Bak rattet
Da jeg var ferdig med jobben på Lady Luck Casino kl. 3:30 om morgenen, pleide jeg å gå til en bar. På den tiden av døgnet kom også andre nattarbeidere. "Så hvilken dass jobber du på?" ble jeg spurt en gang. "Lady Luck," svarte jeg og la til: "Det er dassenes dass." Det var de andre enige i.
Dette var nemlig det gamle Lady Luck. I dag er det Lady Luck Casino & Hotel i en ny flott bygning. Den gangen var det en bule innpakket i en blikkboksrønne hvor taket raste sammen når det regnet. Størsteparten av Lady Lucks inntekter kom fra enarmede banditter. De var populære, for det var lett å vinne på dem. Derfor lå profitten nede i 3-4 prosent, i motsetning til de mer prestigiøse kasinoene oppe på The Strip, hvor innsatsvillige gjester spilte terning og blackjack for så høye summer at forretningene kunne tape penger en måned og så tjene større millionbeløp neste måned, hvor dealerne fikk nok tips til å kjøre Lincoln Continentals (de heteste bilene på den tiden), og hvor maskinene tok 7-8 prosent fortjeneste.
Lady Luck var derimot en billig bule med jevn fortjeneste fra faste småspillere som kom fra hele USA. Det var et morosted for middelklassen. Kasinoet hadde av den grunn ekstra mange maskiner som laget mest mulig bråk, for eieren elsket bråk. Spillemaskinene støyet akkurat som gammeldagse kassaapparater med lydforsterkere som varslet med øredøvende vekkeralarmer hver gang noen vant en aldri så liten jackpot, hvilket skjedde i ett kjør. Kasinoen var stappfull nesten døgnet rundt, dvs. bortsett fra de helt små timer, og når noen vant en stor jackpot, kimte en kjempebjelle helt til en manager kom og stengte den av med nøkkel og betalte vinneren.
I tillegg til denne konstante støyen fra alle spillemaskinene var blikkbokskåken også utstyrt med høyttalere for et musikkbånd. Rockemusikken spilte døgnet rundt som alt annet. På toppen av dette hadde vi et intercomsystem, dvs. telefoner og mikrofoner overalt som var tilkoblet de aller kraftigste høyttalerne slik at vi kunne høre hverandre klart og tydelig. Dette systemet brukte vi til all kommunikasjon mellom ansatte: Bestillinger av drinker fra baren og av pizzaer fra restauranten, beskjeder om hvem som kunne ta sin ti minutters pause eller halvtimes lunsjpause, annonseringer av store jackpots på maskinene, tilkalling av mekaniker når en maskin slo seg vrang, osv. Selv brukte jeg intercomsystemet til egenproduserte reklamer for dollarmaskinene i Det var rimevers som passet til musikkrytmen. En gretten bartender ble rasende på meg hele tiden fordi han ikke kunne høre bestillingene sine, men Andy Thompkins, eieren av Lady Luck, roste meg stort, for han elsket all støyen. Jo mer bråk, jo lykkeligere ble Andy.
Kundene kom fra hele USA. De fikk gratis drinker og pizza så lenge de gamblet. I Las Vegas ser du ingen klokker. Kundene skal glemme tiden, skjenkes fulle og mates slik at de gambler døgnet rundt.
Uken, måneden og året var like mye snudd på hodet som døgnet. Din helg besto av dine to fridager. Så hvis du hadde fri onsdag og torsdag, da var tirsdag din "fredag". Sommeren var råheit i ørkenen, men med air conditioning forsvant alle sesongene totalt, og helligdager eksisterte ikke. Å jobbe første juledag var akkurat som en vanlig hverdag. Tirsdag var lørdag, januar var juli og morgen var ettermiddag.
Det jeg skal fortelle litt om er mine seks år bak rattet som yrkessjåfør i tre byer. Den første byen jeg kjørte i var Phoenix. Dette var en slags Ville Vestens Siste Utpost, rene "Dodge City" fra TV-serien "Gunsmoke". Phoenix hadde to drosjeselskaper før dereguleringen senere i 1980-årene: Checker Cab Co. og Yellow Cab Co., som begge var eid av Bill Arnett. Han var en hensynsløs og egoistisk bedriftseier. Sjåførene levde på mindre enn minimum.
