Benjamin R. Tucker
og den individualistiske anarkismen
Den individualistisk-anarkistiske bevegelsen i USA for hundre år siden ble dannet av tre klare libertarianske elementer. The abolitionist movement, dvs. bevegelsen for opphevelse av slaveriet, som vokste frem før borgerkrigen, kjempet mot enhver form for slaveri (også økonomisk) og mot statsmakten (som førte til forkastelsen av enhver form for regjering). Denne bevegelsen stod også i spissen for kvinners rettigheter og fremmet senere kravet om total seksuell frihet.
De andre to elementene, landreformbevegelsen og bevegelsen for voksenopplæring (best representert gjennom Workingman's Institutes og Mechanic's Institutes som hadde sin opprinnelse i Skottland og England og spredte seg over hele Storbritannia, Europa og USA) er mindre kjent i våre dager. De danner allikevel opphavet til den individualistiske anarkismen som Benjamin Ricketson Tucker ble et så begavet og effektivt talsrør for.
I 1881 grunnla Tucker det anarkistiske tidsskriftet Liberty i New York, hvor han var ansvarlig redaktør frem til 1908, da hele hans livsverk brant til grunnen. Som en bitter motstander av det kapitalistiske system, nektet han å kjøpe forsikring.
Liberty er det mest fremragende og innflytelsesrike anarkistiske tidsskriftet som noengang har vært utgitt. Svært lite overlevde brannen, hvoretter Tucker slo seg ned i Frankrike, hvor han bodde frem til sin død i 1939. I disse årene var han mindre aktiv, men konsentrerte seg heller om å leve 'det anarkistiske liv' i praksis.
Tucker skrev ikke bare banebrytende engelske oversettelser av Proudhon og Bakunin, men han ga ut en hel bokserie om anarkisme og beslektede temaer i over tredve år. Han tok mange turer til Europa, hvor han ofte besøkte sine venner i England, Tyskland og Frankrike, og ble utvilsomt den mest innflytelserike i å spre anarkismen i den engelsktalende verden.
Benjamin Tuckers største frykt var å være inkonsekvent, og en venn beskrev ham som 'en glitrende istapp av logikk'. Han var en iherdig, ukuelig frihetsforkjemper og en herlig ordmagiker. Den gode kvaliteten og betydelige innflytelsen av Liberty skyldtes i stor utstrekning Tuckers høye standard i litteratur og kunst, og hans toleranse for motstridende synspunkter som skapte livlige, omfattende og kunnskapsrike debatter i Liberty. Selv kom han fra en familie som bestod av velstående liberalere og radikale protestanter i New Bedford etter å ha arvet både sin Thomas Paine-inspirerte individualisme og sine formelle klesveier og manerer fra sine foreldre. Hans opplevelse av kvekerismens beste kvaliteter overbeviste ham om at folk kunne styre seg selv uten valgte ledere, ved at hver enkelt følger sin egen forstands lys i et fellesskap.
Det er nærliggende å tro at Tucker ble vel mottatt og godt likt blant sine européiske likesinnede. Han var det stikk motsatte av de karakteristiske trekk ved "brautende, skravlete, kraftige" amerikanere som gjør dem en smule slitsomme i Europa. Ikke bare hans dannede manerer, velpolerte ytre og tiltalende utseende, men kanskje ikke minst hans personlige skyhet og tilbakeholdenhet kan ha bidratt til at han følte seg hjemme blant de intellektuelle revolusjonære på vår side av Atlanteren.
Tucker var gjennomført pertentlig både i sinnelag og manerer i hele sitt lange liv. Til enhver tid ble han oppfattet som noe ovenpå og innesluttet. Han var totalt fri for snobberi, rasefordommer og klassefordommer, men med hele sitt vesen avslørte han alltid sin stilling som et medlem av adelen i New England. Selv om han hadde en stor omgangskrets, var det ikke lett for ham å få venner, og det var få som kom ham nær. George Schumm, William Bailie og andre nære samarbeidere tiltalte ham alltid som "Mr. Tucker" i sine brev.
Disse egenskapene kom tydelig frem i Tuckers litterære stil. Han ble velkjent for sin disiplin, stabilitet og høye standard. Han arbeidet med dyp konsentrasjon, grundighet og sans for detaljer. Her er det viktig å påpeke at Tucker var tvers igjennom anti-tysk. Tysk regjering, tysk militarisme, tysk regimentering alt dette hatet han lidenskapelig. Og han elsket Frankrike. Fransk mat, fransk vin, franske aviser og bøker. Han savnet aldri USA etter å ha slått seg ned der.
