Henry Barnes om Steiner-pedagogikk
Jeg tilbragte fire måneder i skyttergravene hvor jeg fyrte antroposofiske kuler mot virulente kritikere av Rudolf Steiner - og fikk rikelig med juling i samme slengen - på Dan Dugans Waldorf Critics Mailing List (som de meget passende kaller for "WC-listen"), tilgjengelig på PLANS nettsted, som er viet til å vanære antroposofien, Rudolf Steiner og hans pedagogikk. Fra januar til mai 1999 krøp jeg gjennom søla og svarte på påstander og anklager og sarkasmer med den samme ammunisjonen dom de selv benyttet.
Dan Dugan, som er av den oppfatning at Rudolf Steiner ikke bare var en sjarlatan og en skrulling, men en nazi-aktig rasist og fascist men en hvit overlegenhetsideologi som ikke var ulik Adolf Hitlers, tilkjennegjorde sin ambisjon om å samle inn diverse dokumenter fra tyske steinerskoler på 1930-tallet under Hitlers regime for å bevise at steinerskolelærerne var ivrige nazist-kollaboratører.
I respons til denne utfordringen fra Dugan postet jeg følgende melding til kritikernes epost-liste 9. februar 1999 og inkluderte et interessant utdrag fra en bok av Henry Barnes, som faktisk var tilstede på steinerskolen i Stuttgart på den tiden det her er snakk om.
Kjære medabonnenter,
I 1987 hadde jeg gleden av å møte Henry Barnes på steinerskolen i Austin.. Jeg kjørte opp dit fra Houston, hvor jeg bodde på den tiden, for å høre et foredrag av Barnes, som var president for Anthroposfisk Selskap i USA, og for å utveksle noen ord med ham. Han var en meget hyggelig, hvithåret gentleman i syttiårene.
Det overrasket meg å se at Henry Barnes hadde nettopp utgitt en ny bok, for han må være langt opp i åttiårene.. (Som det er lett å regne ut fra teksten nedenfor, ble han født i 1912.) I 1997 publiserte Anthroposophic Press "A Life for the Spirit - Rudolf Steiner in the Crosscurrents of Our Time" av Henry Barnes. Hans selvbiografiske skisse i innledningen er relevant til WC-listen, for her har vi et øyevitnes beretning om steinerskolene i Tyskland da Adolf Hitler kom til makten. Jeg forstår det slik at Dan Dugan samler inn diverse dokumenter fra den tid og sted som her er på tale i den hensikt å gi næring til sin yndlingsteori om at antroposofien er infisert av nazi-ideologi, og at slike mennesker som jeg er av den grunn nazister - bevisst eller underbevisst. Og Henry Barnes også, selvfølgelig.
I sin innledning til "A Life for the Spirit," skriver Henry Barnes:
"Jeg møtte Rudolf Steiners arbeide sommeren 1933, like før min 21. fødselsdag. Anledningen var den første konferansen som ble holdt i Nord-Amerika for å presentere antroposofien og noen av de praktiske initiativene som har kommet ut av den.
Bare halvannet år tidligere, i januar 1932, hadde min romkamerat og kjære venns selvmord slått ned som lynet i mitt unge livs beskyttede og uforbeholdne sikkerhet. Peter og jeg hadde vært skolekamerater i mange år ved The Lincoln School of Teachers College i New York City, og vi hadde gått sammen videre til Harvard College. The Lincoln School pionerte med det som kom til å bli "progressive education" i De Forenede Stater. Skolen hadde blitt etablert i 1917, og vi begynte i første klasse det følgende året. Det var et privilegium å gå på denne virkelig fremragende skolen, men Peters død vekket dypt forstyrrende spørsmål. Hadde vår utdannelse på en eller annen måte sviktet oss? Jeg følte meg vekket til å lete etter en utdannelse som kunne gå hinsides intellektet og nå dypere enn selvutfoldelse. Skjebnen grep inn.
Peters mor husket - i sin anstrengelse for å fatte en død som manglet åpenbare ytre årsaker - en bok hun hadde lest før Peter ble født . Den var skrevet av Rudolf Steiner og hadde tittelen "Hvordan oppnår man erkjennelse av de høyere verdener?" Etter Peters død tok hun boken frem igjen og oppdaget at Rudolf Steiner hadde skrevet andre bøker, og at det til og med var en liten gruppe mennesker i New York City som kjente til hans verker. Hun fant også ut at en skole basert på hans arbeide hadde blitt åpnet der noen få år tidligere. Det var Peters mor som inviterte meg til konferansen i Spring Valley, New York, juli 1933.
