ham. Dette er første gang i stykket at Jerry setter seg ned.)
Historien om Jerry og hunden: slutt.
(Peter er taus.)
Vel, Peter? (Jerry er plutselig munter.) Vel, Peter? Tror du jeg kunne selge den til Det Beste og tjene et par hundre dollar på Den Mest Uforglemmelige Personen Jeg Noengang Møtte? Heh?
(Jerry er livlig, men Peter er forstyrret.)
Å, kom igjen nå, Peter; si meg hva du syns.
Peter (nummen): Jeg..... jeg forstår ikke hva..... jeg tror ikke at jeg..... (Nå, nesten i tårer:) Hvorfor fortalte du meg alt dette?
Jerry: Hvorfor ikke?
Peter: JEG FORSTÅR IKKE.
Jerry (rasende, men hviskende): Det er en løgn.
Peter: Nei, det er ikke det.
Jerry (lavmælt): Jeg forsøkte å forklare det til deg mens jeg gikk igjennom det. Jeg gikk langsomt frem; det hele har å gjøre med.....
Peter: JEG VIL IKKE HØRE MER! Jeg forstår ikke deg, eller vertinnen din, eller hunden hennes.....
Jerry: Hunden hennes? Jeg trodde det var min..... Nei. Du har rett. Det er hennes hund. (Ser på Peter, intenst, mens han rister på hodet.) Jeg aner ikke hva jeg forestilte meg; selvfølgelig forstår du ikke. (Monotont, trett:) Jeg bor ikke i ditt kvartal. Jeg er ikke gift med to paraketter eller hva nå systemet ditt består av. Jeg er en permanent omstreifer, og mitt hjem er de kvalme hybelhusene på vestsiden av New York City, som er verdens flotteste by. Amen.
Peter: Jeg..... jeg beklager; jeg mente ikke å.....
Jerry: Glem det. Jeg går ut fra at du ikke helt vet hvor du skal plassere meg, heh?
Peter (spøker): Vi får allslags typer i forlagene. (Småler.)
Jerry: Du er en morsom mann. (Han tvinger seg til å le.) Vet du det? Du er en veldig..... en rikelig komisk person.
Peter (Beskjedent, men morer seg): Å, nå, egentlig ikke. (Han småler ennå.)
Jerry: Peter, irriterer jeg deg, eller forvirrer jeg deg?
Peter (lettsinnet): Vel, jeg må tilstå at denne ettermiddagen ikke ble slik jeg hadde forventet meg.
Jerry: Du mener at jeg er ikke den herren du hadde ventet å treffe.
Peter: Jeg ventet ikke å treffe noen.
Jerry: Nei, jeg tror ikke du gjorde det. Men her er jeg, og jeg går ikke.
Peter (sjekker uret sitt): Vel, du gjør kanskje ikke det, men jeg må komme meg hjem snart.
Jerry: Å, kom igjen; bli litt til.
Peter: Jeg burde virkelig komme meg hjem; du skjønner.....
Jerry (kiler Peters ribben med fingrene): Å, kom igjen.
Peter (Han er veldig kilen; når Jerry forrtsetter å kile ham går stemmen over i falsett): Nei, jeg..... ÅHHHHH! Ikke gjør det. Stopp stopp. Åhhh, nei nei.
Jerry: Å, kom igjen.
Peter (mens Jerry kiler): Åh, hi, hi, hi, hi. Jeg må gå. Jeg..... hi, hi, hi. Tross alt, stopp, stopp, hi, hi, hi, tross alt, så vil parakettene ha middagen ferdig snart. Hi, hi. Og kattene dekker bordet. Stopp, stopp, og, og..... (Peter er helt fra seg nå.)..... og vi skal ha..... hi, hi..... uh..... hå, hå, hå.
(Jerry slutter å kile Peter, men Peter har fått nesten hysterisk krampelatter p.g.a. kilingen og sin egen gale løssluppenhet. Mens latteren hans fortsetter og så ebber ut, iakttar Jerry ham med et underlig fiksert smil.)
