I 1997 sendte jeg et bidrag til Riksmålsforbundets tidsskrift "Ordet" som jeg kalte "Samnorsk, nynorsk, riksmål og ris." Artikkelen ble en smule redigert av Ordets redaksjon før den ble trykt, og en del av denne redigeringen var grei nok. Tittelen ble f.eks, forkortet til "Tellemåter og ris."

Jeg ble allikevel en smule skuffet over at noen av mine saftigste anarko-politiske bomber ble operert bort. Derfor har jeg lagt den sensurerte delen av teksten i rød skrift. Ordets redaksjon skal allikevel ha ros for at de beholdt min kraftige punchline på slutten, og de skal vite at jeg har forståelse for plassmangel. Sensuren av fortellingen om Oslo Kretsfengsel var allikevel hard å svelge.

 

Tellemåter og ris

I 1950 ble det fattet et vedtak i Stortinget om "Den nye tellemåten". Det ble forbudt å si syvogtyve. Tjue-sju var obligatorisk. De fleste barn som i likhet med undertegnede befant seg i Frogners barnehaver i årene som fulgte, levde fremdeles i lykkelig uvitenhet og uskyld angående slike vedtak. Noen av oss kom allikevel til å erfare tvangen som et ris - i bokstavelig forstand.

Jeg er neppe alene blant riksmålbrukere om å veksle mellom tradisjonelle og fornorskede tallord i dagligtale. På telefonen sier jeg "tjue-to, seksti-ni, tolv, åtti-fire", eller på amerikansk vis "to-to-seks-ni-en-to-åtte-fire." Om en venns fødselsdag sier jeg imidlertid at han fyller femogtredve på lørdag, selv om et bjerkeris skulle ha gjort ende på denne uvanen da jeg var seks år gammel.

Norske tallord har gitt meg både hodebry og sjelelig uro. Mine besteforeldre var nemlig nynorsktalende målsakforkjempere. I førskolealderen bodde jeg på Frogner, hvor min mor snakket riksmål. Altså, mitt morsmål. Ikkje noko "målet hennar mor" i Løvenskioldsgate nei, til tross for at min far fra tid til annen brukte kryptiske fremmede uttrykk som "graut" og "blaut".

Årsaken til min fars verbale eksentrisiteter var at han var en innvandrer fra Telemark. I feriene tok han meg ofte til gamlelandet Nedre Telemark, hvor farmor var fra Sunnfjord og farfar fra Vest-Telemark. Sistnevnte hadde en så sær dialekt at min far måtte tre inn som tolk da jeg var fire.

I tillegg til nynorsken var mine besteforeldre pensjonerte skolelærere. De likte derfor å avsette en times tid hver dag til å undervise meg i matematikk når jeg var på besøk, så jeg skulle bli ekstra flink når jeg begynte på skolen. Bestefar var forøvrig en varm tilhenger av samnorskpolitikken, så det falt ham ekstra tungt for brystet å høre meg si "syvogtredve" når selveste Stortinget hadde vedtatt at "tretti-sju" var obligatorisk.

Denne såkalte "nye tellemåten" var så fremmed for en seks år gammel frognergutt at bestefar ble sint. Da jeg i tillegg viste uvilje og antipati mot både nynorsk og ny tellemåte, ble bestefar så frustrert at han gikk ut og hentet et bjerkeris. Deretter ble jeg beordret til å telle fra en til hundre:

"En, to, tre, fire, fem, seks, syv..."

"Sju!"

"Sju!" Jeg ser på bestefar for å få bekreftet at han er fornøyd med min uttale av "sju" slik at jeg kan fortsette.

"Åtte, ni, ti..." Etter hvert tall frykter jeg en eksplosjon fra bestefar, for jeg husker ikke hvilke tallord han uttaler annerledes, dvs. ord jeg oppfatter som hans dialekt, men som for meg er fremmedlyder selv om jeg har lært å forstå dem.

"...atten, nitten, tyve..."

Endelig kommer det ventede bjeffet:

"Tjue!" Bestefar fekter vilt med bjerkeriset.

"T...tj...tjue, enogtjue..."

"Tjue-en, tjue-to, tjue-tre!" Bjerkeriset dirrer truende foran ansiktet mitt.

"Tjue-en, tjue-to, tjue-tre, tjue-fire, tjue-fem, tjue-seks, tjue-syv..."

"Sju! Det heiter sju! Tjue-sju!" Bestefars bevegelser er utålmodige.

"Tjue-sju, tjue-åtte, tjue-ni,....?... tredve."

Bjerkeriset treffer meg midt i pannen.

"Tretti!"

"Tretti! Tretti-en, tretti-to..."