To eller tre gjestetalere på den konferansen var lærere på skolen i Stuttgart, Tyskland, som Rudolf Steiner hadde grunnlagt i 1919. Det de sa om skolen og om det menneskesynet som den bygget på, beveget meg dypt. Jeg bestemte meg for å reise til Stuttgart - på en eller annen måte - men jeg hadde allerede forpliktet meg til en lærerstilling på høsten, en stilling jeg anså meg begunstiget for å ha fått i de depresjonsårene. Min enda større begunstigelse var imidlertid den at da jeg fortalte skolens rektor at jeg ønsket å reise bort ved slutten av det første året for å studere denne nye "Waldorf"-pedagogikken, smilte han klokt og sa: "Hvorfor reiser du ikke nå og får det ut av kroppen? Kom tilbake til Choate etterpå."
Som følge av dette kom jeg til Stuttgart åtte måneder etter at Hitler hadde blitt valgt til Tysklands rikskansler 30. januar 1933. Som elev på kurset for steinerskolelærere gikk det opp for meg at nazi-regjeringen langsomt tetnet en løkke om halsen på skolen i håp om at den ville stenge på egenhånd før eller senere. De jødiske lærerne måtte slutte, og det skulle ikke være noen ny første klasse. Hver eneste time måtte begynne med en "Heil Hitler"-hilsen, og foreldrene fikk problemer hvis barna deres ikke var innmeldt i en Hitler Jugend- gruppe. Skolen ga seg imidlertid ikke. Omsider, i mars 1938, ble skolen tvunget til å stenge via et vedtak fra regjeringen. Det ble offisielt slått fast at hensikten med utdannelse var å forberede den kommende generasjonen på å bli statsborgere. Det var ikke noe rom i Tyskland for for en skole som hadde som mål å oppdra barna til å tenke selvstendig når de ble voksne. Det er også påfallende at Antroposofisk Selskap og Kristensamfunnet - en uavhengig bevegelse for religiøs fornyelse som ble etablert med Rudolf Steiners hjelp - hadde tidligere blitt blitt forbudt av nazi-regjeringen i 1935. Hitler visste at et fritt åndsliv er absolutt den største trusselen mot totalitær statskontroll.
I 1938 hadde jeg blitt klasselærer på den første steinerskolen i England, den "nye skolen" som senere ble kalt Michael Hall. September samme år var jeg vitne til det britiske folks nesten hysteriske lettelse da Neville Chamberlain kom ut av flyet fra München og erklærte "Fred i vår tid!" Nøkterne, selvfornøyde londonere danset i gatene. Tolv måneder senere begynte den annen verdenskrig.
Disse ytre verdensbegivenhetene og følgene derav påvirket mennesker i hele verden og forårsaket ufattelig lidelse på millioner. Mitt eget liv fortsatte å utfolde seg i dramatisk samspill med de større omstendighetene i verdens begivenheter.
To dager etter at krigen begynte ble Christy MacKaye og jeg gift i Dornach, Sveits, og vi tilbragte de første krigsårene i det landet. Første juni 1940 seilte Christy og jeg - med hennes far Percy MacKaye (hennes mpr hadde dødd i St. Germain-en-Laye ved Paris ett år tidligere), hennes søster Arvia, bror Robin, og min yngre bror Alfred - fra Genoa med det siste amerikanske skipet som forlot Middelhavet. Vi landet i New York 10. juni, samme dagen Italia erklærte krig."
For å oppsummere det i et nøtteskall: Slik forklarer Henry Barnes hvordan han ble trukket inn i et Steiner-nazi-møte i USA, hypnotisert inn i sekten i smugog skarpsindighet - "Det de sa om skolen og om det menneskesynet som den bygget på, beveget meg dypt" - og reiste til Stuttgart for å saluttere Hitler på Steiner-manér.
Tarjei Straume
Rapport om Rudolf Steiners rasisme
Nazi-okkultismen
Uncle Taz Home Page 2
