DEN MILITÆRE UTFORDRING

Den militære utfordring som møter unge mennesker i form av innkalling til tjeneste må karakteriseres som etisk-moralsk. Det er intet mindre enn hykleri av verste sort når en regjering tvangsverver ungdommen til geriljaen samtidig som andre ungdommer får beskyttelse i form av asyl fra samme regjering for å unngå slik tvangsverving i fremmede land. Det er imidlertid ikke denne problematikken jeg her vil komme inn på, men et motstykke til selve den etisk-moralske utfordringen som i 1960-årenes USA ble gitt følgende uttrykksform: "Hva om de startet en krig, men ingen stilte opp?"

En slik idé virker nok både naiv og utenkelig for de fleste, men President Ronald Reagan sa for noen år siden at "Folk lager ikke krig. Regjeringer gjør det." Så enkelt er det ikke, men de som føler at enhver militærnekter svekker fellesskapet ved å redusere det nasjonale beredskap med én stridsdyktig mann, bør venne seg til å tenke omvendt, dvs. tenke originalt.

Forpliktelsen til blindt å adlyde ordre som kan gå ut på hva som helst fra helt tilfeldige personer man ikke en gang kjenner bør alene være grunn nok til å nekte tjeneste. Spørsmålet er allikevel ikke hvem som leder hvem. I og med at den militære utfordringen er en etisk-moralsk utfordring, må man innse at en krigshandling er den samme enten man leder eller lar seg lede. Ethvert menneske er totalt ansvarlig for sine handlinger uansett omstendigheter.

Det ville dog være absurd å karakterisere den militære utfordring som etisk-moralsk dersom det hele dreide seg om opplæring i drapskunst. Mange føler seg fristet til å betrakte militærlivet som umoralsk i seg selv for å rettferdiggjøre sin opposisjon uten vanskeligheter og for å unngå den tvilen som bevitner realistisk erkjennelse av en meget vrien problematikk, enten man velger å tjene eller å nekte.

Først og fremst må vi forstå soldatens aller høyeste kall. Dette kall går ut på å utvikle fryktløshet, styrke og uselvisk offervilje i en slik grad at man besitter evnen til å gå inn i den sikre tortur, den sikre lemlestelse, den sikre død, til fordel for en kollektiv sak. Hvis vi skal være fullverdige militærnektere av samvittighetsgrunner, av moralske grunner, da må vi sette frem et kall som er enda høyere enn soldatens. Forutsetningen er vår dypeste ærefrykt og beundring for den sanne krigshelt, som f. eks. de britiske og amerikanske menn som falt på Normandie-stranden D-dagen 1944 for å befri dem som led under nazismen.

"Pasifisme" er et negativt og misvisende ord som jeg ikke kan utstå i denne sammenheng. Det er her snakk om den djerveste krigerens videreutvikling til de helt store gjerninger. Det kreves nemlig langt dypere fryktløshet og styrke å gå inn i den sikre død når man på forhånd har besluttet å avstå fra fysisk motstand. I de fleste tilfeller gir slik motstand et håp om å unngå denne skjebnen, eller så virker den aggressive voldslidenskapen, den rovdyriske emosjonen, som en bevisshetsdempende bedøvelse i det avgjørende øyeblikk. Å kunne møte en slik skjebne i klar bevissthet, uten frykt, uten hat og uten våpen, til fordel for menneskehetens etisk-moralske evolusjon, det er den antimilitaristiske krigerens høyeste kall.

Krigshelten er et paradoks. Paradokset går ut på at den som har gitt sitt liv, den som har falt på slagmarken, må først ha bidratt til å drepe andre dersom hans offer skal ha militær verdi. Dette er et paradoks fordi det å ta et annet liv og det å ofre ens eget liv er to handlinger som står i et gjenbyrdes motsetningsforhold, en indre polaritet. Soldatens plikt går ut på å gjøre sitt beste for å ta liv og selv unngå døden ved å ta enda flere liv. Med få unntak består soldatens kall i å risikere sitt eget liv så uselvisk som mulig, men den fysiske våpenkrigens etos bygger til syvende og sist på å overleve ved å ta liv om nødvendig: to live and let die, så lenge det er "fienden," dvs. motpartens militære personale, man dreper. Den uskadde soldat som har drept og selv overlevd er derfor den vellykkede krigshelt som opplever å bli dekorert og hedret. Det jeg her vil frem til er at krigerens høyeste kall helt siden urtiden har vært å falle i kamp, å dø på slagmarken. Den moderne populære krigshelt som blir dekorert og kanskje belønnet med politisk verv står derfor ikke så høyt som den falne soldat: Han som døde slik at de andre kunne leve videre i frihet.

Kampbegrepet går riktignok ut på å befinne seg i en "dødssone" hvor man dreper og selv enten dør eller overlever helst det sistnevnte. Men jeg har påpekt at det å drepe og det å bli drept er to motsatte ting. "Å bli drept" er forøvrig et passivt verb; derav begrepet "pasifisme." Er vi alle "pasifister" fordi vi "blir født"? "Å komme til verden" og "å dø" eller "å gå gjennom dødens port" er derimot aktive verb. "Pasifisme" er og blir et totalt meningsløst ord.

