Peter Normann Waage: NYE MYTER OM RUDOLF STEINER
I Humanist nr. 2/00 publiserte redaksjonen artikkelen "Antroposofi og øko-fascisme," skrevet av Peter Staudenmaier. Jeg svarte på den i nr. 3/00. I Humanist nr. 4/00 svarer Staudenmaier og Peter Zegers på mitt tilsvar, og redaktøren vil trykke et nytt tilsvar fra Staudenmaier/Zegers i neste nummer.Redaktøren for Humanist, Terje Emberland, bragte også en hale til mitt første tilsvar (3/00). Han var snurt over at jeg leste hans signerte billedmontasjen av den tyske ørn og hakekorset foran antroposofenes senter i Dornach som en redaksjonell kontrasignering av Staudenmaiers artikkel. Så var det altså mer en kunstners signatur enn en underskrift redaktøren hadde satt på bildet sitt.
Som jeg skrev i mitt første svar, tar det adskillig lengre tid å tilbakevise en påstand enn å fremsette den, jeg kan derfor bare gå inn på noen få av Staudenmaier/Zegers anklagepunkter. Jeg regner dessuten med at Staudenmaier/Zegers vil trekke frem nye sitater fra Steiners ca. 340 bind og fra mer eller mindre uetterrettelige motbøker mot Steiner i sluttreplikken. Men jeg har tillit til at leserens sunne fornuft vil vurdere dem.
TYSK-NASJONALISTEN
I sin selvbiografi Min livsvei (norsk oversettelse 1999) skal Steiner vedkjenne seg sin "tidlige entusiastiske deltagelse i pangermanistisk agitasjon." Dette skal fremgå av en avsnitt i 13. kapittel, som jeg ikke fant da jeg skrev mitt første tilsvar. Staudenmaier/Zegers hevder uten videre og ganske frekt at dette er "fordi den var utelatt i den norske oversettelsen," og oppfordrer meg til å lese den tyske utgaven. Det de to ikke synes å bemerke, er at de henviste til sidetallet i den tyske pocketutgaven, ikke den utgaven som er standard i Steinerhenvisningene. Sitatet er korrekt oversatt i den norske utgaven - i motsetning til hva som er tilfelle i Humanist. "Nun nahm ich damals an den nationalen Kämpfen lebenhaft Anteil" skriver Steiner, hvilket betyr at han interesserte seg levende for de nasjonale kampene. Staudenmaier skriver1 at han var entusiastisk aktiv i , noe som i alle fall hadde vært riktigere om Steiner hadde benyttet verbet teilnehmen, som betegner konkret deltagelse. Og i tillegg til å misforstå den tyske teksten, leser Staudenmaier/Zegers Steiners ord på en måte som tyder på ekstrem ondsinnethet. Hvordan kan de ellers finne noen henvisning til "pangermanistisk agitasjon"? Steiner skriver nemlig: "Nå nærte jeg dengang [ca. 1888] en levende interesse for den kamp som tyskerne i Østerrike førte for sin nasjonale eksistens."2 Javel? Kan det være en forbrytelse å interessere seg for et folks "nasjonale eksistens" - som det fremgår av Steiners senere verk, er den for ham avhengig av om det evner å uttrykke seg kulturelt. Det ligger ingen imperialistisk tanke bak denne setningen. Ingen steder går Steiner inn for en sammenslåing av alle tyskspråklige i én statsdannelse, noe som ville være rimelig å forvente dersom han var "entusiastisk pangermanist."
"Avsnittet som etterfølger sitatet henviser til hans mange 'venner fra den nasjonale kamp'," fortsetter Staudenmaier/Zegers. "Til alt dette kom at mange av mine venner under inntrykk av datidens nasjonale kamp hadde tilegnet seg en antisemittisk nyanse i sin oppfatning," skriver Steiner.3 Antisemittismen skal vi vende tilbake til; nå vil jeg påpeke nok et eksempel på Staudenmaiers/Zegers skjeve lesemåte. Det er ikke "venner fra den nasjonale kamp" Steiner skriver om. Det er venner som, i forbindelse med den nasjonale kampen var kommet under innflytelse av antisemittisme. Alvorlig nok, men jeg undrer meg på hvem som under den nasjonsbygging som da foregikk, ikke hadde venner og bekjente som var nasjonalister eller antisemitter. Dersom mine opponenter mener at man skal vurderes etter sine venner, vil jeg advare dem mot redaktøren av Humanist. Terje Emberland og jeg har vært venner i over 20 år, lenge nok til at den kryptofascistiske skygge jeg vel må kaste i egenskap av Steiner-forsvarer, har trukket ham inn i sitt mørke kraftfelt.