Tucker snakket ikke fransk særlig godt, men han leste språket lett. Tysk var heller ikke fremmed for ham. Han leste Max Stirner grundig, og på 1890-tallet ga han ut en tyskspråklig versjon av Liberty. I 1899 holdt han et foredrag i Berlin som het Der Staat in seiner Beziehung zum Individuum. På denne tiden hadde han også blitt kjent med Rudolf Steiner, som kalte Tucker "en av frihetens beste forkjempere," og følgelig trykket hans foredrag i Magazin für Literatur under sin egen ansvarlige redaksjon. (Steiners skriftlige bekreftelse på at han regnet seg som individualistisk anarkist blir oppfattet av de fleste antroposofer som svært pinlig. Se forrige nummer av Gateavisa.)
Tuckers aristokratiske vesen, sylskarpe intellekt, formidable ordmagi og finkulturelle fortreffelighet ga ham utvilsomt medvind i seilene når han kjempet
mot sensur, mot reaksjonære fordommer, mot straff og rettsvesen, mot pengemonopol og renter og andre maktfaktorer på alle kanter. En paradoksal allianse og utrolig fruktbar dialog utviklet seg mellom Tucker og hans ideologiske motstander, den britiske dramatikeren, samtidskritikeren og statssosialisten George Bernard Shaw. Disse to åndsgigantene hadde den største respekt og beundring for hverandre fra første stund, og deres evige diskusjoner fortsatte helt frem til Tuckers død i 1939. Begge prøvde forgjeves å overtale den andre til sitt eget syn. Men selv om de var dypt uenige om anarkisme og sosialisme, befant de seg i stadig nye allianser i sin felles kamp for nytenkning og sunn fornuft. De var begge propagandister, og i hverandre fant de det beste redskap for å slipe og forbedre logikken og teoriene bak sine argumenter. To banebrytende politiske skrifter ble skapt av disse debattene: Tuckers State Socialism and Anarchism, som ble utgitt i 1888, og Shaws The Impossibilities of Anarchism, som ble utgitt som en sosialistisk løpeseddel i 1893.
Tucker, som mente at Shaw var sin tids beste representant for statssosialisme, skrev: "Etter klovneriene i "Workmens's Advocate" og overfladiskheten i "Der Sozialist," er det en nytelse å bli kritisert av et menneske med vett og forstand." Tuckers respons overfor andre kritikere var sjelden så vennlig. Iskald og nådeløs mot dem som våget å angripe ham, ble han kjent blant enkelte som "The Pope."
Tucker var utvilsomt mer effektiv i sin kritikk av staten enn i sine alternative forslag. Han innrømmet faktisk en gang at det var lettere å demonstrere hvorfor han ikke var noe annet enn å si hvorfor han var en anarkist: "Når man har fornektet arkiet, kan kun anarkismen bekreftes. Det er et spørsmål om logikk." Men nettopp i sin kamp for individets rett mot statens urett, var Tucker sin tids iherdigste talsmann. Selv Kropotkin, som mislikte Tuckers individualisme, måtte rose hans kritikk mot staten som "meget granskende" og hans forsvar av individet som "veldig kraftig".
Benjamin Tucker baserte sin anarkisme på individets uhemmede suverenitet. Mange kritikere hevdet at han hadde redusert anarkismen til en amoralsk, egoistisk filosofi med den sterkestes rett. Dette er fremdeles den hyppigste gjengangeren blant argumentene mot individualistisk anarkisme, som
samtidig avslører en skrikende mangel på vilje til å forstå. Rudolf Steiner forstod Tucker fordi Steiner selv baserte sin individualistiske anarkisme på menneskehetens åndelige evolusjon. Han betraktet anarkismen som et fremtidsrettet resultat av individets indre frigjøring gjennom en fullt utviklet tenkning. En slik modnet tenkning, mente Steiner, ville medføre åndskrefter som gjorde mennesket uselvisk og selvofrende.
Den individualistiske anarkismen gir individet rett til å være sin egen lykkes smed og om nødvendig danne egen private hær mot alt og alle. Den gir med andre ord friheten til egoisme for hvert eneste menneske. Sosial harmoni kan kun skapes på grunnlag av hvert menneskes totale frihet. Egoismen må overvinnes, men ansvaret må overlates til hver enkelt. Ingen kan tvinges til uselviskhet. Økonomisk brorskap, som man gjerne kan kalle sosialisme, kan ikke fremtvinges gjennom såkalt planøkonomi uten samtidig å drepe friheten og kvele økonomien. Individets frihet må vernes, selv om den åpner døren for destruktiv egoisme og sosial urett. Den sosiale rettferdighet er et barn av total kollektiv frihet. Her må hvert menneske overvinne egoismen i seg selv uten å blande seg opp i andres egoisme.