Bill Arnett hadde begynt med et par Checkerdrosjer i Mesa. Senere økte han flåten og ekspanderte til Tempe og Phoenix. Da Yellow Cab gikk konkurs, kjøpte han dette selskapet også. I tillegg satte han ut flåter av andre transportselskaper - minibusser osv. - langt mer enn det var behov for. Han tjente grovt; vi klarte så vidt å overleve.
Phoenix hadde intet lisenssystem for sjåfører. Drosjesjåførene var kledd som uteliggere, oppførte seg som gorillaer og sloss over turer, takster og køplasser med pistoler og hjulboltjern - særlig i midtsommerens ørkenhete da sulten gnog som verst. I dette miljøet lærte jeg drosjeyrket. Det var en hard økonomisk utfordring, for du måtte slåss som en hauk for hver eneste kunde. Hvor alle innbyggerne kjører egne biler og takstene er svært lave er det tøft å kjøre taxi. Sommeren var sultetid, for da lå byen nesten tom. Alle som hadde råd til det stengte butikk og dro til kjøligere steder inntil det verste var over.
Disse somrene kunne strekke seg over fem måneder. Heten satte inn for alvor i mai, og noen kjøligere dag kom som regel først i oktober. Jeg husker særlig 1980 da temperaturen lå jevnt over 110 grader Fahrenheit hele sommeren og var oppe i 119 grader Fahrenheit en dag i juli. (Kroppstemperaturen er 96 grader Fahrenheit.) Det ble sagt at hvis du kunne kjøre taxi i Phoenix, kunne du gjøre det hvorsomhelst.
Phoenix-politiet var det vennligste politi jeg har opplevd i noen by. (Svinelukten var omtrent ikke merkbar.) Snuten var faktisk kul der - ihvertfall for oss med europeisk hudfarge og blå øyne. En gang kjørte jeg gjennom et rødt trafikklys i høy hastighet rett foran en patruljebil. Da betjenten stoppet meg, ga jeg ham førerkortet uten oppfordring. Betjenten ga meg lappen tilbake og sa at han ikke ville skrive forelegg fordi jeg var yrkessjåfør.
Slikt hendte ofte. Politiet visste at vi hadde det hardt økonomisk og at vi måtte kjøre like hardt for å overleve. Men det var andre grunner til det gode forholdet mellom politi og taxi i Phoenix. For det første hadde vi et samarbeidssystem for å rapportere innbrudd, ran, m.m., hvor banken satte opp en gevinst til enhver sjåfør som varslet politiet over radioen slik at gjerningsmennene ble pågrepet. For det andre var noen av drosjesjåførene pensjonerte politifolk. For det tredje hadde vi en slags allianse på nattskiftet (som jeg kjørte i alle år) fordi vi var begge svært utsatte yrkesgrupper.
I praksis betydde dette bl.a. at politiet bevisst overså at halve flåten var ulovlig bevæpnet med pistoler. Det betydde også at vi holdt gjensidig øye med hverandres sikkerhet. Hvis vi så en enslig betjent stoppe en motorist kl. 3 om natten, ville vi parkere synlig like ved hvis vi var ledige.
Selv hadde jeg aldri skytevåpen, ikke bare p.g.a. min filosofi, men fordi drosjesjåfører ble skutt med sine egne pistoler. Dessuten var disse gutta nærmest skysskjerrekusker fra forrige århundre. De elsket slagsmål og skyting. Jeg var sjarmert av alt dette, for denne Wild West-mentaliteten virket som en uskyldig gutteaktighet, et livsdyktig barnesinn. Det er dette ungdommelige, dette barnaktige, som gjør amerikanerne uimotståelige: Rockemusikk, Tivoli-Jesus, Disneyland, flyvende kuler, spennende slagsmål og en kommersiell markedsføring som gjør hele befolkningen til en diger barnehage. Tenåringskulturen dominerer hele samfunnet hvor gamle menn går i Mikke Mus T-skjorter og gjør alt de kan for å være Det er dog tragisk at 60- og 70-åringer lever ennå på 16- og 17-års stadiet. De vokser aldri opp.
Det skjedde f.eks. at en passasjer ville stikke av uten å betale. En av mine kolleger, som var en stor og kraftig kar, hadde en ladd 44 mm kaliber magnum i stresskofferten sin. Da en passasjer forsøkte å rømme fra regningen, kastet han seg over ham og tvang ham til å betale ved å peke den digre pistolen mot hodet hans. En annen kollega gikk med armen i bind etter å ha blitt skutt på - noe han var særdeles stolt av. Det viste seg at han selv hadde først skutt på en passasjer som løp inn i et hus uten å betale taksten og som så kom ut med en rifle og traff sjåføren i armen.
