Christos Anarchos
Anarkismen som konsekvent antiautoritær filosofi har hatt sine røtter i alle kulturer siden urtiden. Denne gangen har Gateavisa gransket de kristne filosofenes mer eller mindre vellykkede forsøk på å være anarkister. På disse sidene legger vi resultatet på bordet.
Skolekristendommen
"Når et folk blir organisert som et rettssamfunn, som er ordnet ved lover, oppstår staten. Dens autoritet er i alminnelighet meget stor. Det kommer til dels av at den har makt til gjennom politi og domstoler å straffe dem som setter seg opp imot den. Men statens autoritet henger først og fremst sammen med den alvorlige respekt som staten uvilkårlig skaper hos medlemmene av samfunnet fordi den er bæreren av lov og rett og orden. Fordi rett og rettferdighet er hellig, derfor blir det også noe hellig ved denne institusjonen, som har til en av sine viktigste oppgaver å verne retten.
Et godt samfunn må ha gode og rettferdige lover. De som har ledelsen, må gjennom lovgivningen arbeide for alles trivsel (velferdsstaten), og særlig må de prøve å sørge for at den svake blir verget, og at ingen blir krenket eller lider urett. Alle skal lyde lovene og bøye seg for øvrigheten. Den som vil gjøre Guds vilje, må selvsagt ikke være blant dem som fremmer kaos og lovløshet.
Den som bryter lovene og krenker retten, blir straffet. En kan se på straffen fra mange synspunkter. Den skal sikre samfunnet mot forbrytelser, den skal skremme folk fra å bryte lovene, og den skal forbedre forbryteren. Men straffen er også et samfunns moralske reaksjon overfor ondskap og urett. En forbrytelse må av moralske grunner ikke kunne gjøres ustraffet. - I denne sammenheng skal vi nevne at et kristent samfunn må gjøre alt det som gjøres kan for at fristelsen til forbrytelser skal bli minst mulig."
Dette er skolekristendommen i et nøtteskall. Forfatteren het Nils Brun, og boken ble utgitt i 1963 med den inspirerende tittelen: "DEN KRISTNE TRO OG MORAL - EN LÆREBOK FOR GYMNASIET". Sitatet er tatt fra perlekapitlet "Stat og fedreland." Denne kristenborgerlige mentaliteten danner en sylskarp kontrast til våre klassiske anarkistiske tenkere. Mange av de sistnevnte, gjennomtrengt av det nittende århundres vitenskapelige ånd, var ateister eller agnostikere. I likhet med Opplysningens filosofer, avfeide de helst organisert kristendom som en del av middelalderens overtro og uvitenhet. Den kristne filosofi, eller den kristne idé, var for dem utelukkende og evig forankret i maktmenneskenes autoritære moralisme. Var det ikke nettopp kristendommen som hadde alliert kirken med staten og som lå til grunn for prestens velsignelse av krigeren og kongen?
Det har vært vanskelig for anarkister å godta kristendommen i noen som helst form, ikke bare fordi de hellige skrifters språkdrakt bærer et sterkt preg av romersk autoritetskjær kultur, men også fordi kirken helt frem til midten av vårt eget århundre hadde en så stor innflytelse på småborgernes uforbeholdne underkastelse overfor makthavernes lover og regler, også på de strengt private og personlige områder, at det er vanskelig for oss i dag å danne et levende bilde av situasjonen.
Anarkistene mente at kristendommen forkynte en slavemoral med spesiell vekt på lydighetens dyd i form av uforbeholden underkastelse. Den allmektige, allvitende, hyperautoritære faderfiguren i Himmelen representerte alt de selv kjempet imot. Har ikke den kristne lære til enhver tid lagt vekt på at ydmyk lydighet er den største dyd mens bevisst opprør mot Guds hellige ordning er den styggeste synd?
I vår egen tid er kirkens verdslige og psykologiske makt såpass svekket og døende at det burde være mulig også for anarkister å betrakte den kristne filosofi, eller den kristne idé, fra alternative perspektiver. I og med at Kristus ble brutalt henrettet av den romerske stat for sitt opprør, er det god grunn til å trekke enhver form for autoritetskjær kristendom i tvil - ganske særlig fordi så å si alle offentlige henrettelser i Europa har hatt kirkens velsignelse. Når vi også tar i betraktning at svært mange av Kristi apostler og etterfølgere ble likeledes drept av myndighetene, er det kanskje en grov urett mot kristendommens grunnleggere å assosiere "kirke" med "kristendom" i det hele tatt.
Kirkens tolkning av Første Mosebok går ut på at at ulydighet mot Guds autoritet var menneskets første synd. Etter å ha gjort opprør mot denne autoriteten og lært om godt og ondt ved å ha spist av Kunnskapens Tre, ble menneskene bannlyst fra Edens Hage, eller Paradiset, og dømt til et liv i smerte, slit og dødelighet. Hele naturen ble korrupt.
Som en fallen og og fordervet skapning, var det naturlig at mennesket trengte mektige herskere til å kue dets avvikende adferd. Da kirkens makt og innflytelse utviklet seg, vokste tyngdepunktet blant teologene om det syndefulle mennesket og Guds allmakt, en tendens som nådde sitt høydepunkt hos Calvin som hevdet at den verste tyrann var å foretrekke fremfor anarki eller fravær av sivil autoritet.
Kristendom og klassisk anarkisme
De fleste europeiske anarkister har fulgt etter de velkjente nittende-århundre tenkerne Prodhoun, Stirner og Bakunin i deres avvisning av kristendommen. De motsetter seg alle former for påtvungen autoritet, både religiøs og politisk, og har funnet det nære historiske båndet mellom kirke og stat særlig forstyrrende. Men dette betyr ikke at de har vært ateister alle sammen.
Den konservative, autoritære tendensen i kristen tenkning har sine røtter i den paulske kirken i Roma. Den jakobinske kirken i Jerusalem var derimot preget av en radikal, kommunal og libertariansk tendens. Mange anarkister har tilhørt sistnevnte trend.
Tolstoy og Blake er de mest berømte, men ikke de eneste, som baserte sin anarkisme på en radikal fortolkning av kristendommen. Jacques Ellul har hevdet at "bibelsk tankegang fører direkte til anarkisme, og at dette er den eneste 'politiske antipolitiske' holdningen i tråd med kristen tenkning".
Svært mange bibelinspirerte anarkister faller imidlertid lett i en stor felle. De avskriver all verdslig autoritet samtidig som de påberoper seg en metafysisk, eneveldig, altvitende, allmektig, og attpåtil sjalu diktator. Paradoksalt nok er de anarkister på jorden og lydige undersåtter i himmelen.