Så sent som i det nittende århundre var dueller vanlige i vår kultur. En duell kjempes fordi to mennesker opplever en konflikt som de mener kan kun løses ved at døden skiller dem. Begge har til hensikt å drepe og overleve. Når jeg sier at det å la seg drepe, dvs. å ofre sitt liv, gi sitt liv, er det motsatte av å drepe, da må man merke seg forskjellen mellom å gå bevisst inn i døden og å bli drept motvillig. Å gå bevisst inn i døden som et offer for andre er det diametralsk motsatte av å ta andres liv.

Erkjennelsen av kontrasten mellom offergjerningen og drapshandlingen gir inntrykk av å ha vunnet utvidet forståelse i vårt eget århundre. Det er ikke så lett å gjennomskue at det kreves et større mot, en mektigere kriger, og en sterkere besluttsomhet å gå uvæpnet inn i den sikre død, den sikre lemlestelse, den sikre tortur, enn å risikere ens liv mens man forsøker å drepe andre.

En slik erkjennelse er dog spesielt tungt fordøyelig i vår samtid fordi et så avansert offer forekommer å være berøvet sin nytteverdi. Et menneskeliv defineres i dag som en "resurs." En væpnet soldat er en resurs, men en kriger som legger ned sine fysiske våpen og går inn i den sikre død "kaster bort" sitt liv. (På amerikansk kalles en meningsløs død for "a waste" noe som visner bort eller blir til søppel. "Å kverke" et menneske kalles "to waste someone" å kaste vedkommende på søppeldyngen eller i kloakken.)

Denne kyniske nihilismen har også infiltrert selve forsvarsbegrepet og definisjonen av verdier som skal forsvares. Det hele går under betegnelsene "rikets sikkerhet," "den nasjonale sikkerhet," "sikkerhetspolitikk" osv. og appellerer til vagt definerte emosjonelle behov for "trygghet" i likhet med helseforsikring og brannforsikring. Jeg lærte til og med på skolen at militærforsvaret er akkurat som et brannvesen. I praksis betyr dette at et automatvåpen, en granat eller en napalmbombe er det samme som en vannslange og at mennesker er bare ild som skal slukkes. Det organiske liv avsjeles gjennom våre skolebegreper for å hindre opprør mot det internasjonale militærindustrielle komplekset.

I skrivende stund gjennomgår riktignok den militærstrategiske tenkningen radikale omveltninger fra den kalde krigens dager, men disse endringene er kun basert på økonomiske og praktiske behov. Erkjennelsen av krigens og krigsapparatets vesen er like fjern som før, kanskje fjernere enn noen gang. (Væpnede styrker har blitt "fredsstyrker." Amerikanerne har i mange år kalt sine atomraketter for "peacekeepers.")

Verdiene som skal forsvares består kun av økonomiske resurser for å sikre vårt næringsliv, dvs. våre egne maver, mot væpnede sultne mennesker. Alt som sies angående "vår livsform" som skal vernes dreier seg om det såkalte "velferdssamfunnet;" alt annet er bare svada. Noen mener nok at kirken og kristendommen, teatrene og skolene, Ibsen og Wergeland, skal forsvares av Hærens geriljaleker i bygd og by, men dette er totalt abstrakt, hypotetisk uttenkt. Det er absurd. Alt det dreier seg om er Norges Bank og Pengesekken, det såkalte demokratiet som får alle til å tro at de er med på å bestemme disse tingene.

Det mest paradoksale ved tvangstjenesten er at den skal angivelig verne friheten. Det har hittil vært forholdsvis lett å få de fleste tenåringer til å svelge at friheten må forsvares med frihetsberøvelse. Selv fikk jeg aldri dette til å stemme.

Dueller ble kjempet for ære, og det samme gjaldt kriger nasjonene imellom i tidligere tider. Da var fysisk krig med sverd og spyd et høyt kall for å utvikle mot og styrke. Slik er det ikke lenger. Vårt århundre har forandret det totalt. Den feige, sjofle stridsteknologien og den matnyttige egoismen har knust krigens edelhet, ærlighet og renhet slik den en gang kunne erfares og slik Homer og Shakespeare kunne verdsette den.

Min egen militærnekting har altså først og fremst sine røtter i min etisk-moralske holdning til denne problematikken. Den er bygget på en tenkning og en virkelighetsoppfatning som står i uforsonlig kontrast mot den pragmatiske, unyanserte militærstrategiske logikken. Denne kontrasten kom klarest frem under min samtale med lensmannen i Bærum høsten 1970. Noen samtale ble det egentlig ikke, for lensmannen nektet å identifisere seg med de spørsmålene han måtte lese opp til meg og som jeg måtte svare på.

For det første ville Forsvaret og Justisdepartementet vite følgende: "Mener du at Norge bør nedlegge sitt militære forsvar?" Ja eller Nei var de eneste tillatte svar. Jeg skulle altså ha en mening om hva generalene og politikerne burde gjøre.