Alle var så fordømt stolte av slike dramaer, og de skrøt stadig. Én sjåfør var veldig kry av kulehull over hele døren som han måtte vise til alle på flyplassen og rundt i byen. (Han vegret seg mot å få døren reparert helt til han ble tvunget av drosjeselskapet.) Til og med min gode venn Ed, som hadde fem Yellow Cab leiebiler og som jeg kjørte for en lang stund, ba meg spre ordet om at hvis noen tuklet med bilene hans, var han treffsikker nok til å skyte hull i bildekker på motorveien!
Mest primitiv av alt var radiokulturen. Vi brukte de gammeldagse Motorola toveisradioene. Dispatcheren visste aldri hvem som åpnet mikrofonen før han hørte taxinummeret verbalt. Du kunne også høre begge deler av samtalen, selv om dette ble rettet på i 1980.
Konkurransen om bestillingene besto som oftest i skrikekonserter der den kraftigste radioen vant ordren. , dvs. illegale forsterkninger, var svært utbredt i Phoenix: Halve flåten brukte dem. Dette var strengt forbudt ifølge føderale lover og medførte astronomiske bøter når man ble tatt på fersken ved overraskende spesialinspeksjoner. Ved regulære inspeksjoner var det bare å fjerne forsterkerne på forhånd.
Vi konkurrerte også om de lengste og kraftigste antennene. Om natten pleide vi å parkere rett under Yellow Cabs kringkastingsantenne for å vinne skrikekonserten og deretter jage ordren på motorveien - alt som kunne nåes innen ti minutter.
Denne operasjonen ble satt helt ut av spill når en sjåfør ble sint på dispatcheren for urettferdig behandling av ordrene. Dette var svært korrupt hele veien. Han ville dermed åpne mikrofonen, ofte med en illegalt forsterket radio, slik at dispatcheren ikke kunne høre en eneste sjåfør. Vi fant aldri ut hvem disse synderne var, hvilket var godt for dem, for de ville ha blitt slått helseløse dersom de hadde blitt oppdaget - spesielt fordi man da ikke kunne kalle på hjelp i en nødssituasjon.
Løgn, bedrageri og tyveri sjåførene imellom, juks og bestikkelser av dispatcheren for de feiteste turene, svindel av forsikringsutbetalinger ved ulykker - alt dette hørte til hverdagen. For dem med svake radioer var det aller mest fristende å lyve om hvor de var parkert, slik at de fikk ordren før den gikk til "free call", dvs. skrikekonsert. Å stjele turer fra hverandre - det var noe alle gjorde i Phoenix, men de fleste nektet for det. Man innrømmet bare de tyveriene man kunne rettferdiggjøre: Et cetera. Ny skrikekonsert over radioen fordi dispatcheren er urettferdig og bare gir ordrene til sine kompiser som betaler ham ekstra. En åpen mikrofon sperrer radioen i protest. Morderisk jakt etter hvem det kan være som ødelegger businessen med sin åpne mikrofon.
Det var også somrer i Phoenix da det var så glohett og folketomt at sjåførene ble riktig skrubbsultne og aggressive. Bildekker ble skåret opp, vinduer ble slått inn, og sjåførene skjøt på hverandre.
Høsten 1980 døde en av våre eldste sjåfører etter at han hadde blitt skutt i hodet under et basketak med en passasjer. Dette var like før han skulle pensjoneres. En del oppstyr oppsto blant gutta. Det var en bølge av skytedrap over hele USA den høsten som kulminerte i mordet på John Lennon - noe som sjokkerte hele verden.
På den tiden befant jeg meg i en situasjon som virkelig utfordret min antivoldsholdning. Alle hadde skytevåpen, ihvertfall hjemme, og det ble sagt at man ikke kunne bo i Phoenix uten gønner. Dette var noe vrøvl, men jeg var under sterk påvirkning av mitt miljø. Jeg våknet opp en dag og oppdaget en fremmed mexikansk tenåring som spaserte rundt i mitt soverom med et avsagd gevær. Han var riktignok invitert av noen i huset, men da jeg kritiserte ham for geværet, fikk jeg det pekt mellom øynene. En rekke lignende episoder som særlig kretset seg om rivaliserende mexikanske gategjenger bidro til at jeg følte meg som utsatt skysskjerrekusk i .