Isolert sett gir denne episoden et totalt misvisende bilde av bestefar. Han døde da jeg var elleve, og jeg har bare varme minner om ham fra utallige fisketurer, eventyrlesning, sangunderholdning osv. Og han ville aldri ha klart å slå meg med riset, bortsett fra det harmløse klasket i pannen. Men det er interessant å merke seg at av alle spillopper jeg foretok meg som guttunge, var det ingenting som hisset bestefar opp mer enn når jeg insisterte på å bruke riksmål, som var mitt morsmål. Jeg så ham aldri så oppskaket som da jeg skulle tvinges til å lære den nye tellemåten.

Det var muligens denne episoden, mer enn noen annen, som tente gnisten til både riksmålsfanatismen og anarkismen som meldte seg som brennende flammer i min sjel etter at jeg hadde begynt på skolen.

Poenget var ikke hva riset ble brukt til. Hvis bestefar hadde vært stygg og slått meg, ville det ikke ha gjort noen forskjell. Riset symboliserte tyranni, tvang og straff, og av en eller annen merkelig grunn lekte bestefar med tanken på at barn ble lydige av juling - eller ihvertfall av å bli truet med det.

Og dette riset skulle altså gjøre en uskikkelig byunge til en kjekk og snill samnorskgutt. Anstrengelsen var så mislykket at jeg ble hverken kjekk eller snill. Jeg feiret min tyveårsdag - ikke tjueårsdag - bak Oslo Kretsfengsels låste porter og dører for cannabis, en utsøkt stimulans som jeg fremdeles (28 år senere) anbefaler på det varmeste til alle kresne riksmålshedonister. På dumhetens anstalt snakket jeg riksmål til de sosialt underutviklede analfabetene, de åndelige krøplingene som var dømt av skjebnen til å rasle med nøkler i statens tjeneste. Det eneste disse stakkarene kunne tilby samfunnet lot seg høre som hule ekkoer fra metalldørenes klang. Året etter døde bestemor, forhåpentligvis skånet for viten om hvor dypt jeg hadde sunket.

Fra da jeg var tolv til jeg var fjorten bodde jeg i Telemark, hvor jeg utbroderte mitt riksmål i tråd med André Bjerkes oppskriftsbøker, i protest mot den lokale verbale kulturpåvirkningen og mot bestefarskogens bjerkeris. Det passet meg derfor utmerket at mitt neste oppholdssted ble Bergen, hvor språket var så blottet for hunkjønnsord at man snakket om "hønen på kuen". I Bergen var nynorsk så fremmed at det var en trøst å lære tysk samtidig. Bergenske skoleelever måtte nemlig ty til logikken i tysk grammatikk for å takle norsk sidemål.

Som guttunge vekket jeg en viss oppsikt med mitt riksmål i Telemark, hvor min fars NRK-dyrkning av Landsmaalets Hellige Treenighet ­ nemlig Aasen, Vinje og Garborg ­ hadde gjort ham til en slags folkehelt. Når jeg så ble spurt med et varmt og hyggelig smil om jeg var flink i nynorsk fordi jeg var "sonen til skodespelaren Gisle Straume", ville jeg reagere med en forakt så iskald og nådeløs at man øyeblikkelig skiftet tema. Bestefars ris gnistret stygt i øynene mine.

Mine besteforeldrene var begge født i 1880. Selv midt i sommervarmen gikk de med tykke lusekofter, og de hadde en utpreget angst for trekk uansett årstid. Alt måtte være lufttett og godt innpakket. Min far og hans tre søsken vokste opp i Holla, hvor den lokale dialekten ligger nærmest bokmål. Men heime var det nynorsk, tjukke lusekofter, tette vindauge, Målsaka og Samnorsksaka. Eivind og Brita Straume var forøvrig barneflokkens skulelærarar - også i norsk.

Denne bakgrunnen satte diverse spor i barna, som alltid tok til orde for samnorsk eller nynorsk til tross for at bokmål var dagligspråket deres - om enn ikkje målet hennar mor reint bokstaveleg tala. Da jeg ryddet opp i min fars bo etter hans bortgang i 1988, fant jeg ut at han hadde drasset med seg karakterbøkene, som var skrevet av foreldrene, overalt hvor han hadde flyttet i årenes løp. En grunn til at han fulgte med i hva kritikerne hadde å si om hans scenekunst var at det var "hyggelig å få gode karakterer". Og selv om han i hele sitt liv brukte bokmål i sin dagligtale, satt han som representant for nynorsken i Norsk Språkråd. Der representerte han altså målet hennar mor og lusekofta hans far. Med karakterbok på baklommen.

Her bør det allikevel skytes inn at i 1964, da min far var sjef for Den Nationale Scene i Bergen, spilte han professor Henry Higgins i André Bjerkes mesterlige oversettelse av My Fair Lady. Denne oppgaven fikk han et meget stort utbytte av angående nyansene, rikdommene og mulighetene i norsk riksmål.

