Anarchos Philosophicus
Mange lesere og andre nysgjerrige overøser oss til stadighet med spørsmål om og innvendinger mot anarkisme, ganske enkelt fordi rykter har gått om at Gateavisas skribenter og redaktører er anarkister. Derfor fortsetter vår klassiske serie om anarkismens klassiske prinsipper og urhistorie.
Anarkismen kjennetegnes av sin ukuelige, kompromissløse opposisjon mot enhver form for regjering og statsstyre. Det mest karakteristiske trekk, det sentrale prinsipp, er enkeltindividets rett til å bestemme over sitt eget liv uten uoppfordret innblanding fra maktmennesker, dvs. fra individer som har påberopt seg retten til formynderi over sine medmennesker.
Det anarkistiske idealsamfunn, som gjerne går under betegnelsen "anarki", består derfor av selvstendige, personlig ansvarlige individer som praktiserer materiell brorskap (frivillig sosialisme) uten formyndende instanser, dvs. uten politi, fengsler, tollmurer, grenser, pass, skatteinnkrevere, militære styrker el. lign. Anarkismen blir latterliggjort eller forkastet av de fleste utenforstående fordi den "ikke lar seg gjennomføre". Denne innvendingen bærer imidlertid med seg, dog på en kamuflert måte, en hårdnakket arroganse - en arroganse som bygger på en tvers igjennom kynisk filosofisk jantelov. Her kveles hver eneste idealist fra tidenes morgen. Her blir alle de enkeltindivider som i historiens løp har forfektet et alternativt verdensbilde eller et nytt sosialt syn, møtt med hån. Her fornektes menneskets rett til å kjempe for sin "umulige" frihet gjennom årtusener, og til å fortsette denne uopphørlige kampen i all fremtid. Det beste og edleste i mennesket selv blir ganske enkelt tråkket under fot med et lattermildt glis: "Anarkismen er urealistisk". Likeledes blir menneskets indre evolusjon fornektet totalt, og status quo i form av tyranni erklæres som en evig, ufravikelig nødvendighet.
Denne dommen over anarkismen bygger ikke bare på kynisme, men også på en nærmest utrolig naîvitet. Man forsøker å "forstå" anarkismen ved å kreve enkle svar på de dypeste gåter og på de mest kompliserte spørsmål som filosofer har slitt med siden urtiden. Idealismens pragmatiske motstandere er ikke bare for dovne til å sette seg inn i filosofiske studier. De mangler også evnen til å erkjenne at idéer i seg selv er noe som til enhver tid befinner seg i en dynamisk utvikling, og at anarkismen er en åndsretning som har blitt seg selv bevisst som bevegelse først etter renessansen og reformasjonen. Klassiske anarkistiske tenkere som William Godwin, Michael Bakunin, Max Stirner, Pierre-Joseph Proudhon, Peter Kropotkin, Elisée Reclus, Leo Tolstoy og Errico Malatesta var i så måte pionerer. Det er derfor nærliggende å hevde at anarkismen befinner seg i en relativt tidlig utviklingsfase, og at den i fremtiden vil bli moden nok til å imøtekomme de dyptgående eksistensielle og sosialfilosofiske problemer som tyranniets tilhengere krever forenklede løsninger på.
Den anarkistiske bevegelse har til enhver tid enkelte tilhengere som krever "Anarki nå! Med en gang!" ved å mobilisere majoriteten til aktiv, effektiv motstand og ikke-samarbeide mot staten. Historien viser oss imidlertid at veien til det anarkistiske samfunn er uoversiktelig lang, krevende og smertefull. Til dags dato kan det hevdes med en viss berettigelse at anarkismen har vært mislykket på det praktiske plan fordi den mistet kontakten med historiens fremskritt kanskje særlig etter utbruddet av første verdenskrig. "Fremskritt" i denne betydning er intet annet enn en eufemisme for autoritær sentralisering, som har økt betraktelig over hele kloden i det tyvende århundre. Her må vi allikevel ikke miste av syne at vår tids nasjon-stater ikke er et fnugg mer udødelige enn Ur eller Babylon. I og med at alle stater smuldrer og faller, er det ikke mulig å løse anarkismens "gåte" eller svare på anarkismens "spørsmål" med forenklede klisjéer.
Dette spørsmålet om anarkismens fallitt antyder samtidig dens suksess. Hvilken ideologi kan påberope seg suksess mot slutten av det tyvende århundre? Sosialismen, fascismen, liberalismen, konservatismen, sosialdemokratiet, kommunismen og de fleste varianter av disse, har i sin tid mobilisert store skarer av tilhengere, vunnet betydelig prestisje og rikdom, og regjert staten. Hver eneste gruppe regjerte en kort stund i sin ideologis navn deretter regjerte de utelukkende i statens navn.
Alle disse ideologiene hadde to ting felles. Hver eneste én lovet å imøtekomme visse idealer straks tilhengerne overtok statsmakten; hver eneste én mislyktes i å innfri sine ideologiske løfter, til tross for sin uhemmede kontroll over en rekke uhyre mektige statsinstitusjoner. For å holde på makten i den hensikt å realisere sin idealisme, ble enhver herskergruppe tvunget til forræderi mot sine idealer for å imøtekomme den politiske maktens kortsiktige krav.
Alle statsideologier, fra den mest begrensede liberalismen til den altomfattende marxistiske statssosialismen, har falt i grus, knust av maktens logikk. I strid med Nietzsches advarsel stirret de for lenge - og for lengselsfullt - ned i avgrunnen og ble ett med den.
Hver eneste ideologi som har forsøkt å mestre og styre staten har isteden blitt dens tjener. Lærdommen for vår tid, hvis noen vil erkjenne den, er at staten ikke lar seg mestre eller styre. Akkurat som den ledende ringen i Tolkiens Ringenes Herre, tillater staten sin "bærer" å nyte illusjonen av kontroll en viss tid, før den påny viser hvem som er sjef.
Triumf kan altså være illusorisk, og i hvilken grad man kan kalle en begegelse som anarkismen vellykket eller mislykket, realistisk eller urealistisk, mulig eller umulig - dette avhenger i stor grad av hva man selv legger i slike begreper. Den nålevende generasjon av anarkister står stilt overfor frihetens gripende gåte - som er anarkismens utfordring. Vi bør sette oss inn i hvordan våre forgjengere slet med de samme oppgaver, ikke for å bedømme deres fallitt eller suksess, men for å lære hvordan de levde som anarkister og hvordan de forsvarte sin anarkisme - frihetskampens to komplimentære halvdeler. For at anarkismen skal kunne vokse og modnes, er det påkrevet at vi plages av tvil, akkurat som denne tvilen plaget Benjamin R. Tucker og hans medarbeidere i denne ukuelige idealistens senere år. Som Frederic J. Gould en gang sa til Tucker: "I put the Anarchist case as a goal that humanity moves towards. But the exact routes - ? ah! it is not so easy to map them!"
Tarjei Straume