Proudhon, Stirner og Bakunin var alle gjennomsyret av Opplysningens vitenskapelige ånd og forbandt kristendommen med den eksisterende autoritære kirken. Proudhon ville vise at katolisisme var motstykket til et hierarkisk system av verdslig regjering. Siden den katolske Gud betraktes som autoriteten som alle andre autoriteter hviler på, må regjeringer være intet mindre enn "Guds sveper satt opp for å disiplinere verden". Også fra et moralsk synspunkt var Proudhon overbevist om at "Gud er tyranni og fattigdom; Gud er ond". Det er derfor det tenkende menneskets fremste plikt å feie idéen om Gud ut av hodet sitt. Siden vi skaffer oss kunnskap og sosialt liv til tross for Gud, hevdet Proudhon: "Hver gang vi tilintetgjør guddommen, gjør vi et nytt fremskritt." Men selv om Proudhon var militant antikatolsk, fortolket han fortsatt den kristne læren om arvesynd som et symbol for menneskets uforbederlige tendens til ondskap, og han søkte å skape en sosial orden som kunne temme dets onde tendenser. Videre snakket han om rettferdighetens idé i naturen selv som om den var et guddommelig prinsipp. Som naturlov representerte den et referansepunkt for sin moral og fungerte som en slags tilslørt nemesis.
Stirner derimot mente at Gud, ved siden av staten og moralen, var kun nok et spøkelse som skulle føre menneskene bak lyset. Han hevdet iherdig at
staten hadde etterhvert blitt betraktet som hellig akkurat som kirken, og lover ble presentert som om de var Guds bud.
Bakunin ble forfulgt i sin ungdom av problemet omkring Guds eksistens. Til slutt ble han en militant ateist og tok opp slagordet "Hverken Gud eller Mester". For ham var den kristne Gud, som dømte enhver handling og truet med evig straff, det ultimate symbol på autoritet. I likhet med Stirner hevdet han at Gud ikke eksisterer, men er en abstraksjon som mennesker prosjiserer inn i himmelen for å tilbe.
I likhet med Nietsche erklærte Bakunin Guds død og hevdet at vi må overskride kristne verdier og skape våre egne. Ødeleggelsen av religion er en forutsetning for et fritt samfunn ettersom "Idéen om Gud innebærer avskaffelse av fornuft og av rettferdighet; den er den mest avgjorte benektelsen av menneskelig frihet, og ender nødvendigvis med å slavebinde menneskeheten, både i teori og i praksis." Bakunin var på sitt mest lidenskapelige i sin fordømmelse av kristendommen fordi han elsket individuell frihet og betraktet det som den absolutte forutsetning for alt han respekterte i menneskene.Han priset Satan for å være den første opprører og "frigjøreren av verdener."
Ifølge Bakunin representerer kirken geistlighetens interesser akkurat som staten representerer borgerskapets interesser. "Gjør ikke kirken det levende om til et lik," spurte han retorisk, "kaster vekk friheten, preker for massenes evige slaveri til fordel for tyranner og utbyttere? Er det ikke denne kompromissløse kirken som har det med å forevige skyggenes, dumhetens, fattigdommens og ugjerningenes regime?" Han slo derfor fast at avskaffelsen av kirken og staten må være "den første og uunnværlige forutsetningen for en sann frigjøring av samfunnet". Disse oppfatningene, spesielt i latinske land hvor den katolske kirken var så dominerende, hadde en utbredt innflytelse. Bakunin var utvilsomt delvis ansvarlig for de spanske anarkistenes militante ateisme som førte til mange tilfeller av kirkebrenning i den spanske revolusjonens åpningsfase.
Kristendom og autoritet
Ikke alle anarkister i det nittende-århundre var ateister; noen hentet sin filosofi direkte fra kristne trosoppfatninger. Det paradoksale med en god del av kristen anarkistisk tenkning er at man gjør opprør mot all verdslig autoritet samtidig som man påberoper seg en langt mektigere okkult diktator, nemlig den totalt allmektige Herren og hans strenge vilje. Lydighetsprinsippet i form av uforbeholden underkastelse går igjen som en rød tråd. Disse autoritetsavhengige "kristne anarkistene" tør ikke å frigjøre seg fra det politisk-juridiske diktaturet før de har funnet en enda sterkere hersker som erstatning. De våger ikke å erklære enkeltindividets suverenitet.
Amerikaneren Adin Ballou var en typisk antiautoritær tilhenger av den himmelske eneherskeren. Selv om han ikke kalte seg for anarkist, har han allikevel blitt plassert i den kategorien på grunn av sin bok Practical Christian Sosialism (1854). Siden mennesket kun er forpliktet til å adlyde Gud og hans
himmelske regjering, hevdet Ballou, har det ingen forpliktelse til å adlyde landets lover eller menneskelig regjering. Menneskelig regjering er menneskets vilje som utøver "absolutt autoritet over menneskene ved hjelp av sluhet og fysisk vold." Gud derimot deler ikke sin autoritet med noen skapning; han er den totale enehersker. Menneskets vilje har derfor ingen iboende autoritet, "intet rettmessig krav på menneskenes lydighet eller troskap." Ballou spør derfor retorisk om regjering: Er det ikke kun beregning?
Han talte også mot valgstemning, politiske tjenesteyrker, lovgivning og straff siden "Majoriteter dikterer ofte dårskap og ugjerninger. Makt korrumperer oftere dens innehaver enn den gagner de maktesløse." Isteden hevdet han at den sanne kristne skulle motsette seg krig og utvikle sin moralske kraft. Og hvis "ikke-motstandere" skulle noengang bli den store majoriteten i noe samfunn, trodde han at de kunne mestre offentlige oppgaver gjennom frivillige sammenslutninger der "kjærlighetens lov og visdommens råd vil seire uten strid."
Mange kristne anarkister har funnet sine utgangspunkter i håndplukkede sitater fra autoritære kirkefedre. Erklæringen fra Paulus: "Der er finnes ingen autoritet unntatt Gud," er temmelig slitt. Paulus la spesielt vekt på Gud som autoritet overfor romerne, og her må vi ikke glemme at han satt i lenker og kanskje ikke visste om han skulle bli løvemat på Colosseum neste dag. Et annet velbrukt sitat er hentet fra Augustin: "Elsk, og gjør hva du vil." Som evangelisten Johannes før ham, er Augustin inne på idéen om total frihet gjennom uselvisk nestekjærlighet, men han er allikevel en betenkelig kilde til anarkistisk filosofi. Som svar på hvorfor han trodde på evangeliet, kom han med følgende respons: "Fordi Kirken formaner meg til å tro!"
"Å benekte statens og kirkens autoritet betyr ikke nødvendigvis en fornektelse av Guds autoritet," heter det i disse kretser. Her ligger paradokset i all religiøs pseudo-anarkisme. Slike "antiautoritære tilhengere av eneherskeren" hevder i sitt forsvar at vi blir tyrannisert til å akseptere politisk makt mens vi derimot har frihet til å akseptere eller forkaste Guds autoritet. Dette blir fullstendig uholdbart når selve livet, dvs. hele vår eksistens, skal være betinget av en slik underkastelse. Frihetens pris blir evig død eller fortapelse, og her lusker fundamentalismens spøkelser i kulissene.
Opprøreren Lucifer kommer imidlertid til redning. "Dere skal aldeles ikke dø," erklærer han, "men selv bli guder og vite om godt og ondt." Kirken har til enhver tid fremstilt Fristeren Lucifer som en løgner, men alternative tradisjoner avdekker ham som visdommens gud og veileder. Slangen er et symbol for visdom, og Jesus ber sine disipler om å være "vise (eller slue) som slanger, men harmløse som duer".