Benjamin Tucker kan med rette kritiseres for sine mangelfulle og selvimotsigende anstrengelser når han forsøker å utarbeide teorien bak det ideelle, utopiske frie samfunn. Denne kritikken er allikevel irrelevant i forhold til Tuckers velbegrunnede forsvar av enkeltmennesket mot statens overgrep. En innvending mot anarkismen på et slikt grunnlag er analogt med å hevde at urett og ondskap er trygt og godt fordi det er velkjent, mens derimot "det ukjente" er vår farligste fiende.
Tucker mente at egoismens verste følger i form av 'den sterkestes rett' ville temmes og holdes i sjakk av sunn fornuft og positiv, gjensidig egeninteresse i et fritt samfunn. Frihetens virkelige fiende var autoritet i sine mangfoldige sosiale drakter. Kirke, religion og usmakelig monopolkapitalisme var tydelige eksempler på hva som måtte motarbeides. Det var imidlertid staten som var den største fare:
"Staten hevdes av enkelte å være et 'nødvendig onde;' det må gjøres unødvendig. Dette århundres kamp er derfor mot staten: Staten, som fornedrer mennesket; staten, som prostituerer kvinnen; staten, som bederver barn; staten, som hindrer kjærlighet; staten, som kveler tanker; staten, som monopoliserer landområder; staten, som begrenser kreditt; staten, som innskrenker handel; staten, som gir uvirksom kapital makt til å øke, og som gjennom renter, leie, profitt og skatt, plyndrer frukten fra strevsomt arbeide."
Det bør her legges merke til at det er fullstendig utilstrekkelig å rope i kor med Nyliberalen og Dine Penger at Skatt er tyveri," for deretter å hevde at bare vi kvitter oss med skatt og forbud, vil det frie, moralsk fortreffelige samfunn vokse frem av "fri kapitalisme". Denne liberalistiske ideologien ligger nær anarkismen på enkelte områder, men med sitt halvhjertede og overfladiske opprør overlater den all makt til store banker og børsmeglere. Dette er en fristende fallgruve for alle som ikke gjennomskuer konsekvensene av statens monopol på valuta. Så lenge denne valutaen eksisterer, er staten like mektig som før, uansett hvor usynlig man ellers gjør den. Benjamin Tucker ga uttrykk for tankefull innsikt i denne problematikken.
For Tucker bestod samfunnets onder av av fire 'monopoler' som hvilte på statens autoritet og motarbeidet frihetens prinsipper på alle måter. Disse monopolene ble behandlet i korthet i Tuckers berømte artikkel "State Socialism and Anarchism".
Det aller viktigste var monopolet på penger. Regjeringens kontroll av pengesystemet var et onde som ga gjenklang i hele samfunnet. Som et resultat av dette var renter, leie og priser altfor høye; arbeide, i forhold til kapital, stod veldig svakt; og adgang til kapital var meget begrenset.
Nest viktigst var monopolet på landområder. Eiendom av land, mente Tucker, skulle baseres på bosettelse og bruk. I den grad eiendomsrett bygget på andre teorier og ble håndhevet av staten, var eiendom tyveri.
Det tredje var tariffmonopolet. Priser var for høye, og kapital og arbeide var malplassert, hevdet Tucker, når proteksjonismen rådet. I tråd med de klassiske liberalerne tok Tucker til orde for fri handel.
Det siste var monopolet på patenter og åndsverk som beskyttet forfattere og oppfinnere mot konkurranse og åpnet for urimelig kompensasjon for arbeidet.
Her bør det skytes inn at også senere anarkister har reagert sterkt mot monopolet på patenter og åndsverk i form av "copyright". John Lennon, som selv ble mangemillionær på dette systemet, sa i et intervju at musikk egentlig ikke tilhørte noen, ikke en gang komponisten. Musikken var objektivt tilstede i eteren, og komponisten var kun en som hørte musikken og transkriberte den til det fysiske plan. Komposisjonen i seg selv tilhørte alle eller ingen, mente Lennon.
