Generasjonsforvirring?
Tungvektere fra den priviligerte kjendisklassen i Norge, med Rolv Wesenlund i spissen, gjør et såkalt opprør mot "the Establishment" i disse dager. Typer som Willy Haugli, Jahn Otto Johansen, Ellen Horn og Christian Wennerød. Vi er mange, og vi er farlige, sier de. Her mangler det hverken kapital eller politisk tyngde.
Spørsmålet reiser seg om dette veletablerte mediahoffet representerer folk over femti på grasrotplanet, og om de er istand til å sette seg inn i de problemer og behov som melder seg for dagens og morgendagens pensjonister.
Min spørsmålsstilling må ikke misforståes. Selvfølgelig skal enhver kunne velge å fortsette å arbeide istedenfor å tvangsavsettes etter å ha blitt 65 eller 67 år, spesielt kjendiser med spennende og kreative karrièrer. Det er noe betryggende ved å se kjente ansikter som fortsetter å vise seg til de er langt over 90, skuespillere, regissører, sangere, komponister, forfattere osv. Når ikke alle går av banen like tidlig, hjelper de med å bremse tiden litt for oss. Men dette gjelder som sagt priviligerte, velstående kjendiser med nok av penger til utenlandsturer, helsestudio, økologisk mat, private sykehus og verdens beste og dyreste medisiner. Jeg tviler på at noen av disse kan forestille seg hva det vil si for en fattig telefonintervjuer, omsorgsarbeider eller tungtransportsjåfør å jobbe ti eller tyve år utover pensjonsalderen. Jeg tviler også på at disse kjendisenes klagesaker, som f.eks. at de får for lite skreddersydd reklame, angår alle andre i like stor grad.
Jeg vil illustrere mitt hovedanliggende med to erindringer som sitter spikret i hukommelsen med krystallklar nøyaktighet. Begge episodene dreier seg om grotesk respektløshet overfor eldre mennesker i Norge. Den første fant sted på Nisseberget i Slottsparken sommeren 1967. Jeg var selv atten år gammel, og vi pleide å sitte på gressplenen der og røyke hasj. Dette fant politiet så interessant at de til stadighet tok bilder av oss med fjernlinser. Men på den andre siden satt vi selv på orkesterplass når det gjaldt overvåking av politiets aktiviteter. I vår omgangskrets fantes også noen gamlinger, slitne typer med en flaske sprit i lommen. De rike satt på fine restauranter og bestilte sine pjoltere før de tok taxi hjem, mens de fattige måtte gjemme seg for Onkel fordi det var strengt forbudt med alkohol på gaten eller i parker. Og det jeg husker så godt fra sommeren 1967, "summer of love" som det het i San Fransisco den gangen, var et furet ansikt i 60-årsalderen. En dag kom han opp på nisseberget med blodige skrammer i ansiktet og på hodet. Politiet hadde gitt ham juling i patruljebilen.
Og så var det 25 år senere, sommeren 1992, på Egertorget. En eldre mann jeg hadde observert rundt omkring i byen, satt på en benk der. Så kom en patruljebil, og fem sterke unge betjenter kom ut og omringet den gamle. Han satt nemlig med en flaske pils, vis-a-vis de mer priviligerte som drakk samme stimulans fra glass på fortausrestaurantene i nærheten. Betjentene gikk i ring rundt den gamle og provoserte ham verbalt til han begynte å ta til motmæle. Da flirte de. Deretter la de ham i jern bak ryggen og sparket ham inn i bilen før de smelte igjen bakdøren. Senere fortalte den gamle meg at de hadde gitt ham juling i bilen. Med håndjern på. Han var en gammel kjenning av politiet, som det heter, med samme forbrytelse hver gang: Alkohol på offentlig sted.
Det er ikke snakk om forskjellsbehandling fra lovens håndheveres side. Tenåringer får minst like mye juling som gamlinger, sannsynligvis mer, for de slenger oftere med leppa, som det heter. Det er imidlertid et spørsmål om vanlige fattige mennesker fortjener å bli "fredet vilt" når de har nådd en viss alder. Selvfølgelig er det ydmykende for en ungdom å bli mishandlet av eldre politifolk. Det er imidlertid en annen type ydmykelse å bli utsatt for denne type behandling av uniformerte ungdommer uniform når man selv nærmer seg pensjonsalderen. Da føles det som et endelig stempel på ens liv, en bekreftelse på at man er permanent uønsket av samfunnet.
Dette kan man ikke forvente at kjendiseliten skal forstå. Når de føler seg tilsidesatt fordi nye ringetoner på mobiltelefonen, eller en ny Britney Spears-CD, utelukkende markedsføres til ungdom, lever de åpenbart i en helt annen verden av luksusbekymringer enn flertallet over 50 i Norge. Kanskje de bør ta et lite hint fra Mike Wallace i "60 Minutes", en kjendis-reporter på 82 år som utkonkurrerer yngre rivaler via ren og skjær dyktighet og slagkraft. Når du har et glamorøst og spennende yrke og god helse, er det naturlig å ville fortsette til du stuper, og hvis du er dyktig nok, er det ingen som tvangspensjonerer deg heller.
