THE THIEF WHO KINDLY SPOKE
Michael A. Miller
Vi er skjult i oss selv, som en sannhet gjemt i adskilte kjensgjerninger. Når vi vet at dette ene i oss er ett i alt, åpenbarer vår sannhet seg.
Upanishad
For å forstå Bob Dylans lyrikk er det ofte nødvendig å lytte med et barns ører, det barnet du var før før du ble hypnotisert av hele epokens søppeldynge. Det mysteriefylte billedspråket Dylan har skapt i sine sanger står i et intimt slektskap til det visdomspråket som har båret eventyrene frem fra tidens forglemte opphav til i dag. Det er for det meste et språk av bilder som representerer indre psykiske opplevelser. Det blir forståelig kun gjennom imaginativ følelse og rigorøs ærlig erkjennelse.
Dylan utgav LPen John Wesley Harding i 1968 etter en taushet på nesten to år som fulgte hans motorsykkelulykke. Albumets stille tone var, foruten et merkbart skift i Dylans egen musikalske retning, en skarp kontrast til den ville eksperimenteringen som karakteriserte populær musikk på den tiden. Det ser faktisk ut til å ha foregått en dramatisk konkurranse den gangen blant de store navnene i rock'n'roll om å slå hverandre ut i overdådige musikalske oppfinnelser. Med John Wesley Harding var det som om Dylan gav et signal om at han ikke deltok i dette i det hele tatt. Den relativt mykere og langsommere musikken på Dylans LP var temmelig tradisjonell. Men lyrikken, subtil og mystisk, er poetiske skapninger som hever seg høyt over den populære musikkscenens moter.
En av sangene på denne LPen, "All Along the Watchtower," er en sang som egner seg spesielt godt til å begynne vår oppdagelsesferd gjennom Dylans tekster med. Jimmy Hendrix laget en hard-rock versjon av den og gjorde dermed sangen til kanskje den best kjente fra John Wesley Harding-albumet. Og sangen selv har den fordelen at den er kort, bare tolv linjer. Samtidig er sangen et fint eksempel på Dylans mysteriespråk. Men der er allikevel en viktigere side av sangen som gjør den til et gunstig utgangspunkt. For denne sangen bærer i seg et særskilt innblikk i menneskevesenets umanifesterte dimensjoner som er selve innholdet i Dylans åndelige iakttagelser. En klar forståelse av denne sangen vil på lang vei hjelpe oss med å løse noen av de mange gåter som er satt inn i Dylans lyrikk som så mange juveler i en tiara.
Før jeg kommer inn på selve sangen, vil jeg gjerne legge frem noen generelle observasjoner om sangen og om Dylans metode. Sangen er komponert i fire stanzaer (strofer): to kvartetter fulgt av to kupletter. De to første stanzaene gjengir en kort dialog; de tredje og fjerde stanzaene maler et enkelt bilde fra et dobbeltstrøket perspektiv. I denne sangen har Dylan imidlertid vevet det tydelige sammen med det ikke-så-tydelige på en så kunstnerisk måte at individuell åndelig aktivitet kreves av publikum for å trenge til bunns i sangens mening.
Med åndelig aktivitet mener jeg ikke bare lytting eller tenkning, men meditasjon. Hvis det erkjennes at denne sangen er et produkt av en ærlig, indre, og til og med bedende søken etter personlig og allikevel universell sannhet, vil det ikke virke overraskende at sangen krever en tilsvarende ærlig respons fra hele lytteren, fra det indre så vel som det ytre selvet, før den gir fra seg sin fullstendige betydning. Som en innebygget barrière, fungerer dette kravet som noe mer enn bare forsvar: det inviterer til åndelig fellesskap (hellig nattverd).
Dylan kunne lett anklages, hvilket han ofte blir, for å spille en slags sluskete intellektuell lek dersom alt han ønsket å formidle var informasjon. Men det han tilbyr er en opplevelse av intuitiv innsikt. "All Along the Watchtower" er konstruert på en slik måte at en meditativ lytter blir gradvis ledsaget til å oppleve en bestemt intuisjon. Når lytteren således "oppdager" meningen ut ifra seg selv, har han alle de "bevis" for dens sannhet han trenger. Argumenter er da irrelevante. En slik lytter har blitt noe mer enn han var før på grunn av denne intuisjonen, også ved å praktisere fri åndelig aktivitet for å oppnå det.