Jerry: Peter?
Peter: Å, ha, ha, ha, ha, ha. Hva? Hva?
Jerry: Hør nå her.
Peter: Å, hå, hå, hå. Hva..... hva er det, Jerry? Å, du verden.
Jerry (mysteriøst): Peter, vil du vite hva som skjedde i dyrehaven?
Peter: Ah, ha, ha. Hvafornoe? Å, ja; dyrehaven. Å, hå, hå. Vel, jeg hadde min egen dyrehave der et øyeblikk med..... hi, hi, parakettene som laget middag, og..... ha, ha, hva det nå var,.....
Jerry (rolig): Ja, det var veldig morsomt, Peter. Jeg hadde ikke ventet meg det. Men vil du høre om hva som skjedde i dyrehaven, eller ikke?
Peter: Jo. Jo, absolutt; fortell meg om hva som skjedde i dyrehaven. Å, du verden. Jeg aner ikke hva som gikk av meg.
Jerry: Nå skal jeg innvie deg i hva som hendte i dyrehaven; men først burde jeg fortelle hvorfor jeg gikk til dyrehaven. Jeg gikk til dyrehaven for å finne ut mer om hvorledes mennesker lever med dyr, og hvorledes dyr lever med hverandre, og med mennesker også. Det var antagelig ikke noen rettferdig test, dette med alle avstengt med gitter fra alle andre, dyrene for det meste fra hverandre, og alltid menneskene fra dyrene. Men hvis det er en dyrehave, da er det sånn det er. (Han dytter borti Peters arm.) Flytt deg over.
Peter (vennlig): Jeg beklager, har du ikke nok plass? (Han flytter seg litt.)
Jerry (smiler litt): Vel, alle dyrene er der, og alle menneskene er der, og det er søndag og alle barna er der. (Han dytter til Peter igjen.) Flytt deg over.
Peter (tålmodig, fremdeles vennlig): Javel!
(Han flytter seg noe mer, og Jerry har all den plassen han trenger.)
Jerry: Og det er en glovarm dag, så all stanken er der også, og alle ballongselgerne, og alle iskremselgerne, og alle selene bjeffer, og alle fuglene skriker. (Han dytter hardere til Peter.) Flytt deg over!
Peter (begynner å bli irritert): Hør her, du har mer enn nok plass!
(Men han flytter seg mer, og det er nå temmelig trangt på den ene siden av benken.)
Jerry: Og jeg er der, og det er nå foringstid i løvehuset, og løvepasseren går inn i løveburet, ett av løveburene, for å mate en av løvene. (Slår Peter hardt i armen.) FLYTT DEG OVER!
Peter (Veldig irritert): Jeg kan ikke flytte meg mer, og slutt med å slå meg. Hva er i veien med deg?
Jerry: Vil du høre resten av historien? (Slår Peters arm igjen.)
Peter (Forfjamset): Jeg er ikke så sikker! Jeg vil i alle fall ikke bli slått i armen.
Jerry (Slår Peters arm igjen): Sånn som det?
Peter: Hold opp! Hva er i veien med deg?
Jerry: Jeg er gærn, din drittsekk.
Peter: Det er ikke morsomt.
Jerry: Hør på meg, Peter. Jeg vil ha denne benken. Du går og setter deg på den benken der borte, og hvis du er snill, skal jeg fortelle deg resten av historien.
Peter (opprørt): Men..... hvorfor det? Hva er i veien med deg? Dessuten ser jeg ingen grunn at jeg må gi fra meg denne benken. Jeg sitter på denne benken nesten hver eneste søndag ettermiddag når det er godt vær. Her er det uforstyrret; det sitter aldri noen her, så jeg har det helt for meg selv.
Jerry (mykt): Kom deg av denne benken, Peter; jeg vil ha den.
Peter (nesten klynkende): Nei.