Tucker påpekte at disse fire monopolene var mulige kun gjennom statens beskyttelse og privilegier, og han ettersøkte de mest effektive midlene til å rive ned disse ondene. Det var på dette punkt at han satte et ubønnhørlig skille mellom anarkisme og "statssosialisme". Han regnet seg riktig nok som sosialist, i ordets enkleste forstand, men han var en bitter motstander av statssosialisme og marxisme.
Forståelsen av kunstnerisk nyskapning og troen på den levende kunstens potensielle evne til å vekke og forvandle samfunnet, står sentralt i Tuckers litterære virksomhet. Det var dette han hadde til felles med Bernard Shaw, og som skapte plattformen for deres fruktbare samarbeide. Shaw så i Tucker en mann med dyp forståelse for teater og litterær kunst. Han var spesielt imponert av Tuckers syn på avansert litteratur, som ifølge Tucker var "det som i religion og moral fører vekk fra overtro, som i politikk fører vekk fra regjering, og som i kunst fører vekk fra tradisjon." Tucker støttet konsekvent drama, litteratur, malerkunst og musikk som eksperimenterte med form og tradisjon, og han var ofte villig til å unnskylde mangel på stilistisk fortreffelighet eller dramatisk kraft hvis et verk imøtekom hans mening om kunst. Shaws kritikk og litterære verker ga uttrykk for samme standard og samme toleranse overfor eksperimentell stil.
Tucker anerkjente og verdsatte straks at Shaws kritiske standard var identisk med hans egen. Da Walter Scott utga Shaws Quintessence of Ibsenism i 1891, skrev Tucker: "Det fins en statssosialist som aldri har vært kjent for å si et kjedelig ord. Jeg sikter til G. Bernard Shaw i London." Han var mektig imponert over Quintessence, som Shaw beskrev som "egoistisk. . . en forfektelse av. . . menneskets vilje mot alle lover, institusjioner, ismer og denslags. . . " Liberty hevdet at "George Bernard Shaw forstår ibsenismen bedre enn Ibsen." Tucker frydet seg uten ende over at en statssosialist grublet over så tvers igjennom anarkistiske idéer.
Tucker sloss dristige og harde kamper mot sensorene. I 1882, da deler av Walt Whitmans (nå verdensberømte) Leaves of Grass ble stanset fordi de var obsjøne, ga Tucker ut hele verket fra de originale platene, og utfordret rettsvesenet til å arrestere ham og deretter bevise at boken var obskjøn. Postinspektøren og riksadvokaten Anthony Comstock, som var ytringsfrihetens sagnomsuste motstander og undertrykker (av samme ulla som vår egen statsadvokat Dorenfeldt på 1960-tallet da han førte straffesak mot Jens Bjørneboe p.g.a. romanen Uten en tråd), tryglet USAs justisminister om å anmelde Tucker, men ble nektet. Tucker erklærte: "Jeg har invitert fienden til et møte, men fienden nekter å møte meg. . . "
Shaw fant også en glede i å sjokkere og utfordre moralens og anstendighetens selvutnevnte formidlere. Han skrev en gang til Anthony Comstock at han var fullstendig enig i at hans bøker var farlige for unge mennesker. Shaw følte at alt nytt eller annerledes var farlig, og at det var det farlige og sjokkerende som provoserte mennesker til å forandre seg og vokse. I likhet med Tucker kjempet han mot det tradisjonelle hver gang det ble satt opp som en standard man skulle ære eller imitere.
Tuckers standard for ypperlig litteratur illustreres klart og tydelig gjennom følgende oppfatninger:
Om religion og moral: "Hvert eneste moralske fremskritt blir gjort ved å utfordre den eksisterende oppfatnings gyldighet med hensyn til sømmelig adferd."
Om politikk: "Lover dreper individets samvittighet ved å fjerne ansvaret for egne handlinger."
Om kunst: "Den store kunstner er den som går ett skritt lenger enn det som kreves, og ved å skape verk med større skjønnhet og høyere interesse enn det som hittil har vært oppfattet, lykkes ved å føye sin egen friske sanseutvidelse til det på forhånd nedarvede."
Tarjei Straume
Kilder: Det meste er hentet fra diverse steder i boken Benjamin R. Tucker & The Champions of Liberty/A Centenary Anthology, som er skrevet av 16 forskjellige anarkistiske forfattere. Fritt bearbeidet, omskrevet, kommentert og mixet av undertegnede, med full forståelse for alle sanne anarkisters forakt for det fjerde monopol.
Benjamin R Tucker & the Champions of Liberty