Nå til selve sangen. Den begynner slik:
"There must be some way out of here," said the joker to the thief,
"There's too much confusion, I can't get no relief."Hvem har ikke reagert på livet ved ett eller annet punkt med dette samme desperate skriket som narren, eller jokeren, hyler til tyven? Dylan, kunstneren, inviterer publikum inn i seg selv for å gruble over disse spørsmålene, for denne sangens fullstendige mening lar seg ikke fatte før disse to er identifisert.
Jokerens klage fortsetter i de neste to linjene og antyder situasjonens grunnleggende urett:
"Businessmen, they drink my wine, plowmen dig my earth,
None of them along the line know what any of it is worth."I den neste stanzaen svarer tyven ved å anerkjenne, mer eller mindre, sannheten i jokerens observasjon. Dermed tilføyer han øyeblikkelig som en slags utfordring påminnelsen om at de har glort seg ferdige med å oppfatte livet som en spøk og kommet videre. Tyven vil heller ikke at jokeren skal glemme at tiden løper ut:
"No reason to get excited," the thief he kindly spoke,
"There are many here among us who feel that life is but a joke.But you and I, we've been through that, and this is not our fate
So let us not talk falsely now, the hour is getting late."Enten føler du at livet er en spøk eller så gjør du det ikke, ser tyven ut til å antyde; og hvis du føler at livet ikke er noen spøk, og du vet at tiden løper ut, da vet du at du må søke efter sannheten nu. Efter denne korte samtalen mellom jokeren og tyven, blir vi temmelig brått stilt overfor to mysteriøse sett poetiske images som vi skal se på senere.
Hvis du mediterer over denne sangen, vil du oppdage at denne dialogen er meget intim. Denne samtalen mellom "the joker" og "the thief" er faktisk en som finner sted i en eller annen form dypt inne i ethvert menneskes vesen, i samvittigheten. Med selvets joker-side har vi en tilbøyelighet til å tenke at vi egentlig ikke vet hva som foregår i livet og at livet er på en måte urettferdig. Vi har en tendens til å klage og synes synd på oss selv. Jokeren er det ville kortet; det kan være hvem som helst; det er det vanlige ego som opplever seg selv isolert. Tyven derimot er den mørkere, mer mystiske siden av selvet. Han er den lovløse i den dylanske betydningen: "for å leve utenfor loven må du være ærlig." Og det er han som med en stille, liten stemme snakker sympatisk, "kindly", og som stjeler den foretrukne illusjonen fra egoet.
Jokeren er illusjonens ego. Han når ikke inn til de åndelige dybder der hvor enhet, eller forening, er opplevelse. Jokeren, som ønsker å være det høyeste kortet i stokken, forstår ikke helt at han kan bare midlertidig låne den betegnelsen som esset mystisk nok det høyeste og laveste samtidig eier som en primær kvalitet. Før det var mulig for jokeren å være et "ess," måtte imidlertid det virkelige esset ha eksistert. Heller ikke kan jokeren bli et "lite ess" uten å oppta den forbløffende foreningen av det laveste-i-det-høyeste.
Jokerens tendens, selvsagt, er å ta livet som en spøk og leke frimodig med sitt eget mektige, dog midlertidige, potensiale i livets spill. Som oftest ville han være en knekt eller en toer bare for å vinne en runde. I neste runde kan han bli totalt verdiløs.
Men nok av disse abstrakte ordspillene. Poenget er at der er to sider av selvet som Dylan har funnet fengslende treffende navn for. Jokeren representerer det aspektet ved selvet som er intellektuelt bevisst seg selv i adskillelsen fra alt annet. Tyven på den andre siden representerer det aspektet ved selvet som er åndelige bevisst seg selv innenfor verdensaltets enhet.. Disse to, jokeren og tyven, står i konflikt med hverandre. Jokeren som det vanlige verdslige ego spiser av Kunnskapens Tre og er derfor elendig med ord. Tyven som gjemmer seg i sjelens hule spiser av Livets Tre og vet det som vanskelig kan sies fordi det er et element av selve Ordet. Denne tyven er i en viss forstand en liten Kristus i oss selv. Akkurat som Kristus som, slik Dylan i en senere sang formulerte det, "died a criminal's death," så kommer denne tyven fra et sted hinsides lovens bokstav, fra åndenes rike; og han går ut av sanseverdenen til de usynlige fenomers substans. Med denne "tyv"-siden i vårt vesen vet vi intuitivt at livet ikke er noen spøk og vi ikke bør holde oss selv for narr, for døden kommer.