Lucifer Anarchos
En anarkist som setter seg inn i bibelens skapelsesberetning og tar den på alvor, må naturligvis se hele myten fra en synsvinkel som er radikalt uortodoks. For det første må kirketeologenes fremstilling av "tilværelsens hovedperson," nemlig en allmektig, allvitende, eneveldig diktator-Gud som
regjerer hele vårt ubegrensede univers, forekomme både absurd og selvmotsigende. Hvis vi som et rent tankeeksperiment forestiller oss eksistensen av et slikt supermektig vesen, da må denne såkalte "Herren" selv ha skapt både Fristeren og fristelsen. Ellers blir vi sittende med en "allmektig" Gud hvis skapelse blir en Frankenstein som løper løpsk av seg selv - en "ufeilbar" skaper som ikke helt vet hva han gjør på laboratoriet sitt. Og hvis Gud er virkelig god og har mennekets beste til hensikt, da må han bevisst ha tilrettelagt fristelsen nettopp for å gjøre sine skapninger selvstendige og uavhengige av sitt eget tyranni.
I denne sammenheng fremstår fristeren Lucifer som menneskets frigjører fra Jehovah-gudens eneveldige tyranni. Jahve-Elohim, eller Jehovah, advarer mot å spise fra Kunnskapens Tre, for "Den dagen dere eter derav, skal dere visselig dø." Lucifer hevder imidlertid at Jehovah ikke har lagt kortene på bordet. "Dere skal slett ikke dø," sier han, "Dere skal bli som Gud selv og kjenne godt og ondt."
Begge disse utsagn går i oppfyllelse. Mennesket dør (blir dødelig) av å bli seg selv bevisst; samtidig har mennesket kapret kimen til guddommelighet, til å bli en gud blant andre guder, ved å spise av Kunnskapens Tre.
Kirkens teologi presenterer Lucifer som den onde djevel, eller Satan (Verdens Fyrste i Det Nye Testamente), som de kristne bør holde seg så langt unna som mulig dersom de vil ha evig liv og frelse fra fortapelsen. Lucifers utsagn bekreftes imidlertid i Det Nye Testamente når Kristus forsvarer seg mot fariséerne som vil drepe ham fordi han kaller seg Guds Sønn. "Står det ikke skrevet", spør han, "at dere er guder?" Dette står skrevet kun ett sted i Det Gamle Testamente, nemlig der Lucifer taler. I denne sammenheng fremstår ikke Kristus som noen autoritet i form av konge (kirkens versjon) eller lærer (losjenes versjon), men som en menneskesønn blant menneskesønner - en som oppfyller Lucifers løfte om guddommelighet og som samtidig overvinner dødelighetens forbannelse. Dersom anarkiet er et fremtidsorientert autoritetsfritt ideelt samfunn som består av selvstendige individer, da er det mulig, dog med litt anstrengelse, å oppspore et løfte eller en spådom om slik demrende frihet i bibelens fremstilling av menneskehetens evolusjon. Denne idéen er senere forbundet med Gral-legenden.
Den kristne anarkismens etisk-moralske problematikk går ut på at total, uhemmet frihet er umulig så lenge egoismen ikke er overvunnet. Mennesket kan kun bli fritt fra all tvang og all autoritet gjennom uselvisk nestekjærlighet, dvs. ved å beseire den indre tyrann, også fremstilt som Dragen. Middelalderens alkymi gikk ut på å foredle egoistiske impulser (grove metaller) for å skape betingelesløs, uselvisk kjærlighet (gull) - samme prinsipp som i søkningen etter Gralen. Historisk sett finner vi her en videreutvikling av den kristne impuls (den kristne idé) der hele autoritetsprinsippet visner hen til fordel for enkeltindividets ensomme jakt på livets skjulte skatt.
Blake & Tolstoy
William Blake var et talsrør for den libertarianske kristne undergrunnstradisjonen i England. Han uttrykte sine sosiale aspirasjoner gjennom bibelsk språkdrakt med sitt ønske om å erstatte den eksisterende kirkens og statens Babylon med et Jerusalem i et fritt samfunn der alle mennesker ville leve i tråd med det evige evangeliet om tilgivelse og kjærlighet. I likhet med Lao Tzu så han realiteten som et dynamisk samspill av motsetninger. "Uten motsetninger finnes ingen fremgang".
Blake skilte ikke religion fra politikk; han spurte faktisk "Er ikke religion og politikk den samme tingen"; og insisterte på at "Broderskap er religion." Han trakk inspirasjon fra det mytiske sosiale paradiset Edens Hage, hvor mann og kvinne levde i en tilstand av uskyld og helhet, uten privat eiendom, klasseforskjeller eller menneskelig autoritet. Blake så optimistisk frem til en verdensrevolusjon som ville lokke frem et nytt millennium.
I likhet med senere anarkister betraktet Blake autoritet som hovedopphavet til urett: "En tyrann er den verste sykdommen og årsaken til alle de andre." Det er statens undertrykkende strukturer som motarbeider menneskehetens guddommelige potensiale. Staten hadde ingen rett til å lage lover, især ettersom ingen lov kunne bli adekvat nok til å dekke enhver sak tilstrekkelig: "Én lov for løven og oksen er undertrykkelse." Dessuten oppfordrer lovverket til kriminalitet og overtredelse, akkurat som staten skaper uorden i samfunnet: "Fengsler er bygget med stener av lov, bordeller med stener av religion." Nettopp fordi det er loven som alene definerer en kriminell handling, egger folk til å begå den, og lover streng straff, insisterte Blake: "Alle straffelover oppfordrer til overtredelser og er derfor brutalitet og mord".
Kirken, mente Blake, "korsfester Kristus med hodet ned". Han avviste all politisk og religiøs autoritet siden mennesker er skapt i det guddommelige bilde og kan styre seg selv. Han identifiserte seg med opprøreren Jesus mot den tyranniske Jehovah Gud fra Det Gamle Testamente. "Jesus var fullstendig dyd, og handlet fra impuls, ikke fra regler." Siden mennesket er uskyldig og naturlige begjær er sunne, var følgelig enhver hindring for Blake skadelig og unødvendig. I selve hjertet av hans visjonære anarkisme ligger troen på at "Evangeliet er tilgivelse av synd og har ingen moralske dekreter". Han så frem til en tid da ethvert individ ville bli "konge og prest i sitt eget hus" i et samfunn av total overbærenhet, for "Hva er frihet uten universell toleranse?"
På denne tiden øvde kristendommen sin innflytelse på Blakes samtidige William Godwin på en indirekte måte og hjalp ham med å bli anarkismens fader. Godwin var en ekstrem calvinist i sin ungdom og var trent til å bli en dissenterende prest. Som ung mann kom han frem til at Det gamle Testamentes Gud handlet som en "politisk lovgiver" i en teokratisk stat og allikevel hadde "ingen rett til å være tyrann". Senere ble han ateist under innflytelse av de franske filosofene, men hans moralske og økonomiske oppfatninger var i hovedtrekk formet av hans tidlige calvinisme. Godwins anarkisme utviklet seg fra en streng anvendelse av avvikerens rett til personlig dømmekraft både på det religøse og det politiske området.