"To sider senere [i selvbiografien] diskuteres innflytelsen den völkisch-nasjonale forfatter Julius Langbehns beryktede bok Rembrandt als Erzieher hadde på hans tenkning," skriver de, og påstår i en fotnote at Steiner leverer en stilistisk kritikk av boken. Steiner var hverken influert av boken, eller leverer noen "stilistisk kritikk." Han avfeier den, og skriver (to sider tidligere, ikke senere): "Jeg opplevde Rembrandt als Erzieher som en bok som helt og holdent beveget seg på overflaten, i tanker som utga seg for å være åndfulle, men som ikke inneholdt en eneste setning som sto i noen sammenheng med de sanne dybder i menneskets sjel. Jeg følte det som noe smertefullt at mine samtidige holdt en slik bok for å være skapt av en dyp personlighet, mens jeg måtte mene at alt dypt menneskelig blir drevet ut av sjelene når man plasker rundt med sine tanker i en slik åndelig andedam." Denne klare avstandstagen er så meget mer bemerkelseverdig fordi Langbehns bok hadde en voldsom suksess i datidens tyskspråklige verden. På to år kom den i 39 opplag og flere ledende kritikere omtalte den i rosende ordelag.4
De to trekker også frem Steiners kommentarer til første verdenskrig som argumenter for hans stortyske nasjonalisme. "Tyskerne kunne forutse at denne krigen en dag ville bli ført mot dem. Det var deres plikt å ruste seg til den," siterer de fra boken Gedanken während des Krieges (1916), en bok som jeg i min forrige artikkel påpekte at Steiner senere tok avstand fra. "I Transvaal og på Kap, i Sentral-Afrika, India og i Østen, på det sørlige Stillehavets øyer og i det fjerne Nordvest - overalt kjemper de tyske handelsreisende med britiske representanter," heter det i en artikkel fra London-avisen Saturday Review 11. september 1897: "Hvor man enn vil utnytte en gruve, bygge en jernbane eller omvende en innfødt fra å spise brødfrukter til boksemat, fra avholdenhet til brennevin, kappes tyskeren og engelskmannen om å være først. Millioner av små konflikter samler seg til den viktigste krigsårsak verden noen gang har sett. Hvis Tyskland ble tilintetgjort imorgen, finnes det ikke én engelskmann som ikke ville bli rikere." Gjør disse ordene avisartiklen til stortysk propaganda, eller antyder de - tross ironien - at årsakene til første verdenskrig er mer kompliserte enn Staudenmaier/Zegers vil ha det til?
"[Steiner] kolporterer den gamle 'Mitteleuropa'-myte, kjent for enhver som studerer tysk høyreekstremisme," skriver de videre, og beskriver Steiners advarsler mot trusselen fra det "sjelløse Vesten" og det "kollektivistiske Østen" som "et viktig element i tysk fascisme." Selvfølgelig har de rett i at fascistene benyttet de samme ord og spilte på den samme frykt. Men gjør dette Steiner til stortysk nasjonalist eller fascist? Staudenmaier/Zegers burde huske den kalde krigen. Da kjempet en rekke mennesker for "den tredje vei," et Europa uavhengig av USA og Sovjetunionen. Var de fascister? Blir man fascist av å søke noe annet enn amerikansk kommersialisme og russisk/sovjetisk kollektivisme?