Når Rolv Wesenlund & Co. til og med klager på rockekulturen, må man begynne å lure. Hva i alle dager mener Wesenlund med at han hører til "Louis Armstrong-generasjonen"? Hvis "Satchmo" hadde levd idag, hadde han vært 101 år gammel, mens Rolv Wesenlund er yngre enn Elvis Presley, the king of Rock'n'Roll, og bare et par år eldre enn John Lennon. De eldre idag tilhører Beatles- og Rolling Stones-generasjonen, og Wesenlunds jevnaldrende Bill Wyman har allerede nådd pensjonsalderen.
Generasjonsforvirring? De eldre idag representerer den legendariske Woodstock-konserten, Jimmy Hendrix, hasj-generasjonen, og om noen få år blir det både rock og hasj på aldershjemmene med mulige politi-razziaer i kjølvannet. Det er nemlig ikke alle her til lands som blir invitert til skipsredernes kokain-selskaper med gjester fra Hollywood. Kjendiseliten behøver aldri å bekymre seg for å bli holdt fast i tollen mens kroppens hulrom ransakes med gummihansker, eller bli anholdt på et gjennomsiktig spesialtoalett i 48 timer og tvangsforet med fordøyelsesmidler, og i tillegg bli utsatt for helsetruende høye doser med røntkenbestråling. Denslags er forbeholdt de fattige, inkludert eldre, som tilfeldigvis har havnet i politiets spaningsregister, f.eks. fordi de har blitt fotografert med fjernlinser i nærheten av mistenkte narko-langere. Kan dette være et tema for lovendringer i anstendighetens navn?
De utvalgte kjendisene på Rolv Wesenlunds liste trenger heller ikke å bekymre seg om å bli nektet jobb p.g.a. eldgamle "synder". Men da undertegnede ville søke om en jobb i Bomringen, fikk han vite at dette junne han ikke få, for Securitas sjekker din vandel langt, langt, tilbake, og en hasj-dom fra 1969(!) medførte automatisk avslag på søknaden. Hvor gammel må en dom være for å bli "foreldet", og når blir vi over 50 "fredet vilt"? Hva med en lovendring her også - i anstendighetens navn nok en gang - som forbyr denslags oppførsel og adgang til urgamle politiarkiver blant private vaktselskaper? Og siden vi her snakker om hasj, er det klart og tydelig at kjendis-elitistene lever i en annen virkelighet når vi f.eks. ser at den nå avdøde skuespilleren Robert Mitchum, som var nærmere "Satchmo"s alder enn Wesenlund, satt i en lenkegjeng som tenåring p.g.a. marihuana, og idag turnerer både den 69 år gamle Willie Nelson og den 61 år gamle Bob Dylan verden rundt med marihuana-rever i lommene. Hvis megarockestjernen John Lennon hadde levd idag, ville han ha vært 62 år gammel. Både Dylan og Lennon var opprørere i ordets egentlige forstand, men i begge tilfeller ble de bestukket med rikdom og berømmelse av "Verdens Fyrste". Til tross for dette fikk de sine budskap frem.
Men hva med Willy Haugli og Ellen Horn og Rolv Wesenlund? Har de noe budskap? Vi lytter i forventning. Det eneste vi hører er at de har nok av kjøpekraft og at de ønsker mer reklame mot seg selv, og at de ønsker å fortsette å tjene gode penger. Det er ikke noe kritikkverdig med disse ønskene, men det er heller ikke noe for alle over 50 å være like opptatt av. Kanskje kravet om større respekt for eldre blant lovens håndhevere, og retten til å ha pipa og dens innhold ifred på ens eldre dager, er mer aktuelt og jordnært for de fleste?
De er farlige, sier de. Joda, Willy Haugli er faktisk litt farlig. Ikke bare lyver han til pressen om politiets overtramp, han anbefaler også dødsstraff i Norge. Så langt kommer dette "opprøret" fra en svært priviligert, og ikke minst reaksjonær, minoritet.Man bør minnes at også Louis Armstrong tok seg en pipe - til og med lenge før J. Edgar Hoover demoniserte hampen med skrekkpropaganda på 1930-tallet. Kanskje en glup journalist bør spørre Haugli om han føler tilhørighet med J. Edgar Hoover-generasjonen?
Man holder seg ikke i fokus når man blir gammel ved å snu ryggen til ungdommens kultur, men ved å ta del i den og bygge broer til den. Men når man ikke finner en eneste epost-adresse eller webside tilhørende nevnte celebriteter, og heller intet nettsted for "eldresaken", ser det ut som om medlemmene har blitt rammet av en sykdom verre enn Alzheimer, nemlig teknofobi. Kanskje dette opprøret er tildels rettet mot den teknologiske utviklingen? Dette har i så fall ikke noe med generasjoner å gjøre i det hele tatt, men med provinsielle, reaksjonære holdninger.
Selv tilhører jeg Fred Hampton-generasjonen. Hampton, en Black Panther som ble skutt av politiet under en razzia mens han lå i sin seng da han var 21, ville ha vært 54 år gammel idag. Vi er hans generasjon.
"You can kill a revolutionary, but you cannot kill a revolution. You can jail a liberation fighter, but you cannot jail liberation." (Fred Hampton, 1948-1969)