Tolstoy kom frem til anarkistiske konklusjoner gjennom sin radikale fortolkning av evangeliene. Han mente at evangeliene lærte at man skulle leve i fred med alle mennesker og ikke avlegge noen ed eller motsette seg ondskap. Det fulgte for Tolstoy at alle regjeringer, lover, hærer, og all beskyttelse av liv eller eiendom er umoralsk: "Jeg kan ikke ta del i noen regjerings aktivitet som har som sitt mål å forsvare mennesker og deres eiendeler med vold; jeg kan ikke være dommer eller delta i rettsaker; heller ikke kan jeg hjelpe andre til å delta i retterganger og statlige stillinger," erklærte han. Siden Guds Rike Er I Eder og du kan bli ledsaget av fornuftens guddommelige lys, er regjeringer både unødvendige og skadelige.
Hvis mennesker bare kunne forstå at de er "Guds sønner", skrev Tolstoy, " og kan derfor hverken være slaver eller fiender overfor hverandre - de sinnsvake, unødvendige, utslitte, fordervelige organisasjonene som kalles regjeringer, og alle lidelsene, overtredelsene, ydmykelsene og ugjerningene de bringer med seg, ville stanse." Tolstoy inspirerte en lang tradisjon av anarkistiske pasifister, mens hans fremste disippel Gandhi utviklet hans lære om sivil ulydighet til en meget effektiv form for ikkevoldelig direkte handling.
Katolske anarkister
Mens Tolstoy forkastet både stat og kirke og ble lyst i bann av den russisk-ortodokse kirken for sitt syn,har Ammon Hennacy og Dorothy Day i dette århundre funnet det mulig å være katolske anarkister. Dorothy Day, som grunnla tidsskriftet Catholic Worker i 1933, ble en av de mest resolutte forkjemperne for kristen pasifisme og anarkisme. Hun følte at Guds autoritet bare gjorde henne til en dyktigere opprører. Den gav henne mot til å sette seg opp mot dem som uberettiget strevde etter å flytte autoritetsbegrepet fra det overnaturlige området til det sosiale hvor det ikke hørte hjemme. Hun mente ikke at det var selvmotsigende eller uetisk å velge å adlyde Guds autoritet og forkaste statens autoritet siden "vi ble født inn i en stat og kunne ikke hjelpe for det, men vi aksepterte Gud av vår egen frie vilje".
Påvirket av Tolstoy og Proudhon, forsøkte hun sammen med anarkisten Peter Maurin og the Catholic Worker Group å desentralisere samfunnet og bygge opp et alternativt samfunn som bestod av familier, med en kombinasjon av privat og felles eiendom. Mens de fleste mennesker assossierte Catholic Worker med frivillig fattigdom og fellesskap, la hun først og fremst vekt på behovet for kjærlighet: "Vi har alle kjent den lange ensomheten og vi har lært at den eneste løsningen er kjærlighet og at kjærlighet kommer med fellesskap." (Disse katolikkene har bl. a. opprettet en gratisrestaurant i Los Angeles sentrum som heter "The Hippie", og som nå har vært åpen helt siden 1960-tallet.)
Losjenes kristendom
Dyrkingen av den brutalt despotiske Jehovah har vært et kirkelig anliggende og representerer kun én fortolkning av de hebraiske hellige skrifter. Losjene, og spesielt Frimurerlosjen, representerer en annen fløy innenfor den judeo-kristne tradisjonen som har vært relativt lite omtalt p.g.a. losjenes hemmelighets-skikker. En medvirkende årsak til losjenes hemmelighetstradisjoner er at kjettere ble drept av kirken. Losjene og kirkene har i alle århundrer stått som bitre motstandere, og denne striden dreier seg om legenden om Skapelsen.
Ifølge Første Mosebok var det Elohim-åndene som skapte solsystemet og livet på jorden, og noen middelalder-tekster gjengir tradisjonen om de syv Elohim-åndene og om at én av disse, Jahve-Elohim eller Jehovah, bemektiget seg herredømmet over jordutviklingen, trengte de andre bort, og dermed gjorde seg til enehersker
Ifølge den såkalte Tempel-legenden, kom Kain til verden ved at en av Elohim-åndene forente seg med Eva, urkvinnen. Kain er derfor en direkte sønn av Gud. Sjalusien mellom Kain og hans bror Abel oppsto fordi Kain ofret til Jehovah resultatet av eget slit: frukt og grønnsaker som han hadde sådd og høstet. Abel derimot bare slaktet en sau og ga Gud det som allerede var skapt. I sitt raseri over at Abel blir godkjent og ikke han selv, dreper Kain sin bror Abel. Gud bannlyser Kain, men merker hans panne slik at ingen skal ha lov til å drepe ham. Bibelen forteller videre hvordan Kains etterkommere består av håndverkere og vitenskapsmenn - med andre ord, de som overlever i kraft av egne evner og kunnskaper, uavhengig av høyere autoritet. Dermed oppstår to strømninger i den hebraiske kultur: Abels slekt, den herskende intellektuelle eliten, dvs. presteskapet og kongene, som fysisk sett livnærer seg av Kains slekt: smedene, snekkerne, jordbrukerne, keramikerne osv.
Tempel-legenden har fått sitt navn fra det dramaet som utspilte seg omkring byggingen av Salomos tempel. Dronningen av Saba kommer på besøk, blir mektig imponert av det fantastiske templet, av all rikdommen, og av Salomos visdom og skjønnhet. Hun insisterer på å treffe templets arkitekt - noe som irriterer kong Salomo enormt. Men han innfrir hennes ønske, og arkitekten Hiram-Abiff dukker opp. Dronningen av Saba og Hiram-Abiff forelsker seg og gifter seg i all hemmelighet ute i skogen til tross for at dronningen allerede har forlovet seg med Salomo. Hiram-Abiff har noen utro tjenere som sammensverger seg med kongen og forråder ham ved å sabotere hans mesterverk: Støpingen av Den Smeltede Sjøen. Vannets dramatiske bevegelser i det en bølge brytes skulle fanges i en metallskulptur. Men sabotørene sørger for at det flytende metallet havner utenfor støpeformen. Når katastrofen truer, hører Hiram-Abiff en stemme som beordrer ham til å stupe i ildsjøen. Dette gjør han og havner i Jordens Sentrum. Der treffer han sin egen stamfar og Kain selv. Der er også frihetens gud Lucifer, lysets engel. Hiram får en magisk hammer som han tar med seg tilbake til templet. Med hammeren fullfører han sitt mesterverk med suksess. Hans fiender lykkes imidlertid i å få ham myrdet til slutt.
Dette er det mytologiske opphavet til fiendskapet mellom presteskap og losjer. I moderne tid har losjene også ervervet seg politisk makt ved siden av kirken og står derfor fjernt fra anarkismen, men deres versjon av Skapelsen og Dronningen av Sabas besøk til kong Salomo er mer fordøyelig for anarkister enn den geistlige tradisjonen som er basert på grundig sensurerte tekster.
Den anarkistiske Kristus står likevel like fjernt fra losjene som fra kirkene. En konsekvent autoritetsfiendtlig Kristus kan hverken være konge eller lærer, men bare ånd.