Til tross for at jeg begynte på folkeskolen i 1950-årene, ble jeg skånet for samnorskpolitikkens verste livsvarige skader takket være flaks med norsklærere. Det var pedagoger som verdsatte godt norsk, dvs. godt riksmål eller moderat bokmål. Selv om to av dem var nynorskfolk. Den ene av disse, senere stortingsmann Oddleif Fagerheim, mente at "Enten skal det være bokmål, eller så skal det være nynorsk."

Fagerheim var imidlertid en av dem som praktiserte menings- og oppfatningstyranni når han rettet norske stiler. Spesielt forarget ble denne politisk religiøse Arbeiderpartimannen da jeg skrev at skatt var tyveri og at ligningsvesenet var et monster med klør. Lite visste han at myndighetene hadde gjort en feil med hensyn til min fattige mor som utelukkende livnærte seg av sang- og klaverundervisning i sin leilighet. Ligningsvesenet kom for å ta pant i flygelet hennes, som var hennes eneste levebrød, selv om hun ikke eide nåla i veggen. Denne episoden var en medvirkende faktor da jeg skrev den stilen som opprørte Fagerheim.

Også blant andre norsklærere fikk jeg etterhvert erfare at mine anarkistisk farvede meninger representerte en større trussel mot gode karakterer enn de forbudte riksmålsformene. Det frie ord, hva er nå det? Kan ordet være fritt når selve tanken dikteres av Departementets politiske interesser? Når det blir forbudt å skrive at "skatt er tyveri" fordi "skatteunndragelse er tyranni" er en obligatorisk tanke som man ikke har lov til å sette seg opp imot, hva hjelper det da om man får lov til å bøye verb og substantiver som man vil?

Spørsmålet om skatt er for komplisert til å besvares med denslags slagord og klisjéer. Poenget er at skoleungdommen må innvilges total tanke- og ytringsfrihet hvis "det frie ord" skal ha noen som helst mening.

Bjerkeriset hadde innprentet de tradisjonelle tallordene i meg så sterkt at et atten års opphold i England og i USA måtte til før jeg innså den matematiske og praktiske fordelen med å si tieren før eneren, selv om dette avviker fra både tysk, dansk og norsk riksmål. Da jeg hadde flyttet tilbake til Norge, falt det meg naturlig å bruke den fornorskede tellemåten for første gang uten å assosiere den med bestefars tåpelige bjerkekvist, spesielt ved oppramsing av siffere på telefonen.. Det samme gjelder alt som har med matematikk, regnskap og denslags å gjøre. "Se side femti-fire." Den fornorskede tellemåten er mindre høytidelig og mer dagligdags: "Hun blir toogtyve i juli." "Vi var treogfemti gjester." Osv.

Med andre ord: Den fornorskede tellemåten med tieren foran eneren signaliserer presisjon og effektivitet, mens den tradisjonelle tellemåten er mer muntlig og hjemlig. Den tradisjonelle tellemåten virker litt tungrodd i matematikkspråket, selv om vi forlengst har sløyfet danskegodset "halv tress" og alt det der. Språklig sett har den allikevel en meget sterk livsdyktighet: "Vet du at bestemor har blitt niogåtti år gammel?" Å si "åtti-ni" her virker som om hennes prestasjon er utregnet ved hjelp av kalkulator.

Min farmor presterte imidlertid å lande presist på det nøytrale tallet nitti som en slags siste gest til forsoning. La oss derfor si at hun ble halv fems.

Enhver bruk av ris, enten i form av en bjerkekvist, en politikølle, et forelegg, en bot, en irettesettelse i rødt blekk eller en dårlig karakter, vil kun styrke opprøret enten det dreier seg om tallord eller skatt og tyveri. Fagerheims reaksjon på min stil førte til at jeg ble bevisst anarkist som syttenåring, elleve år etter at bestefars bjerkeris hadde gjort meg språkpolitisk bevisst.

Nå er det et paradoks at riksmålsbevegelsen, som var intet mindre enn en sivil ulydighetskampanje og et folkeopprør, fikk en del støttespillere i politisk reaksjonære og konservative kretser som Aftenposten var et talsrør for. Mennesker som slo ned på enhver form for ulydighet, ikke minst militærnekting og ordrenekt i krig, støttet allikevel litterær og verbal kriminalitet mot vårt lovgivende organ, Stortinget. De varmeste forsvarere av politiets køllevold mot tenåringer på hjemmefronten og Pentagons folkemord ute i den store verden, opponerte samtidig mot Departementets språkpolitiske vedtak, mot Læreboknormalen og mot lærerstabens røde blekk. Det ville være en stor glede for leserne hvis noen av disse autoritære riksmålstilhengerne bidro med en aldri så liten rasjonell forklaring på sin åpenbare schizofreni.

Tarjei Straume