Jeg var derfor meget fristet til å kjøpe meg en pistol. Men én kveld satt jeg og så på en TV-film som ble uventet avbrutt av en ekstrasending: Pistoldrapet på John Lennon i New York. Dette sjokket satte en stopper for fristelsen til å kjøpe våpen én gang for alle. Jeg måtte erkjenne påny at virkelig store menn lar seg skyte uten å verge seg: Dodge City er en barnehage. John Wayne og Dwight Eisenhower var forvokste babyer. Gandhi, King og Lennon var voksne, modne mennesker.
Sommeren 1981 fikk min taxikarrière en brå slutt da jeg sovnet bak rattet og totalvraket en Ford Fairmount mot en parkert varevogn. Det var midt i den glohete sultesesongen da vi slet oss halvt ihjel døgnet rundt hele uken for å overleve. Jeg ble automatisk svartelistet av forsikringsselskapet som hadde monopol i Phoenix gjennom Bill Arnett.
Tyve måneder senere satte jeg meg bak rattet på ny i Los Angeles. Der var yrkesforholdene meget gunstige. Da Yellow Cab gikk nedenom på 1970-tallet, kom russiske jøder til byen og bygget opp de to ledende selskapene: United Independent Taxi Drivers (UITD) og Independent Taxi Owners' Association (ITOA). Sjåførene eide ikke kun bilene som i Phoenix Yellow Cab, men selskapene. De valgte sin egen president, visepresident, osv, og de hadde vunnet en uavhengig kontraktavtale med bystyret.
Dette betydde en konstant juridisk-politisk kamp mot bystyret i Los Angeles via en advokat som representerte begge de uavhengige assosiasjonene, for politikerne ville at deres egne milliardærmedspillere (ofte gamle klassekamerater) skulle ha sine biler på byen slik at de kunne leve fett på andres slit, akkurat som Bill Arnett i Phoenix. Vi hadde USAs aller høyeste takster; vi hadde 20 motorveier innenfor byområdet (med 3-4 kjørebaner i hver retning), og vi levde meget bra. Russerne hadde også sine egne verksteder. Men vi måtte slåss med bypolitikerne for å leve i fred for griske utbyttere - utbyttere som angivelig ville øke tjenestekvaliteten ved å manipulere sjåførene som marionetter og stjele halve fortjenesten.
Selv om jeg kjørte nattskift i alle år både i Arizona og i California, også i beryktede strøk, har jeg aldri blitt ranet med hell, dvs. ingen har lykkes i akkurat det. I Phoenix vendte jeg meg til å kjøre med låste dører og med hjulboltjernet under førersetet. Dette gjorde jeg også i Los Angeles, særlig etter at en kollega i mitt selskap (UITD) ble funnet i Highland Park med overskåret strupe. Han var offer for en serieraner som brukte kniv.
Bortsett fra dette spesielt uhyggelige tilfellet, var det altfor mange lettvinte ran i Los Angeles. Etter min erfaring med de skyteglade og kamplystne helamerikanske gorillaene i Phoenix, virket Los Angeles-sjåførene, hvorav mange var immigranter, altfor skvetne av seg. Her fantes radikale unntak som f. eks. en israelsk kollega som skjøt og drepte en væpnet ransmann. Men stort sett var det altfor lettvint å skremme en sjåfør til å gi opp både penger og bil, og jeg begynte å lukte kyllinger i panterskinn blant altfor mange vellykkede trusselran. Phoenix-sjåførene likte jeg fordi det var tæl i dem: De sloss mot ransmenn selv om de fikk en kule i hodet en gang iblant. Uansett hva jeg skulle bli utsatt for, ville jeg ikke la meg skremme som de andre i Los Angeles. Jeg kan drepes men ikke skremmes.