ANTISEMITTISME
Steiner var antisemitt, slår Staudenmaier/Zegers fast. At han var aktiv i en forening mot antisemittisme, avskrives ved å påstå at denne var mot antisemittismen på feil måte. Dens leder, dikteren og jøden Ludwig Jacobowski, gikk inn for en assimilasjon av jødene i Tyskland, noe mine opponenter tolker som at Jacobowski, og med ham forbundet mot antisemittisme, var en slags femtekolonister. Men hvilken antisemittisk femtekolonist ville skrive: "I antisemittismen har jeg aldri kunnet se annet enn en overbevisning som tyder på at dens forkjempere lider av åndelig underlegenhet, manglende etisk dømmekraft og smakløshet."5 "Gjennom antisemittismen er logikken styrtet fra tronen."6 "Antisemittismen utgjør ikke bare en fare for jødene, men også for ikke-jødene."7 Dette er bare et lite knippe av de utsagnene Steiner kom med i artikler han skrev rundt århundreskiftet.
Sin perfide debatt-teknikk tro, hevder Staudenmaier/Zegers at Steiner "mer enn én gang uttrykte ønsket om at 'jødene vil opphøre å eksistere som folk'," noe som gir assosiasjoner til Hitlers Endlösung. Steiner ønsket aldri at de skulle opphøre som folk; han mente at de, i likhet med andre av dagens folkeslag, ville komme til å forsvinne ­ i den forstand at alle "folk" vil assimileres inn i én almenmenneskelig kultur. Stikk i strid med den nazistiske assosiasjonen de to vil fremmane, skriver Steiner i 1910: "Moses står som grunnlegger av den nye, intellektuelle verdensforståelse, som på ingen måte fremstår som forfallen, den vil igjen lære menneskene å bringe sin livspraksis i samklang med naturen, slik Moses gjorde det."8
Staudenmaier/Zegers anklager meg for å besitte "historisk naivitet." Men de overser selv at vi taler om en tid lenge før Holocaust og nazistenes ugjerninger. En rekke fremtredende jøder i Tyskland og i Europa forøvrig gikk inn for assimilasjon, et standpunkt som da var liberalt. Steiner, og mange med ham, anså det som utidsmessig og bakstreversk å ville tviholde på sammenhengen mellom religion og stat, om det så dreide seg om en kristen eller jødisk religion. "Jødene trenger Europa, og Europa trenger jødene,"9 skrev han allerede i 1888. Da Theodor Herzl i 1896 utga sionismens hovedverk Der Judenstaat, ble den møtt med innsigelser fra såvel jødisk som ikke-jødisk hold. Tanken på at jødene skulle trekke seg tilbake til Palestina vitnet om isolasjonisme og ønske om å avsondre seg fra den alminnelige kulturutvikling. Rudolf Steiner tilhørte disse kritikere. Etter sionistkongressen i Basel i 1897 skrev Steiner artikkelen Jødenes lengsel til Palestina, der han tok avstand fra sionismen, som han anså farligere enn antisemittismen. Sionismen kaller han derimot "en fiende av jødedommen," og mer enn antyder at noen jødisk stat i Palestina aldri vil bli opprettet.10
Jeg nevner dette fordi denne artikkelen av andre er blitt trukket frem som "bevis" på Steiners antisemittisme. Er den "bevis" på noe, må det være at Steiner kunne ta grundig feil også som spåmann, og - i likhet med alle oss andre - undervurdere krefter i samtiden. Artikkelen er forøvrig uttrykk for et syn han kom til å beholde helt til sin død, og som står i sterkeste kontrast til såvel antisemittisme som nazisme: Steiner var intenst motstander av sammenblandingen av stat og nasjon. Han anså enhver "etnisk ren" statsdannelse som en fare, også en "jødestat." Ikke desto mindre ble han senere god venn med sionisten Schmuel Hugo Bergman (1883 - 1975). Bergman utvandret til Palestina i 1920 og grunnla, sammen med Martin Buber, en bevegelse som gikk inn for et to-nasjonalt Palestina, der jøder og arabere kunne leve under like vilkår. Han oversatte flere av Steiners bøker om tregrening til hebraisk. Bergman ble professor i filosofi ved Jerusalem universitet og senere universitetets rektor. Han foreleste jevnlig over Rudolf Steiners verk, og selv om han understreket at han ikke var antroposof, kalte han Steiner "en av menneskehetens store lærere." På hundreårsdagen for Steiners fødsel, i 1961, arrangerte Bergman en feiring ved universitetet, og holdt foredrag i Jerusalems antroposofiske selskap: "Hvordan Rudolf Steiner reddet mitt liv."11
Likevel vil nok Staudenmaier/Zegers fastholde at Steiner var antisemitt. De har nemlig eneretten på å bestemme hvilke vitnesbyrd om ham som er gyldige.