Dialogen i de første stanzaene av "All Along the Watchtower" danner i seg selv et bilde av en elementaær konflikt i hver eneste sjel som strever med spørsmålet om dens virkelighet. Denne konflikten er ikke noen bagatell som lar seg ordne intellektuelt etter å ha tenkt på den et øyeblikk. Den stormer i sjelens underjordiske sfærer og roper etter en forpliktende bekreftelse fra vårt hele vesen. Den delikate balansen i denne indre kampen blir nøyaktig skildret av Dylan når han tilskriver egoet en viss gyldighet med følgende sitat:
"Businessmen, they drink my wine, plowmen dig my earth,
None of them along the line know what any of it is worth."Det er sant at vi er alle ofre som kommer til kort overfor verdens skjebnespill. Dog selger vi oss selv til kort, og andre også, helt til vi erkjenner den sentrale kjensgjerning at livet ikke er noen spøk - at i kraft av vår egenskap til å kjenne tyven som opphavet til vår virkelighet, overskrider vi det som jokeren kan forstå. Vår samvittighet er vår livslinje, vårt redningstau så å si, som forbinder oss med den store mørke regionen som skjuler våre ukjente indre dybder. Bortgjemt i disse dybdene er Tyven, vår samvittighet, som prøver å rane fra oss våre illusoriske og egosentriske "eiendeler," vår hovedstad.
Dylan gir oss først bildet av denne konflikten som raser i sjelen. Deretter, i de to siste stanzaene, belyser han den fra to forskjellige vinkler: Tredje stanza gir oss et bilde slik det blir sett fra de åndelige høyder mens den siste stanzaen viser sjelens indre opplevelser på jorden:
All along the watchtower, princes kept the view
While all the women came and went, barefoot servants, too.Outside in the distance a wildcat did growl,
Two riders were approaching, the wind began to howl.På Dylans poetiske språk symboliserer "women" og hunkjønnet generelt sett sjelen, mens hankjønnet symboliserer egoet. Denne symbolikken, bør man merke seg, har en lang historie i lyrisk poesi og går så langt tilbake som til middelalderens trubadurer og til sufi-poetene som var deres forløpere.
Prinsene som holder utkikk ("princes kept the view") er egoer som har blitt kronet med åndelig klarsyn. Når de skuer ned på verden fra sin overjordiske og evige skueplass, iakttar de sjelene som kommer og går, til og med de uten sko - dvs. de som ikke har noe å dempe støtene med når de vandrer på jorden, de som må møte den rue marken med sine nakne fotsåler. Nede på jorden i den sjelen som ennå ikke har blitt kronet finner vi det ytre, "outside", hvor en villkatt knurrer og det indre hvor vinden (ånden) skriker: "the wind began to howl." Samtidig nærmer to ryttere seg ubarmhjertlig (relentlessly).
Dette er vår situasjon: Fastklemt mellom mellom den forvirring som plager det ukronede ego og sjelens dunkle usikkerhet, ser vi to ryttere som nærmer seg. Å gå med egoet, jokeren, betyr å redusere livet til en spøk. Men å gå med Tyven betyr å åpne for det ukjente et rike som fordi det ligger hinsides det vanlige egos rekkevidde, krever tro. Valget er vårt, men beslutningens time er vanskelig midt i udyrets knurring og vindens skrik.
* * *
Hvor meget tid har vi?
Individuelt, sytti år i gjennomsnitt. Noen litt mer, noen mindre. Det er svært lite sammenlignet med de millioner av år mennesket har bebodd jorden. Det er ingenting i forhold til de enorme tidsrommene som omgir stjernene. Hvis vår eksistens var begrenset til sytti år, kunne vi neppe si at vi eksisterte i det hele tatt. En så ussel eksistens ville være meningsløs hvis den ikke stod i forhold til et større åndsliv.