Sosialisme og kristendom
Jesu frivillige fattigdom, hans angrep på rikdommer (det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i himmelen enn for en kamel å gå igjennom et nåløye), og hans fordeling av varer (spesielt brød og fisk) - alt dette inspirerte mange urkristne til å praktisere en form for kommunisme. Det er høyest sannsynlig at disse urkristne kommunistene hadde forbindelse med essérne, en jødisk sekt som praktiserte felleseiendom av varer og nestekjærlighet. Siden de ønsket å befri sjelen fra kjødets fengsel, var de asketiske men trakk seg ikke tilbake fra verden. De foraktet ekteskapet og kvinnenes "pirrende vellystighet", men passet på andres barn. Nepotisme var tabu; esséerne hadde bare lov til å hjelpe dem de ikke var i slekt med. Deres strenge regler gjør det betenkelig å betrakte dem som forløpere for anarkisme, men de var absolutt et utbrytersamfunn, et kommunistisk-religiøst kollektiv, som ble meget høyt verdsatt av omverdenen fordi de var grenseløst generøse mot alle som trengte hjelp.
Kristen teologi (grunnlaget for kirkens oppfatning av denne religiøse filosofien) oppstod i middelalderen som en syntese av bibelske skrifter og aristoteliske verker. Aristoteles ble alltid referert til som "Filosofen", dvs. forstandens veileder gjennom gamle obskure tekster. Den anti-autoritære kristendommen kommer vi frem til ved å grave dypere i hellenismen. Platon har et friskere pust av orientalsk visdom. Enda mer interessant er Pythagoras, og det pussige er at Platon måtte reise helt til Italia for å finne de usle restene av Pythagoras' verker. De greske politiske lederne hadde sørget for å fjerne dem etter hans død. Dette har nok sin naturlige forklaring i at Pythagoras var en meget original sosial tenker, og hans idéer burde vekke interesse blant anarkister i vår postmarxistiske epoke.
Pythagoras mente at samfunnets intellektuelle elite som han selv tilhørte, dvs. prester, lærere, politikere osv., ikke skulle ha eiendom. Kun arbeiderne skulle ha eiendom, dvs. håndverkere og denslags, fordi de hadde behov for rikdom, men de med høy utdannelse hadde ikke behov for å eie noenting.
Geniet bak denne sosiale idéen ligger i at den åndelig-intellektuelle eliten kan, ved å holde nøkkelstillinger i samfunnet og samtidig selv være eiendomsløse, inspirere økonomisk brorskap blant arbeiderne som på sin side forvalter rikdom.
Det er lett forståelig at maktmenneskene i det gamle Hellas, som ikke våget å røre Pythagoras mens han levde, grep inn i hans dødsbo for å tilintetgjøre hans nedskrevne verker. Her har vi kanskje bakgrunnen for at Vestens kultur har blitt underkastet en intellektuell elite som samtidig har påberopt seg retten til å forvalte rikdom. Sosial urett i nyere tid bør betraktes i denne sammenheng.
Den urkristne kirkens holdning var en utvetydig fordømmelse av rikdom. Den kommunistiske tradisjonen i urkristendommen virket som en mytens kraft og fikk en betydelig innflytelse på anarkismens og sosialismens senere utvikling.
De første kristne troende praktiserte kommunisme og felles bruksrett. Fortellingene fra Apostlenes Gjerninger er krystallklare:
"Og alle som trodde var sammen og hadde alle ting felles; Og de solgte sine eiendeler og varer, og fordelte dem blant alle menn, etter hver enkelts behov." (Apostlenes Gjerninger 2:44-5)."Og hele folkemengden av dem som trodde var av ett hjerte og én sjel; heller ikke sa noen av dem som kunne ha grunn til det at noen av de tingene han hadde var hans egne; men de hadde alle ting i fellesskap." (Apostlenes Gjerninger 4:32)
Urkristendommens fedre var også utvetydige på dette punktet. Ambrose i det fjerde århundre slo fast: "Naturen har skjenket alle ting til alle mennesker til deres felles nytte...... Naturen har derfor produsert en felles rett til alle, men grådighet har gjort det til en rett for de få." Han kom Kropotkin i forkjøpet ved å konkludere med at "ifølge Guds vilje og naturens enhet bør vi hjelpe hverandre gjensidig."
Francis fra Assisis forsøk på å vende tilbake til den historiske Jesu liv i begynnelsen av det trettende århundre hadde revolusjonære ringvirkninger. Som vel kjent holdt han en preken for fuglene, skrev en hymne til solen, og kalte eselet for sin bror. Selv om han ikke var vegetarianer, reflekterer hans kjærlighet til dyr en mystisk bevissthet om tilværelsens enhet som vanligvis er fremmed for hovedstrømningen i judeo-kristen tradisjon. Francis fra
Assisis sinnelag bærer et sterkt preg av buddhistisk filosofi. Ifølge hans samtidige tok han "en indre og ytre glede i nesten hver eneste skapning, og når han berørte eller så på dem, så hans ånd ut til å være i himmelen istedenfor på jorden." Han følte den samme glede med vann, stener, blomster og trær, og levde et liv i ekstatisk lykke på alle måter. For Francis er Gud iboende i verden, og Treenigheten gjennom Kristus har blitt menneskets venn.
Francis prøvde å leve som Kristus i frivillig fattigdom. Han fornektet ethvert eiendomsbegrep. Hans opprinnelige gruppe var forenet i fullkomment fellesskap, men så snart hans etterfølgere ble akseptert inn i den katolske kirken, utviklet franciskanerne seg til en hierarkisk munkeorden som de andre. Francis' budskap om mystisk fattigdom hadde en tvers igjennom autoritetsstridende innflytelse: det synliggjorde at kirken og staten var fortapt i praktutfoldelse og overflod, og presenterte de fattige som det eneste samfunnet i stand til å oppnå frelse. De som ønsket å følge Francis' personlige eksempel ble kalt Beåndede og ble omsider avvist som kjettere. Innen slutten av det trettende århundre spredde de også Joachims spådommer om den kommende åndsfrihetens tidsalder.
De Beåndede var bare én tråd i en voksende millennium-bevegelse i middelalderen ved siden av Den Frie Ånds Brødre, taborittene og tussittene, og reformasjonens anabaptister. Den dukket opp i den republikanske bevegelsens radikale fløy under den engelske revolusjonen, særlig blant the Diggers og the Ranters (Graverne og Skrålerne). Disse gruppene fant inspirasjon fra tekster som Augustins "Elsk og gjør hva du vil" og Paulus' uttalelse "Der hvor Herrens ånd er, der er frihet." De avviste kirken og staten og all verdslig lov fordi de følte at de var i en tilstand av Guds nåde og ikke kunne synde. De fornektet enhver jordisk regjering og trodde at gudegitt fornuft var tilstrekkelig til å lede deres handlinger.
Penger og kristendom
Evangeliene og åpenbaringen demonstrerer en konsekvent opposisjon til autoritet. Jesus råder sine disipler til ikke å imitere nasjonenes konger: "Konger og guvernører har herredømme over mennesker; la det ikke forekomme noe slikt blant dere."
Jesus hengte politisk autoritet konsekvent ut til forakt. Da han for eksempel sa "Gi til keiseren", mente han ikke nødvendigvis det som vanligvis tolkes, at undersåtter skulle adlyde sine overhoder. Rådet ble gitt i forbindelse med skatt. Ettersom keiseren, som har skapt penger, er dens mester, antydet Jesus at en kristen ikke kan tjene Mammon og Gud samtidig. ("Mammon" betyr opprinnelig "hindringenes gud", men nyere bibeloversettere har foretrukket "penger".)