Jerry: Jeg sa jeg vil ha denne benken, og jeg skal ha den. Nå, kom deg over dit.
Peter: Folk kan ikke ha alt de ønsker seg. Det burde du vite; det er en regel; folk kan ha noen ting de ønsker seg, men de kan ikke få alt.
Jerry (ler): Beinskalle! Du er tilbakestående!
Peter: Hold opp med det der!
Jerry: Du er en grønnsak! Gå og legg deg på bakken.
Peter (intens): Nå skal du høre på meg. Jeg har holdt ut med deg i hele ettermiddag.
Jerry: Egentlig ikke.
Peter: LENGE NOK. Jeg har holdt ut med deg lenge nok. Jeg har hørt på deg fordi du virket..... vel, fordi jeg trodde du ønsket å snakke med noen.
Jerry: Du formulerer tingene godt; økonomisk, og, allikevel..... å, hvilket ord er det jeg vil ha for å beskrive din..... HERREGUD, jeg blir kvalm av deg..... kom deg vekk og gi meg benken min.
Peter: BENKEN MIN!
Jerry (skyver Peter nesten, men ikke helt, av benken): Forsvinn.
Peter (Vinner plassen sin tilbake): Fa.....en ta deg. Nå er det nok! Jeg har fått nok av deg! Jeg vil ikke gi fra meg denne benken; du får den ikke, og dermed basta. Gå nå vekk.
(Jerry snøfter men flytter seg ikke.)
Gå vekk, sa jeg.
(Jerry rikker seg ikke.)
Kom deg vekk herfra. Hvis du ikke fjerner deg..... du er en boms, det er det du er..... Hvis du ikke fjerner deg, skal jeg tilkalle en politimann og få deg til å gå.
(Jerry ler, blir sittende.)
Jeg advarer deg, jeg tilkaller en politimann.
Jerry (Mykt): Du finner ingen politimann her omkring; de er på vestsiden av parken alle sammen hvor de jager feer ned fra trærne eller ut av buskene. Det er det eneste de gjør. Det er deres funksjon. Så skrik alt du orker; det hjelper ingenting.
Peter: POLITI! Jeg advarer deg, jeg skal få deg arrestert. POLITI! (Pause.) Jeg sa POLITI! (Pause.) Jeg føler meg latterlig.
Jerry: Du ser latterlig ut; en voksen mann som skriker etter politiet på en lys søndag ettermiddag i parken når ingen skader deg. Hvis en politimann skulle fylle kvoten sin og komme ruslende denne veien, ville han antagelig sette deg inn som en tulling.
Peter (Med avsky og avmakt): Herre Gud, jeg kom bare hit for å lese, og nå vil du at jeg skal gi fra meg benken. Du er gal.
Jerry: Hei, jeg har nyheter til deg, som det heter. Jeg sitter på den dyrebare benken din, og du kommer aldri mer til å ha den for deg selv.
Peter (Rasende): Hør her du; pell deg av benken min. Jeg blåser i om det er rasjonelt eller ikke. Jeg vil ha denne benken for meg selv; jeg vil ha deg VEKK FRA DEN!
Jerry (Gjør narr): Å..... se hvem som er gal.
Peter: KOM DEG UT!
Jerry: Nei.
Peter: JEG ADVARER DEG!
Jerry: Vet du hvor latterlig du ser ut nå?
Peter (Hans raseri og selvopptatthet har besatt ham): Det har ingenting å si. (Han gråter nesten:) KOM DEG VEKK FRA BENKEN MIN!
Jerry: Hvorfor det? Du har alt du ønsker deg i verden; du har fortalt meg om hjemmet ditt og familien din, og din egen lille dyrehave. Du har alt, og nå vil du ha denne benken. Er det sånne ting menn slåss for? Si meg, Peter, er denne benken, dette jernet og dette treet, er dette din ære? Er dette den tingen i verden du vil slåss for? Kan du tenke deg noe mer absurd?