RASISME
I sin videre "bevisføring" for Steiners rasisme bringer Staudenmaier/Zegers lite nytt i forhold til Staudenmaiers første artikkel. Det mest bemerkeselsverdige er at de unnlater å kommentere den rapporten om Steiner og rasismen som er utarbeidet, og som konkluderer med at Steiner ikke kan kalles rasist, selv om hans 360 bind store verk inneholder 16 uttalelser som kan tolkes rasistisk. Blant dem er det sitatet de to trekker frem, om at indianerne var "skjebnebestemt" til å dø ut. Dersom temaet "Steiner og indianere" interesserer, kan jeg fortelle at han langt senere, nemlig i 1923 sa: "(...) da kom utryddelsen av indianerne. Men hvor kom de menneskene fra, som har utryddet indianerne? De kom fra Europa!"12 Det er en uttalelse som vel ikke ligger så langt fra hva mine opponenter kunne hevde.
Når man trer inn i et sinnsykeasyl, er det ikke alltid lett å se forskjell på pasienter og leger. Men i det galskapens hus som rasetenkningen fremviser, står Steiner på individets, ikke rasens side. Hos ham betyr "rase" ofte noe i nærheten av tidsmessig begrenset kulturepoke. Men det viktigste er at han, når det gjelder de "blodsbestemte rasene," ikke bare hevder at de vil forsvinne. Han anser det direkte livsfarlig å ta ideologisk eller politisk utgangspunkt i "raser": "Et menneske som i dag taler om rase- nasjons- og stammefellesskap som et ideal, beskriver impulser som fører til menneskehetens undergang," sa han i et foredrag fra 26.10 1917. "(...) Ikke gjennom noe annet kommer menneskene til sterkere å trues av forfall enn når rase- folk- og blodsidealene spres videre."13 Her må vi si at Steiner var heldigere med sin spådomskunst.
INDIVIDET OG GRUPPEN"Asiaten forstår ikke slike begreper som europeeren har. I stedet ønsker asiaten bilder," siterer Staudenmaier/Zegers fra Steiner. I likhet med dem har jeg vanskelig for å svelge bruken av almenbegreper for individer.14 Almenbegrepenes gyldighet kan bare prøves ut på individer, og vil derfor automatisk føre til dannelsen av fordommer. Uten på noen måte å ville forsvare et utsagn som det ovenfor, vil jeg minne mine opponenter om at sammenblanding av almenbegreper og individer er utbredt langt ut over Steiners skrifter. Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus,, er tittelen på en internasjonal bestseller fra et par år tilbake; med litt mer humor går forfatteren i samme felle som Steiner. Men gjør det ham til rasist eller kjønnssjåvinist?
Etter min mening har Arthur Schopenhauer sagt det endelige ord om forholdet mellom individ og almenbegrep (nasjonalitet, etnisk gruppe, "rase") - og her har det ingen betydning hvilke eventuelle antisemittiske uttalelser Schopenhauer måtte ha kommet med. Sitatet står for seg selv: "Forøvrig spiller individualiteten en langt større rolle enn nasjonaliteten, og hos et gitt menneske fortjener den førtnevnte tusen ganger større oppmerksomhet enn den sistnevnte. Ettersom nasjonalkarakteren gjelder for mange, kan den aldri oppriktig tilskrives noe nevneverdig godt. Snarere er det så at menneskets begrensning, fortvilelse, og ondskap tér seg på særskilt måte i hvert land, og dette kaller man nasjonalkarakter. Hver nasjon taler nedsettende om andre nasjoner - og de har rett alle sammen."15
Den Steiner jeg kjenner ville uten tvil kunne underskrive dette sitatet. I langt større grad enn artikkelsamlingen Fra Akasha-krøniken danner det filosofiske skriftet Frihetens filosofi (1894) utgangspunkt for Steiners verk og virke. Boken gir en erkjennelsesteoretisk begrunnelse for individets selvstendighet og frihet, og avviser enhver tanke på at rasen, familien, kjønn eller gruppe skulle stå høyere enn den enkelte. Denne Steiners filosofiske posisjon er for meg et utmerket utgangspunkt for antirasistisk engasjement.