Herfra ser vi inn i fremtiden: døden. Når vi tar fremtidens mysteriøse sorte hull i betraktning, er vi naturligvis redde for oss selv. Ut fra denne engstelige selvopptattheten blir mange religiøse i håp om udødelighet.. Men evig liv er hinsides tid; der før fødselen så vel som etter døden (og akkurat som øyets blinde flekk, tilstede hvert sekund). Hvis vi bare snur oss for å granske fødselens mirakel som bevis på det evige, blir det mulig å heve seg over den selvopptatte bekymringen om udødelighet, fri fra frykten som skyggelegger våre dager. Det var dette Emerson gjorde og det var derfor han kunne skrive: "Barndommen er den konstante messias, som kommer inn i falne menns armer og trygler dem til å vende tilbake til paradiset."
Fødselens mirakel og den mysteriøse utviklingen av personlighet i barndommen, når den blir undersøkt fri fra vår tids vitenskapelige fordommer, kan bekrefte oss i et åndelig liv hinsides tidens porter. Selv om grubling over døden kan gjøre oss religiøse på grunn av frykt, kan grubling over fødselen frigjøre oss fra den frykten så vi kan oppleve den frie spirituelle atmosfæren som kjærligheten ikke kan være foruten.
I tidlig barndom ser vi sjelen før fallet til selvbevissthet. Barnet oppfører seg som om hele verden tilhørte det fordi det lever i ettergløden av åndelig enhet og opplever verden som seg selv. Gradvis begynner det å skjelne mellom seg selv og verden til det omsider henviser til seg selv som "jeg," vanligvis ved treårsalderen. Erindringene av opplevelser i verden begynner da å feste seg til og forme seg omkring hans "jeg" for omsider å bli hans vanlige ego, identifisert av hans gitte navn. Hans førjordiske sjeleliv og dets ikke-selvbevisste etterbilde i de første leveårene trekker seg tilbake som en solnedgang. Samtidig stiger hans vanlige, jordiske ego opp som månen, dets kosmiske symbol inn i den jordbundne bevissthetens natt.
og Gud sa: "La oss skape mennesket i vårt eget bilde, etter vår likhet"
Hvordan er mennesket bildet av det Store Altet, hvori vi alle lever i og beveger oss og har vår tilværelse? Våre legemer, som er av jorden, er som jorden. Jeget som kretser over oss først øker og så krymper fra ungdom til høy alder. Og akkurat som månen, er dette jeget intet sant bilde av seg selv, men en refleksjon av det sanne lyset som skinner fra den andre siden, den åndelige siden, av legemet. Sjelen, som er av solen, dveler i den åndelige solen, sover i evigheten og drømmer om livet.
"We are such stuff as dreams are made on," skrev Shakespeare.1
I den jordbundne bevissthetens natthimmel skuer vi på våre måne-egoer og drømmer våre liv til vi opplever det som mystikerne kaller "å se solen ved midnatt." Men til og med når vi sover i våre individuelle drømmer, er vi alle ett i åndens lys akkurat som når lyset fra forskjellige stearinlys i et mørkt rom samler seg for å danne ett lys.
Lyset skinte i mørket, og mørket oppfattet det ikke. Det vanlige ego kan ikke forstå det mystiske faktum at dets liv, dets lys, kommer ovenfra medmindre det forhører seg med sin mørke side og hører der "tyvens" stemme, samvittigheten. Samvittigheten, ved selvets mørke side, er vårt sjeleliv i skyggen skapt av egoet, og vår evne, hvor enn svakt utviklet, til å oppfatte samhørigheten med ånden ovenfra.
"Å se solen ved midnatt" krever, til å begynne med, tro. Og tro, som det står skrevet, kommer gjennom lytting. Jokeren forblir bare joker til han begynner å høre tyven. Kanskje denne indre dialogen har noe til felles med St. Pauli ord til filipperne: "For vår samtale er i himmelen; hvorfra vi også ser etter frelseren, herren Jesus Kristus."
Michael A. Miller
1. I The Tempest (Stormen) Act IV, Scene I, sier Prospero:
We are such stuff
As dreams are made on, and our little life
Is rounded with a sleep.
Artikkelen ble utgitt i det amerikanske tidsskriftet Journal for Anthroposophy nr. 47 (sommeren 1988). Den er et utdrag fra Hard Rain/Slow Train, Michael Millers bok om mystisismen bak Bob Dylans lyrikk.
Rudolf Steiner på skandinavisk