Dette temaet fra Det Nye Testamente har vist seg å være en vrien knute for kristne anarkistiske tenkere nettopp fordi alt vi møter i form av jus i vår tid er for det meste uttenkt av økonomer, av finansmenn. Denne prossessen har vært i utvikling siden reformasjonen og renessansen, og i forrige århundre oppstod det bank-og-finanssystemet som i dag overskygger absolutt alle menneskelige forbindelser. Enhver statsmakt, uansett politisk farge eller styreform, er totalt underkastet økonomene som har regjert siden de overtok makten fra kirketeokratiet og monarkene.
Som biologiske skapninger er vi fysisk avhengige av det matnyttige, av næringslivet. Dette er underkastet et valutasystem som domineres av staten og hele det juridiske regelverket. Det moderne oligarki, kamuflert som demokrati, opprettholder sin makt gjennom våre mager. Så lenge all handel avhenger av en valuta som trykkes og utgis av Norges Bank i Oslo eller av The Treasury i Washington D.C, så lenge "keiserens bilde" avgjør om en transaksjon er mulig eller ikke, er vi alle slaver av våre regjeringer nettopp fordi ethvert menneske må spise for å eksistere. Næringsliv er en umulighet uten "keiserens stempel."
Tatt i betraktning at denne situasjonen har sine røtter i den romerske kultur, er det uhyre interessant at problematikken blir tatt opp i Det Nye Testamente, bl.a. hvor Kristus fristes av sine motstandere med spørsmålet om å betale skatt. Han svarer at fordi mynten (valutaen) bærer keiserens bilde, tilhører den ham: "Gi keiseren det som keiserens er og Gud det som Guds er."
Under de rådende sosiale forhold stod Kristus frem som en åndelig, ikke økonomisk og derfor heller ikke politisk, opprører og frigjører. Dette er av enorm betydning fordi det også berører Kristi aller første "fristelse" eller prøve: Han blir sulten etter å ha fastet i førti dager. Verdens Fyrste foreslår å gjøre stener til brød. Med stener lager man mynter, dvs. valuta, til å kjøpe mat. Kristus svarer at mennesket lever ikke av brød alene men av hvert ord fra Guds munn.
Den fristelsen som Kristus her konfronterer består i å leve for å spise istedenfor å spise for å leve. Dette grunnlaget for grådighet og hedonisme bygger på illusjonen at mennesket lever av brød alene. Kristus kan ikke benekte at mennesket lever av brød på det fysiske plan og må derfor bruke stener, dvs.
penger, med keiserens bilde. Verdens Fyrste, som bl. a. står for all verdslig autoritet (og som kirkens teologi forveksler med Lucifer), må av den grunn innrømmes herredømme over næringslivet.
Verdens Fyrste og hans pengemakt setter det matnyttige i tilværelsen på tronen slik at alt annet - kultur, religion, åndsliv, kunst - blir biprodukter av næringslivet. Vårt pengesystem kjøper og selger arbeidskraft så vel som varer. I praksis er det derfor mennesker som kjøpes og selges. Pressen omtaler arbeidskraft i forskjellige land som varer på butikkhyllene. Skolene har blitt fabrikker som produserer varer ifølge finansmennenes bestillinger, dvs. etter kundenes ordre. Vi har økonomisk slaveri takket være et valutasystem som gjør det mulig å erverve store summer gjennom spekulasjon, særlig via eiendomsmegling og børsgambling, og deretter leve av renter som bankene betaler. På den måten kan man gjøre krav på andres tjenester uten selv å arbeide i det hele tatt.
Hele det moderne krigsapparatet styres av økonomer, og kirkens embetsmenn har solgt sin tankefrihet til keiseren fordi de lever for å spise, akkurat som Esau i Det Gamle Testamente da han solgte sin fødselsrett, sin velsignelse, til Jakob for et måltid.
Interessant i høyeste grad er kirkens velkjente misbruk av Kristi uttalelse om skattebetaling. De sier at man må tjene det militære fordi man skal "gi keiseren det som keiserens er." Konklusjon? Mennesket er en mynt, en sten eller pengeseddel påstemplet keiserens bilde. Siden teologene har gitt det som Guds er, dvs. åndsfriheten og handlefriheten, til keiseren, er det naturlig for dem å oppfordre ungdommen til den samme synd.
Uttalelsen om keiserens mynt kan sees i lys av Jesu forakt for penger. Det sentrale i denne sammenheng er at det er Judas Iskariots svakhet for penger som ligger til grunn for selve forræderiet av Kristus.
Kristendom og straff
Hennacy tok fullstendig avstand fra medvirkning til straff, og han henviste til episoden med Jesus, fariséerne, og kvinnen som var skyldig i ekteskapsbrudd. Dette utgangspunktet er meget interessant. Vårt moderne sosialdemokrati har nemlig tre hovedbegreper bak sin juridiske filosofi. Det ene er "straff." Det andre er "kriminalvern." Det tredje er "skrekk og advarsel."
Straffementaliteten er en anakronisme fra Moseloven i Det Gamle Testamente og er basert på hevngjerrighet. Dette prinsippet blir imidlertid totalt annullert i Det Nye Testamente. Under Moseloven var det dødsstraff for ekteskapsbrudd. De geistlige bragte Kristus en kvinne som de hadde tatt på
fersk gjerning. Loven krevet at hun skulle stenes til døde. Kristus bøyde seg ned og skrev i sanden. Så svarte han at den som var uten skyld skulle kaste den første sten. Alle prestene gikk; de eldste først. Da Kristus var alene med kvinnen, spurte han henne om de ikke hadde dømt henne. Hun svarte nei. Kristus sa: "Heller ikke jeg dømmer deg. Gå din vei og synd ikke mer."
Kristus skrev i sanden, i jorden, fordi kvinnens synd var registrert i jordens karma, eller skjebne (nemesis). Karmaloven, eller skjebneloven, er den eneste rettferdige straffer. ("Hevnen er min," sier Herren.) Følgelig har intet menneske rett til å straffe eller ta hevn over andre mennesker.
Opplysningstidens samvittighetskvaler overfor straff-og-hevnprinsippet, frykten for lovbrytere og lengsel etter trygghet og sikkerhet bak uniformerte rygger har skapt det moderne hygienisk-kliniske begrepet "kriminalvern".
Kriminalvern går ut på å beskytte samfunnet mot asosiale og farlige mennesker, mot skadelige elementer, uten direkte tanke på hevn eller straff. Straffen blir i så fall en slags terapeutisk skammekrok fra barnehagen; lovbryteren blir en liten unge som må oppdras av "samfunnet" for å bli "snill." En dom av en lovbryter blir dermed et tiltak fra makthavernes side for å verne andre mennesker mot repetisjoner av hans overgrep. Denne kliniske løsningen består i at asosiale personer blir behandlet som pasienter på linje med fysisk syke. En filosofisk avviker, dvs. en annerledes tenkende, eller en kulturell kjetter, blir likedan behandlet som en epileptiker, en kreftsyk, en schizofren, en narkoman eller en nekrofil seriemorder.