NAZISME
Staudenmaier/Zegers beklager seg over at jeg påstår at de setter likhetstegn mellom Steiner og Hitler og antroposofien og nazismen. De bare ligner påfallende på hverandre. Antroposofien skal ha inngått som én blant mange völkische strømninger, hvorav nazismen ble den seirende. Hitlers antipati mot Steiner skal komme av en slags konkurranse: Det dreier seg om kamp mellom nært beslektede retninger. De to er en slags halvbrødre.
Men for Staudenmaiers/Zegers Steiner er parallellene mellom antroposofi og nazisme så nære at de antroposofer som ble nazister, for mine opponenter er mer typiske representerer for Steiners tilhengere, enn de mange som motarbeidet nazismen.16 Hvis jeg derfor har misforstått dem, må de ta det på sin kappe.
Som sannhetsvitner for slektskapet mellom Steiner og Hitler trekker de frem forfattere og historikere som hevder at antroposofien sprang ut av en okkultisme, der nazismen også har noen av sine røtter. Plassen tillater ikke at jeg går inn på dette omfattende tema; la meg isteden prøve logikken i resonnementet. Peter Staudenmaier er aktiv innen øko-politisk arbeid. Samtidig motarbeider han det han kaller "økofascisme." Men det er også en bevegelse som bedriver øko-politisk arbeid, og som benytter mange av de samme begreper og termer som Staudenmaier selv. Følgelig har han sine "ideologiske røtter" i det han kaller "fascisme." Eller er det slik at han med sine artikler forsøker å ta et oppgjør med utvekster av den samme bevegelsen som han selv tilhører? Hvis dét er tilfelle, må han også kunne innrømme at andre enn han selv kan være grunnleggende uenig med mennesker som for en overfladisk betrakter er opptatt av det samme.17
Som øvrig bevis for Steiners nære slektskap til de völkische bevegelsene, påpeker mine opponenter at han holdt foredrag i München i et hotell som var samlingssted for ultranasjonalister. Her i Norges hovedstad holdt han flere foredrag i Nobel-insituttet. Hvilke konklusjoner skal vi trekke av det? Kanskje den rette: Et impressariobyrå skaffet lokaler til foredragene.
De to beskriver også Rudolf Hess som "antroposofenes viktigste allierte i Det tredje rike." Men Hess' forbindelse til antroposofien gikk knapt lenger enn til maten. Han interesserte seg for biodynamisk jordbruk, og til en viss grad for Steinerpedagogikk. Hans kone ble i brevs form spurt om mannens forhold til antroposofi, og svarer slik: "Min mann har overhodet ikke interessert seg for antroposofi; jeg har bare interessert meg for det i sammenheng med biologisk-dynamisk jordbruk, siden jeg har vært og fremdeles er en lidenskapelig gartner."18
Ryktet om at Hess i større eller mindre grad var "antroposof" kan spores tilbake til en av antroposofiens bitreste fiender, Jacob Wilhelm Hauer, som begynte sitt korstog allerede i 1921, og som senere ble medarbeider i nazistenes hemmelige tjeneste. Da Rudolf Hess hadde rømt til England i mai 1941, skrev han brev til Heinrich Himmler, der han fremstilte Hess som "offer for antroposofien": "Jeg tør enda en gang påpeke at jeg har advart mot antroposofien i 20 år. I to ti-år har jeg bekjempet den. Og det er forferdelig at denne sjelelige pest har kunnet grassere så lenge i det tyske folk, helt til den nå har rystet Riket i dets grunnvoller."19 Er mine opponenter sene ofre for nazistisk propaganda?