På denne måten blir alternativ resonnering kneblet. Det hele dreier seg om et tankediktatur. George Orwell, som selv kjempet i den spanske borgerkrigen og var uenig i det han kalte "pasifisme," dvs. militærnekting, påpekte at intellektet kan brukes til to ting: Frihet eller makt. Hvis jeg svarer "Ja: Norge bør nedlegge sitt militære forsvar," søker jeg å tvinge flertallet til å adoptere min individuelle tilkjempede bevissthet uten varsel eller forberedelse. Hvis jeg svarer "Nei: Norge bør ikke nedlegge sitt militære forsvar," tvinger jeg meg selv til enighet med Orwells innvending mot "pasifisme": Nemlig at militærnekteren overlater forsvarets ansvar til andre på hans vegne. Hele spørsmålet må derfor avfeies som ugyldig og irrelevant, spesielt så lenge majoriteten i samfunnet og i verden ellers tenker tørrlogisk og snusfornuftig, så lenge ungdommen lar seg drive inn i uniformer som kveg inn i fjøset fordi de føler behov for å rasjonalisere og kanalisere sine aggressive instinkter, og så lenge "Jawohl!" og "Yes Sir!" avslører nesegrus atavistisk autoritetstrang.

Militærnekting og tjenesteboikott dreier seg om frihet: Frihet fra tvang og frihet fra tankediktatur. Frihet til en alternativ virkelighetsoppfatning og høyere logikk hvorfra slike spørsmål forekommer totalt fremmede og absurde.

Et hypotetisk spørsmål som ble gjentatt i tre eller fire varianter var følgende: "Hvis fienden kom inn i ditt hjem for å drepe deg og/eller din familie, ville du da forsvare deg/dere/dem med våpen?"

Merk vel at jeg ikke karakteriserer den hypotetiske situasjonen som urealistisk eller virkelighetsfjern. Det er selve spørsmålets formulering som er absurd, spesielt fordi det tvinger et Ja eller et Nei til svar. Her forutsettes det at militærnekteren, pasifisten, ikkevoldsfilosofen, blomsterbarnet, enten bor i et hus så velutstyrt med våpen og ammunisjon at granater og skuddklare geværer er innen øyeblikkelig rekkevidde uansett hvor han skulle befinne seg når hans blodige bøddel stormer uventet inn, eller at han har for vane å spasere rundt med en veloljet, ladd revolver i beltet sitt.

En svensk militærnekter hadde følgende kommentar til nettopp dette spørsmålet: "Spørsmålet er irrelevant og umoralsk. Det er irrelevant fordi det nettopp beskriver krig og krigens utskeielser. Det er umoralsk i sin natur fordi det på en tilsløret måte setter likhetstegn mellom krigsforbryteren og mennesket fra det land vi er i krig med."

"Fienden" som beskrives er ingen soldat eller militær offiser i alminnelig forstand. Han er en psykopatisk morder. Den hypotetiske situasjonen er derfor ikke urealistisk, men den er umoralsk og nasjonalistisk subjektiv fordi den antyder at motpartens soldater er psykopatiske udyr mens våre egne soldater er anstendige mennesker.

Spørsmålet er også demagogisk og tyrannisk i dets formulering fordi den unge opprører og militærnekter søkes frastjålet sin fremtidige handlefrihet i en situasjon som er så alvorlig at en ansvarsbevisst reaksjon avhenger av total åndsfrihet og hvor en spontan, mindre bevisst reaksjon styrt av sterke instinkter ikke lar seg formulere hypotetisk. Hvis han svarer "Ja, jeg ville forsvare meg/oss/dem med våpen," gjør han sin filosofi inkonsekvent, selvmotsigende og uholdbar. Han gjør sin motvilje til å bære våpen fullstendig meningsløs. Hvis han deriomot svarer "Nei, jeg ville ikke forsvare meg/oss/dem med våpen," binder han seg til et evig forbud mot fysisk selvforsvar eller forsvar av andre. Han frarøves den totale tanke-og-handlefrihet som er absolutt nødvendig i en situasjon hvor man svever mellom liv og død. Dette er en frihet ethvert menneske har rett til uten å måtte underkaste seg systematisk drapstrening og uforbeholden lydighet mot militære autoriteter.

Spørsmålets skjulte tyranni kan formuleres slik:: "Hvis du nekter å underkaste deg Staten ved å la Staten bestemme dine handlinger gjennom direkte ordre, hvis du nekter å si "Jawohl!", da må du love at du aldri vil beskytte ditt eget eller andres liv med fysiske midler."

I dag ville jeg gi følgende respons til dette spørsmålet: "Hvis du virkelig vil vite hva jeg ville gjøre, da må du selv komme og forsøke å drepe meg og/eller min familie. Da først vil vi finne svaret begge to. Svaret på spørsmålet angår hverken Justisdepartementet eller Forsvaret, men kun attentatsmannen og meg selv. Handlingen utspilles mellom fire øyne i det øyeblikket den skjer. Jeg har ingen forpliktelse til å meddele noen hva jeg vil gjøre. Kom og finn ut selv."

Tarjei Straume