BREV FRA MØLLERGATA 19 (OSLO KRETSFENGSEL) 1969
Følgende brev ble skrevet fra buret da undertegnede var 20 år gammel. Brevet ble godkjent av den norske stat før det ble postet.
Diggerom på nr. 19 - Lørdag 1969
Kjære Sølvi-Ann!
Tusen takk for brev. Jeg hadde skrevet til deg allerede, men jeg ville ikke sende det, for det ville nok ikke gå gjennom sensuren. Så dette brevet blir en liten hilsen foreløpig, og så får vi heller prate sammen når vi kommer ut. (Og nå kan de statsansatte brevleserne klø seg bak øret og lure fælt på hva vi skal prate om da! Hehe.)
Jeg sitter på tomanns-celle på nr. 19 sammen med en snodig fyr som har sak sammen med to av dine medfanger på Bredtvedt. Jeg har også fått 14 dager. Jeg ble tatt dagen etter deg, ble avhørt, putta inn, og kommer i retten mandag.
Det var hyggelig å høre at det slett ikke var så dumt der du sitter. Jeg var spent på hvordan du ville ta det. Jeg har jo vært igjennom denne kverna en gang før, og tar nå det hele kaldt og rolig. Hvis du overfor snuten later som om du liker å bli satt inn, eller gir inntrykk av at det ikke gjør deg noe, blir de forvirret, og det er du som har makten over dem; ikke omvendt. De blir skuffet over at straffen ikke biter, og du kan triumfere. (Jeg håper inderlig at denne filosofien slipper igjennom sensuren.) Hvis ikke, er det en ny triumf for meg over statsapparatet. Kanskje det har en "uheldig" virkning på din innstilling til innsettelsen, vet du.)
Hvis du kommer i retten igjen for å få dom, og dommeren spør deg om du som tiltalt har noe å bemerke, skal du sitere et ord fra Bibelen; nemlig Matteus 6. kapittel, første vers:
"Døm ikke, forat I ikke skal dømmes! for med den samme dom som I dømmer, skal I dømmes."
Men dommeren føler seg nok ikke ansvarlig, for han har bare gjort jobben sin og føyd seg efter paragrafene. Det er i virkeligheten ingen som er ansvarlige for noe som helst lenger, for alle sitter bare og "gjør jobben sin" for å ha noe å leve av. Enten de vil eller ikke, må de tenke som maskindeler og kutte ut sine menneskelige følelser. Efter hvert blir de så sløve at deres yrkesbetegnelser forteller en alt om deres personligheter. Noen blir iallfall så sløve. De sovner i sin veltilpassethet. Jeg er glad jeg er innsatt og ikke ansatt.
Efter alt å dømme får jeg fortsette på skolen hvis jeg slipper ut efter disse 14 dagene. Men hvis jeg blir satt inn på reststraffen, taper jeg for mye tid til at det har noen hensikt å fortsette. Jeg ergrer meg grønn over at jeg ble putta inn efter at jeg hadde sluttet å tenne på, og av den grunn er jeg mer bitter på systemet enn noen gang tidligere. Men om jeg får en ny ubetinget dom, skal ingen få tilfredsstillelsen av å høre meg klage.Du slipper nok snart ut i alle fall, for du har jo ikke hatt noe bråk med snuten før. Jeg håper at du klarer å blidgjøre foreldrene efter denne episoden. Forhåpentligvis er myndighetene såpass humane at de ikke ødelegger hele skoleåret for meg, men jeg vil heller være pessimist enn optimist i dette tilfellet, for da blir jeg ikke skuffet. (Reststraffen er på 71 dager.)
Men i alle fall treffes vi ute før eller senere, og da skal vi digge friheten!
Hjertlig hilsen
TarjeiP.S. Rektor Skagestad har snakket om denne saken i TV!!! (onsdag) (Faren min fortalte det.)
D.S.
Hvis jeg kommer ut neste mandag, ringer jeg til deg straks.
Hevnen er søt:
Hasj, politi og fengsel spesial