Peter: Absurd? Hør her, jeg skal ikke snakke med deg om ære, eller prøve å forklare deg det en gang. Dessuten er det ikke et spørsmål om ære; men selv om det var det, så ville du ikke forstå.
Jerry (Foraktelig): Du aner ikke en gang hva du sier, gjør du vel det? Dette er antagelig første gang i ditt liv at du har hatt noe som helst mer anstrengende å stille opp til enn å skifte sandkasse for kattene dine. Idiotisk! Har du ikke noen som helst peiling, ikke den minste peiling, på hva andre mennesker har behov for?
Peter: Å hør på den; vel, du har ikke behov for denne benken. Det er helt sikkert.
Jerry: Jo; jo det har jeg.
Peter (Skjelvende): Jeg har kommet hit i årevis; jeg får lange timer med stor fornøyelse, dyp tilfredshet, akkurat her. Og sånt er viktig for et menneske. Jeg er en ansvarsbevisst person, og jeg er VOKSEN. Dette er min benk, og du har ingen rett til å ta den fra meg.
Jerry: Slåss for den, davel. Forsvar deg selv; forsvar benken din.
Peter: Du har egget meg til det. Reis deg opp og slåss.
Jerry: Som en mann?
Peter (Fremdeles sint): Ja, som en mann, dersom du insisterer på å gjøre enda mer narr av meg.
Jerry: Jeg må gi deg ett kompliment: du er en grønnsak, og en litt nærsynt en, tror jeg.....
Peter: NÅ KAN DET VÆRE NOK.....
Jerry: ..... men, ikke sant, som de sier på TV hele tiden ikke sant og dette mener jeg, Peter, du har en viss verdighet; det overrasker meg.....
Peter: HOLD OPP!
Jerry (Reiser seg dovent): Greit nok, Peter, vi skal kjempe om benken, men vi er ikke likestilte. (Han tar frem og spretter åpen en stygg kniv.)
Peter (Våkner plutselig til situasjonens realitet): Du er gal! Du er riv ruskende gal! DU SKAL DREPE MEG!
(Men før Peter får tid til å tenke seg om, slenger Jerry kniven ned ved Peters føtter.)
Jerry: Værsågod. Ta den opp. Du har kniven og dermed er vi mer likestilte.
Peter (Redselslagen): Nei!
Jerry (Fyker over til Peter, griper ham i kraven; Peter reiser seg; ansiktene deres er nesten i berøring): Nå tar du opp den kniven og slåss med meg. Du skal slåss for din selvrespekt; du skal slåss for den jævla benken.
Peter (Kjemper): Nei! Sli..... slipp meg! Hj..... Hjelp!
Jerry (fiker til Peter for hver "slåss"): Du skal slåss, du din stakkarslige drittsekk; slåss for den benken; slåss for parakettene dine; slåss for kattene dine; slåss for de to døtrene dine; slåss for kona di; slåss for manndommen din, du din patetiske lille grønnsak. (Spytter i Peters ansikt.) Du kunne ikke en gang sette et guttebarn på kjerringa di.
Peter (River seg løs, rasende): Det har med genetikk å gjøre, ikke manndom, du ditt..... ditt udyr.
(Han styrter ned, tar opp kniven og trekker seg litt tilbake; han puster tungt.)
Jeg skal gi deg én siste sjanse; kom deg vekk herfra og la meg være i fred!
(Han holder kniven med en fast arm, men langt fremfor seg, ikke for å angripe, men for å forsvare seg.)
Jerry (Sukker tungt): La det så bli!
(I full fart stormer han på Peter og spidder seg på kniven. Tableau: I ett øyeblikk, total stillhet, Jerry spiddet på kniven i enden på Peters fremdeles faste arm. Dermed skriker Peter, trekker seg unna, etterlater kniven i Jerry. Jerry er ubevegelig, stillestående. Dermed skriker han også, og det må være lyden fra et rasende og dødelig såret dyr. Med kniven i seg snubler han tilbake til benken som Peter har forlatt. Han krymper seg der han sitter vendt mot Peter, med øynene vidåpne i smerte og med åpen munn.)