Det atavistiske straffeprinsippet henger allikevel igjen i vår juridiske filosofi i form av "skrekk og advarsel" - "deterrant" på engelsk. Man mener at strenge dommer og straffer skal "skremme" andre fra å begå lovbrudd.
Forskningen viser at straff som avskrekking ikke er effektivt, men her dominerer følelsene over forstanden, og hevnmotivet dominerer sterkt i forhold til dødsstraff i USA - nasjonen som hevder å være et kristent, gudfryktig idealsamfunn som alle andre nasjoner bør lære av. Det er utenkelig at vår statsminister kunne styrke sitt parti blant velgerne ved å klappe et mordoffers etterlatte på skulderen og si: "Jeg er enig med deg. Vi skal gi deg hevn. Vi skal gasse det jævla krypet." Akkurat den ordvekslingen har ikke funnet sted, men den demonstrerer psykologien bak amerikanske valgkampanjer.
Et interessant trekk ved straffens psykologi er at de som straffer andre, dvs. politifolk, dommere, juriemedlemmer osv. må ikke selv ha vært straffet. De må ha et såkalt "rent rulleblad"; de må ikke kunne identifisere seg med den som skal ydmykes. Denslags medfølelse basert på empirisk erkjennelse av straffens vesen ville gjøre det umulig å fullføre oppgaven. "La den som er uten skyld kaste den første sten. Og alle gikk, de eldste først...." Kristus, som jo er de kristnes forbilde og eksempel, nektet å dømme eller straffe sine medmennesker. Isteden lot han seg selv straffe. Det er derfor meget interessant at kristne dommere i USA den dag i dag får folk henrettet i Jesu navn og med bibelen på bordet ved siden av lovbøkene. Prinsippet er det samme når norske prester forsvarer statens straffelov.
Hennacy på sin side var inspirert av den "sanne opprøreren Jesus" og hans idé om Gud "var ikke en autoritet som jeg adlød som en monark men et prinsipp om godhet slik det ble lagt frem av Jesus i Bergprekenen." Hvis statens krefter stod i konflikt med hans idealer, ville han følge sine idealer og være ulydig mot staten. Hennacy talte for "énmanns-revolusjonen i hjertet" basert på frivillig fattigdom og pasifisme. Da han oppsummerte sin åndsarv, skrev han: "Jesus, St. Francis, Tolstoy og Gandhi fulgte en vei som lærer oss å elske vår fiende, skape rettferdighet, avskaffe utbytting, og å stole på Gud istedenfor politikere og regjeringer."
I forordet til sin selvbiografi ga Hennacy den klareste og mest uttrykksfulle erklæring av sine prinsipper og deres opphav i kristendommen:
"Kristen-anarkisme er basert på Jesu svar til fariséerne da han sa at den som var uten skyld skulle kaste den første sten; og på Bergprekenen som foreslår å svare ondt med godt og å vende det andre kinn til. Derfor, når vi tar noen som helst del i statstyre ved å avlegge stemmer for lovgivende, dømmende eller styrende byråkrater, da gjør vi disse menn til vår arm som vi kaster en sten med og fornekter Bergprekenen.
Ordbokdefinisjonen av kristen er: en som følger Kristus, snill, snillaktig, Kristus-lignende. Anarkisme er frivillig samarbeide for det gode, med rett til etterfølgelse. En kristen-anarkist er, derfor, en som vender det andre kinn til, kaster pengevekslernes bord overende, og som ikke trenger en snut til å fortelle ham hvordan han bør oppføre seg. En kristen-anarkist setter ikke sin tillit til kuler eller folkestemmer for å nå sitt ideal; han når dette idealet daglig gjennom énmannsrevolusjonen som han møter en dekadent, forvirret og døende verden med."
Der hvor Day og Hennacy var hovedsakelig aktivister, utviklet den russiske filosofen Nicholas Berdyaev i likhet med Tolstoy en form for revolusjonær kristendom som var ikke-institusjonell og frigjørende. Begge så Guds Rike som en eksistensiell tilstand fremfor et sosialt regime, men for Berdyaev tok dette form som kreativ selvstendighet istedenfor ikke-motstand basert på kjærlighet.
Moderne kristendom
Både i bibelen og i kirkefedrenes verker er frihetsprinsippet, budskapet om individets totale frigjøring, kamuflert i en språkdrakt som er sterkt preget av romersk autoritetskultur. Denne romerske kulturen har satt sin dominerende farge på vår skolekristendom, ikke minst gjennom Martin Luther som selv var erkeautoritær. Det er derfra vi har fått så mange latinske betegnelser i Justisdepartementet, som på sin side har gitt myndighet til geistligheten. Det er derfor helt naturlig at kirketeokratiets tusenårsjubileum av kristendommens inntog i Norge vekker anstøt. Kristendommen kom til Norge i en svært primitiv form, og den ortodokse kristendommen er den dag i dag, i tillegg til å ha blitt steril. nesten like primitiv som på Luthers tid. Hvis vi derimot betrakter den kristne idéen som en levende åndelig-etisk impuls, er dette noe som har hatt en helt annen virkning på vår kulturelle og sosiale utvikling. Kristendommens modning i Europa kan i denne forbindelse hevdes å være en viktig årsak til at vårt kontinent er det eneste i verden som ikke lenger praktiserer offentlige henrettelser. Denne observasjonen avslører samtidig hvor tvers igjennom overfladisk den amerikanske kristendommen er - en kristendom som er fullstendig gammeltestamentlig og romersk i sin karakter. Det er derfor påfallende at amerikanske teologer nå dominerer nesten all offisiell kristen kultur. Den amerikanske misjonsindustrien fra Sørstatene med sine svovelpredikanter, Jesus-marsjer, Billy Graham-rallies, studiebibler, gospelkor, foredragsholdere, forfattere osv. har tatt monopol på alt som kalles "kristent" i våre omgivelser. Våre frikirker er sørstatsfundamentalistenes institusjoner. USA har dessuten gitt oss Pentagons UFO-Jesus - han som kommer tilbake på et romskip for å bli jordens diktator.
All kirketeologi representerer en anakronistisk filosofi fra romertiden. Her hevdes det bl.a. at vi i vår falne tilstand trenger strenge herskere, sannsynligvis fordi noen er mer falne enn andre, eller som George Orwell formulerte det i Animal Farm da grisene gjorde seg selv til politi: "All animals are equal, but some animals are more equal than others." De aller mest korrupte har sunket så dypt at de påberoper seg makt og autoritet over sine medskapninger ved å hevde at den grusomme, kjærlige, slemme, snille, perverse, perfekte, eneveldige superdiktatoren har gitt dem oppgaven.
Fra korset til hodeskallen
Det er fullt ut forsvarlig å vifte anarkismens sorte flagg med den ene armen og Kristi sverd med den andre så lenge det kun er snakk om Kristus som åndelig revolusjonær frigjører. Kristus som konge hører kirken til og Kristus som lærer hører losjene til. I anarkistisk forstand kan det aldri være snakk om Kristus som noen som helst belærende autoritet.
Den anarkistiske Kristus er en luciferisk Kristus. Den åndsbevisste anarkist er en gud i sin egen rett. Han er sin egen Kristus akkurat som den Førstefødte i Palestina. I denne forstand blir den historiske Jesus fra Nazareth ingen autoritet, men en inspirasjon. Denne åndsretningen innenfor anarkismen kan kalles esoterisk eksistensialisme.