En natt satt jeg parkert på Greyhound Bussterminal i sentrum. En ung kjempe av en mann satte seg rett bak meg slik at jeg ikke kunne se ham i speilet. Jeg fattet mistanke på veien, men jeg kjørte opp den mørkelagte gaten han hadde oppgitt, dvs. 55th Street i South Central Los Angeles, og stoppet. Så kjente jeg en pistol presset mot bakhodet, men det var noe som ikke stemte: Han skrek og truet altfor høyt, altfor desperat. Han bad meg gjentatte ganger om å slå av motoren. Da jeg ikke reagerte, gjorde han noe tåpelig: Han lente seg over meg for å trekke ut tenningsnøkkelen selv. Det klarte han, men samtidig fikk jeg med begge hender grepet håndleddet hans der han holdt pistolen. I basketaket som fulgte, fattet jeg enda mer mistanke da skuddet ikke kom. Jeg hadde fått munningen rettet mot vinduet og ventet på at glasset skulle gå. Da han så slet seg løs, hoppet ut av bilen og fortsatte med skriking og trusler om å drepe meg, tok jeg hjulskrujernet fra under setet og utfordret ham til å skyte så mye han ville. Dermed kastet han pistolen fra seg og sa det hele var en spøk!!! Jeg fikk bilnøkkelen tilbake. (Våpenet var sperret.)
Selvsagt kan man si at jeg hadde råflaks. Jeg kunne lett ha blitt drept. Men av og til er det bedre å dø i ærlig kamp enn å kakle som en kylling i et langt liv. Å legge ned våpnene, å avstå fra motstand, dette har ingen verdi så lenge frykten og den feige underkastelsen regjerer.
En viss fryktløshet har hjulpet meg også i situasjoner hvor jeg har vært konfrontert med skarpladde våpen. Jeg har imidlertid meget sterke tvil om at jeg kunne noengang slå et menneske med et hjulboltjern. Jeg følte meg som en bavian med den dumme stangen i hånden. Norske besteborgere støtter verneplikten og det militaristiske forsvarsbegrepet med sine abstrakte filosofiske teorier. De imøtekommer Justisdepartementets hypotetiske fantasier med idéer om å drepe fienden med kjøkkenkniven osv. Dette er for det meste vrøvl og vås fra et intellektuelt, arrogant silkeborgerskap som selv aldri har opplevd en dritt. Og de mest uærlige av dem alle sitter på Stortinget.
En passasjer ble en gang skutt i baksetet av min drosje mens jeg satt bak rattet. Det var barstengetid på Hollywood & Western, et beryktet kryss i byen, da jeg hentet noen horer og halliker. De skulle akkurat til å lukke bakdøren da noen kom og satte en kule i brystkassen på en av de prostituerte. (Hun hadde visstnok ranet ham tidligere på kvelden.) Jeg fikk straks tilkalt ambulanse og politi, og jenta klarte seg.
Los Angeles krydde av piratdrosjer. De fleste av disse hadde County-lisens, dvs. lisens for fylket eller kommunen: County of Los Angeles, som de fikk fra sheriffen, men ikke lisens for The City of Los Angeles, som vi fikk fra City Hall, dvs. Rådhuset. En slik lisens for et ledende selskap som UITD eller ITOA var så verdifull at individuelle eiermedlemskap skiftet hender for en verdi av 40 000 dollar før det nye selskapet L.A. Taxi kom inn i bildet. Da sank verdien til 20 000 dollar. Likeledes måtte vi kjøpe ekstra lisens for hver enkelt bil hvis vi ville plukke opp passasjerer i County, i Beverly Hills, Santa Monica, osv. Hver enkelt by krevde penger i form av årslisenser. Alle jukset og stjal fra hverandres territorier. (I Texas ble slike regler strengt overholdt.)
I Los Angeles hadde vi dataidentifikasjon over radioen slik at taxinummeret kom på dispatcherens skjerm når vi åpnet mikrofonen. I denne byen var de ledende drosjeselskapene frie for korrupsjon fordi de var selveide og demokratisk organisert. Det var imidlertid ikke bystyret. Det var politiske sammensvergelser for å feie bort de uavhengige selskapene UITD og ITOA. Den iherdigste metoden gikk ut på å lage en liste over klager fra kunder og over brudd på detaljer i bestemmelsene for å kunne bruke dette som påskudd til å ta lisensen fra selskapene. En gang forsøkte de å lamme driften ved å forby utleie av drosjer, dvs. eierne skulle alene kjøre døgnet rundt. Vi laget plakater og demonstrerte rundt rådhuset før vi møtte bykommissærene. TV-selskapet ABC var der. Advokaten for begge selskapene var der. Vi var mange. Og vi vant.
Senere, da jeg bodde i Pasadena, Texas, fikk jeg kjøreseddel for Houston Yellow Cab - utbytterselskapet som hadde monopol der. Fortjenesten var så dårlig at de brukte TV-annonser for å lokke nye sjåfører.
Tarjei Straume