Peter (Hvisker): Å Gud, å Gud, å Gud..... (Han gjentar disse ordene mange ganger, veldig hurtig.)
Jerry (Jerry er døende; men nå ser ansiktsuttrykket hans ut til å forandre seg. Trekkene blir avslappet, og mens stemmen varierer, av og til fordreid av smerte, virker han for det meste fraværende sin døding. Han smiler.)
Takk, Peter. Jeg mener det nå; tusen hjertelig takk.
(Peters munn faller åpen. Han kan ikke bevege seg; han er trollbundet.)
Å, Peter, jeg var så redd for at jeg skulle jage deg bort. (Han ler så godt han kan.) Du aner ikke hvor redd jeg var for at du skulle gå avsted og forlate meg. Og nå skal jeg fortelle deg hva som hendte i dyrehaven. Jeg tror..... jeg tror det var dette som hendte i dyrehaven..... tror jeg. Jeg tror at da jeg var i dyrehaven bestemte jeg meg for at jeg ville spasere nord..... eller nordlig..... til jeg fant deg..... eller noen..... og jeg betemte meg for at jeg ville snakke med deg..... jeg ville fortelle deg ting..... og det jeg skulle fortelle deg ville..... Vel, her er vi. Forstår du det? Her er vi. Men..... jeg vet ikke..... kunne jeg ha planlagt alt dette? Nei..... nei, det kunne jeg ikke. Men jeg tror jeg gjorde det. Og nå har jeg fortalt deg det du ville vite, har jeg ikke det? Og nå vet du alt om hva som hendte i dyrehaven. Og nå vet du hva du kommer til å se på TVen din, og det ansiktet jeg fortalte deg om..... du husker..... ansiktet jeg fortalte deg om..... mitt ansikt, det ansiktet du ser akkurat nå. Peter..... Peter?..... Peter..... takk. Jeg kom til deg (Han ler, så svakt) og du har trøstet meg. Kjære Peter.
Peter (Besvimer nesten): Å Gud!
Jerry: Det er best du går nå. Noen kunne komme forbi, og du bør ikke være her når det kommer noen.
Peter (Rører seg ikke, men begynner å gråte): Å Gud, å Gud.
Jerry (Veldig svakt nå; han er meget nær døden): Du kommer ikke tilbake hit mer, Peter; du har blitt kastet ut. Du har mistet benken din, men du har forsvart din ære. Og Peter, jeg skal si deg noe nå; du er egentlig ikke noen grønnsak; det er i orden, du er et dyr. Du er også et dyr. Men det er best du skynder deg nå, Peter. Skynd deg, det er best du går..... forstår du?
(Jerry tar et lommetørkle og med voldsom anstrengelse og smerte tørker han knivskaftet rent for fingeravtrykk.) Skynd deg vekk, Peter.
(Peter begynner å vakle avgårde.)
Vent..... vent, Peter. Ta boken din..... boken. Her sånn..... ved siden av meg..... på benken din..... benken min, rettere sagt. Kom..... ta boken din.
(Peter går mot boken, men trekker seg.)
Skynd deg..... Peter.
(Peter løper til benken, griper boken, trekker seg.)
Bra, Peter..... bra. Nå..... skynd deg vekk.
(Peter nøler et øyeblikk, så flykter han ut venstre bakgrunn.)
Skynd deg vekk..... (Øynene er nå lukket.) Skynd deg vekk, parakettene lager middag..... kattene dekker bordet.....
Peter (utenfra): (Et stakkarslig hyl): Å GUD!
Jerry (Med øynene fremdeles lukket, rister han på hodet og snakker; en blanding av hånlig mimikk og bønn): Å..... Gud. (Han er død.)
TEPPE