Det er nettopp den esoterisk-eksistensialistiske kristne anarkismen som legger spesielt stor vekt på Kristi svar til de skriftlærde som truer med å stene ham fordi han kaller seg Guds Sønn. I sitt forsvar siterer han ingen ringere enn Lucifer: "Står det ikke skrevet: Dere er guder?" Dette var Lucifers ord til Eva da hun ble fristet med kunnskapens frukt: "Dere skal slett ikke dø; dere skal bli som Gud selv og vite godt og ondt." Kunnskapens vei er den selvstendige tenkningens vei.
Jesus nektet å samarbeide med de romerske herskerne, nektet å ta imot økonomiske fordeler fra sadduséerne, og oppfordret mennesker til å frigjøre seg og bygge opp sine samfunn basert på frivillig samarbeide og felles eiendom. Jesus gjorde opp med overtredere ved å konfrontere dem og så tilgi dem. Ved å foreslå at vi skulle gjøre mot andre som vi ønsker gjort mot oss selv, foreslo han et universelt moralsk prinsipp som ikke krever lovens velsignelse. Ved ikke å motstå det onde, ved å vende det andre kinn til, lærte han at vi ikke skulle være delaktige i vold mot andre. I og med at regjering er organisert vold par excellance, må en oppriktig lesning av Bergprekenen logisk føre til fornektelse av ethvert verdslig styre. Som med de andre ledende verdensreligioner, har kristendommen lagt bak seg en blandet testamentarisk gave, men den har vært en kilde til enorm inspirasjon til både til anarkisme og til sosialisme, og dette vil utvilsomt fortsette inn i fremtiden.
Spenningen mellom konservativ, autoritær kristendom og anti-autoritær anarcho-kristendom ser ut til å skyldes to motsatte menneskesyn. Ortodokse fundamentalister betrakter menneskets natur som uforbederlig ondt og svikefullt, og at Herrens kjærlige, sviende svepe og velmente tukt er like nødvendig som tran og vitaminer. Derfor har vi lært på skolen at "et kristent samfunn må gjøre alt det som gjøres kan for at fristelsen til forbrytelser skal bli minst mulig."
Libertarianske teologer og filosofer mener derimot at mennesket er godt og edelt og guddommelig ut ifra sine naturlige impulser og at hele samfunnet ville ha vrimlet av selvofrende og uselviske Kristus-typer dersom staten og kirken ikke hadde vært der og gjort oss slemme og umoralske med sine brutale misgjerninger.
Begge disse grupper skaper seg et forenklet menneskesyn ved å prosjisere sine selverkjennelser på resten av samfunnet og menneskeslekten. Den konservative tyrannen, som gjerne har fått en rikelig posjon med god gammeldags juling i sin oppvekst, finner så mye søppel og ondskap i sin egen sjel at han ikke kan mene annet enn at brutal tukt må til for å holde menneskenes verste tendenser i sjakk. I sin egen natur finner han ting som skremmer ham selv. Den optimistiske sosialfilosofen ser derimot det beste i sine medmennesker fordi han selv er et godt menneske.
Anarkismen bygger i bunn og grunn nettopp på teorien om menneskets naturlige uskyld, uselviskhet og godhet som vil blomstre fritt straks man fjerner tyranniets hindringer. Utviklingen av et dyptgående og nyansert syn på det ondes problem er imidlertid en absolutt forutsetning for at anarkismen som åndsidé kan gjøre seg forstått utenfor sin egen krets av instinktive naturoptimister.
Et sentralt punkt i ortodoks, fundementalistisk, reaksjonær kristendom er at enhver form for utvikling er totalt fraværende. Evolusjon eksisterer ikke. Alt står stille og venter på Herrens Dag, på Dommen og Straffen og Vreden og Krigen og Hevnen og Verdens Ende. Betraktningen av mennesket som bunnløst og uforbederlig ondt og svikefullt er vår tids resultat av en teologi som er trollbundet av Det Gamle Testamente. Det Gamle Testamente omtaler menneskenaturen som tvers igjennom korrupt samtidig som det hintes at en Frelser vil bli sendt for å endre denne situasjonen. Evangeliene, eller "Det Glade Budskap", hevder imidlertid at mennesket kan foredle sin natur gjennom omvendelse. Kjetterske retninger i kristendommens historie som vi finner blant en rekke mystikere, i små sekter og i den såkalte esoterisk-kristne tradisjonen og i antroposofien, har antydet at frelsen er en metamorfose som for hvert enkleltindivid kan kreve mange inkarnasjoner, men at en foredlingsprossess av menneskets vesenskjerne, uansett livssyn, har vært i utvikling siden Kristi gjerning i Palestina fordi denne gjerningen ble gjort av en gud i menneskeskikkelse.
De ortodokse kristne som benekter evolusjon kan derimot ikke akseptere en slik metamorfose; derfor må de tviholde på Det Gamle Testamente, på Moseloven og straffen. De er minst like reaksjonære som de skriftlærde var for to tusen år siden.
Den anarkistiske kristendommen har ingen definerbar struktur, ingen læresetninger, ingen katekisme. Den beskrives kun av de enkeltindividene som selv utarbeider den. Symbolet er et dødningehode, inspirert av Golgotha, dvs. Hodeskallestedet, der Kristus ble henrettet. Kirken valgte korset, et torturinstrument av verste sort, og egentlig et skammens symbol. Dødningehodet er derimot en påminnelse om at alle mennesker møtes på Golgotha med sin dødstime. Kristus er ett med dødens vesen og derfor menneskets skjebne. Her kan man mene hva man vil om kristendommen eller om andre religioner. Dødningehodet står der allikevel som et hundre prosent garantert dødsløfte for hvert enkelt menneske, og det er nettopp dødsfrykten som gjør dette symbolet så upopulært i det priviligerte borgerskapets kretser. De foretrekker korset, for slik døde jo Jesus, men det angår aldeles ikke vår egen skjebne. Vi trenger ikke å dø, hevder de, for Jesus døde jo for oss på korset og kommer nå på UFOen sin for å gjøre oss evig fysisk unge. Kristne anarkister erkjenner derimot sin dødelighet gjennom dette symbolet som er felles for kristne kjettere, pirater, anarkister, satanister, nazister, dødsskvadroner osv. På Gateavisas T-skjorter bruker vi imidlertid hele skjelettet, og det er i aller høyeste grad kristent. Romerne hadde for vane å brekke bena på dem som var henrettet på Golgotha for å være sikre på at de ikke skulle finne på å overleve og løpe sin vei. Jesus var imidlertid død for lengst, og derfor stakk de ham i siden isteden fordi det stod skrevet i Det Gamle Testamente: "Intet ben skal brekkes på ham." Så hver gang du kommer over et skjelett eller en hodeskalle, da bør du tenke på Gateavisa og på døden og Jesus.
Tarjei Straume
Kilder:
Peter Marshall: Demanding The Impossible
Rudolf Steiners Die Tempellegende und die Goldene Legende (nr. 93) m.m.
Bibelen
Eduard Schuré: De Store Innviede (om Pythagoras)
og klipp fra Pastors Syng Min Sang (dvs. undertegnedes selvbiografiske skrifter)
Relevante artikler på engelsk:
