Tanker om

FISKEN, KATTEN OG KROKODILLEN

Jeg sitter og blar i en dødskul, speisa, spennende og progressiv radikal venstrerevolusjonær lefse. Den heter "Forandringens Frø/For dyrs frigjøring." Du vet veganere som driver med aksjoner i rendyrket IRA-stil mot slakterier, meierier, pelsbutikker, eggsentraler og andre institusjoner som har noe med industri og dyr å gjøre. Hvis vi lykkes i å befri dyrene fra kapitalisme og utbytting, kan de kanskje hjelpe oss med å vinne revolusjonen?

En artikkel om fiskens vel inspirerer til dyptgående refleksjoner. "Et dyr veldig mange overser er fisken," leser vi. "En prosess bestående av å fange fisk ved hjelp av krok festet i fiskens munn, og deretter trekke den ut av vannet (som den er avhengig av for å leve) og inn i fremmede omgivelser lar seg vanskelig forsvare dersom fisken har evnen til å føle smerte og frykt. Tenk deg f.eks. en katt som slepes etter krok i munnen ned under vannflaten, og som deretter blir holdt der!"

Ja, dette har virkelig fått meg til å tenke. Jeg tenker særlig på hvor glad katten er i fisk og på at menneskene er slemme med fisken for å være snille med katten. Og så er katten slem med musa og rotta for å være snill med menneskene, som syns det er ekkelt med mus og rotter i maten og i sengen, fordi katten vil vise sin takknemølighet til menneskene som er slemme med fiskene for at kattene skal ha det godt. Er du med?

Jeg tenker også ofte på krokodillens vel, for den er en truet art. Menneskene har vært slemme med krokodillen bare for å lage støvler og vesker av skinnet. Endelig har vi begynt å verdsette krokodillen. Selv liker jeg best den amerikanske alligatoren en meget truet art som blir over 6 meter lang og spiser fisk, slanger, pattedyr og mennesker. Nilkrokodillen er enda koseligere. Den blir over 5 meter lang og spiser insekter, frosk, slanger, antiloper, store husdyr og mennesker. Den vokser hele livet og blir gjerne 200 år gammel.

Vi mennesker skal være snille med alle dyr. Vi kan godt leve på planteføde, men det kan ikke krokodillen. Den kan ikke tygge ordentlig; derfor må den riste byttet i filler før den sluker maten sin. Er byttet for stort til å riste fra hverandre, vrir krokodillen av lemmene. Med et fast tak rundt bena eller hodet på byttet snur krokodillen seg lynraskt flere ganger rundt sin egen lengdeakse. Metoden er uhyre effektiv. På et øyeblikk liknet benet på for eksempel et menneske en korketrekker, og etter noen få sekunder til er det revet av.

Krokodillenes festmåltider er godt organisert, for krokodiller har en høyt utviklet spise- og køkultur. Det er ganske vanlig at opptil 40 krokodiller er med og deler en nedlagt vannbøffel. Når maten skal føres fra munnen ned i svelget, er krokodillene avhengige av tyngdekraften. Først kaster krokodillen maten rundt i munnen til den ligger riktig vei. Så strekker krokodillen halsen og løfter hodet mot himmelen slik at maten bokstavelig talt faller rett ned i magen. Dette er et usedvanlig vakkert og henrivende syn, særlig når matbiten er en kjøtteters overkropp med hode eller en større bit av tispa som satte giftsprøyter i forsøksdyr i fjor.

(Vår djerve broder i sør, Idi Amin, oppdaget at beskuelsen av dine uvenners farvel mellom krokodillenes kjever kan være en meget raffinert nytelse.)

Tenk hvor mange dyr vi kunne frelse fra smerte og død ved å mate krokodillene med nok mennesker! Vi kunne kidnappe alle slakterne, jegerne, eggplukkerne, kumelkerne, pelsoppdretterne og mange grådige kjøttetere, og så kunne vi mate dem til krokodillene slik at disse reptilene slapp å spise fisk og pattedyr! Hvis vi kunne gjøre det samme med haier, tigre og andre rovdyr med sans for en saftig menneskebit, kan vi redusere faren for overbefolkning som truer hele økobalansen og de eksotiske artene. Vi kunne også lage en industri ved å hermetisere det uspiste menneskekjøttet og lage katte-og-hundemat. Dermed kunne vi være snille med både fisk, mus og rotter. Rottene kunne spise syke slemme mennesker, for de tåler slike gifter.

Det er faktisk et problem dette med å beskytte truede rovdyr på den ene siden som f. eks. bjørn, gaupe, ulv, rev, tiger og sevfølgelig krokodille og samtidig beskytte velsmakende dyr mot å bli spist av av både mennesker og rovdyr. "Forandringens Frø/For dyrs frigjøring." viser skisser av eskimoer som skjærer opp dyrene de lever av. De ser veldig onde ut, og de fremstilles som en slags sadistiske demoner. Her ser ut som om mennesket ikke blir betraktet som en del av naturen og økosystemet i det hele tatt. Hvorfor blir ikke ulven eller gaupen fremstilt som en sadistisk demon når den tar seg en kjøttmiddag? Hvorfor ikke gjøre som i Hakkebakkeskogen og kreve at reven blir vegetarianer? Jeg forstår det slik at gaupen får lov av "Forandringens Frø/For dyrs frigjøring." å ta seg en kjøttmiddag, men at mennesket fortjener å dø for en sånn ugjerning.

Militante veganere mener forøvrig at vi er veldig slemme med kua når vi melker den og ondskapsfulle mot høna når vi forsyner oss med egg. De liker heller ikke at vi klipper ull av sauen. Ikke bare slakterier, men også meierier, har vært gjenstand for bomeangrep. En egg-pusher fortjener jo å bli sprengt i fillebiter for sine overgrep mot høna ikke sant?

Lenge leve den militante veganismen!

Tarjei Straume