Enhver undersøkelse som tar for seg realiteten i Steiners sosiale tanker, og ikke stanser ved propagandaen, vil vise at han står så fjernt som det går an fra Hitlers nazisme. Da befolkningen i Oberschlesien ved folkeavstemning i 1921 skulle avgjøre om den skulle tilhøre Polen eller Tyskland, forfattet Steiner et opprop der han oppfordret dem til isteden å virkeliggjøre tregreningens idé om et flernasjonalt styresett og et skille mellom stat, næringsliv og ånds- eller kulturliv: "Da vil to forskjellige kulturer, den tyske og den polske, kunne utvikle seg ved siden av hverandre i henhold til sine livskrefter, uten at den ene må frykte å bli voldtatt av den andre, og uten at statens politimyndighet tar parti for den ene eller andre."20
Disse ordene er hverken skrevet av en halvbror til Hitler eller av en stortysk nasjonalist. Adolf Hitler ville at den ene kulturen skulle voldta den andre - slik det også senere skjedde. Han videreførte Woodrow Wilsons tanke om én stat, én nasjon i rasistisk og imperialistisk retning. Hele Steiners tregrening er rettet mot Wilsons idé, som han fant livsfarlig. Historikeren Eric Hobsbawm kaller Adolf Hitler for "en konsekvent wilsonianer"21 Og da har hans politiske ideer fint lite med Steiners å gjøre. De er faktisk stikk motsatte.
ETTERVIRKNINGER
Staudenmaier/Zegers beklager seg over at jeg bruker mye plass på forhold som ikke ble behandlet i Staudenmaiers første artikkel, såsom "de velgjerninger som utføres av ulike steinerskoler rundt om i verden. Vi kan vanskelig se hva dette har med saken å gjøre," skriver de.
Ikke det? Men hvis det skulle være slik at Rudolf Steiner var så nært beslektet med nazisme og annet høyreorientert grums at det er nødvendig å luke ut "denne giftige arv," som de også skriver, skulle vi da ventet at giften var synlig også i virkningene av hans verk. Ikke ved å plukke ut atypiske og forskrudde antroposofer eller overtramp ved enkelte steinerskoler, men ved å se på tendensen i hele bevegelsen, kan vi få prøvet Staudenmaiers/Zegers' hypotese. Om mine opponenter ikke gjør det, går jeg ut fra at enhver reflektert leser vil innse betydningen av at for eksempel den antroposofiske jøden Karl König opprettet institusjoner for psykisk utviklingshemmede på samme tid som nazistene tok livet av dem, og at steinerskolen i Cape Town var det eneste stedet der svarte og hvite elever gikk sammen under apartheid-regimet.
Staudenmaier/Zegers avslutter sin artikkel med et håp om at antroposofene vil ha mot til å "legge antroposofien bak seg," konfrontert med deres avsløringer. Jeg vil oppfordre dem til å gå foran med et godt eksempel, og vise at de selv er lærevillige - og modige nok til å innse at argumentene for Steiners rasisme er tynnere enn luft.
Peter Normann Waage
NOTER:
1) Feilen kan også ligge hos oversetteren av Staudenmaiers artikkel. Redaksjonen i Humanist har nemlig funnet Staudenmaiers angrep på Steiner og antroposofi så viktig at man har tatt bryet med å oversette det fra engelsk.
2) Se Rudolf Steiner: Mein Lebensgang (Taschenbuchausgabe) Dornach 1990 s. 144; Min livsvei, oversatt av Niels Magnus Bugge, Oslo 1999 s. 168
Legg også merke til at Staudenmaier/Zeger henlegger sitatet til Steiners år i Wien "før århundreskiftet," mens det dreier seg om en interesse fra ca. 1888. Steiner reiste snart etter fra Wien til Weimar, og befant seg i Berlin i årene før århundreskiftet.
3) På tysk: "Es kam zu alledem dazu, daß vieler meiner Freunde aus den damaligen nazionalen Kämpfen heraus in ihrer Auffassung des Judentums eine antisemitische Nuance angenommen hatten." (Mein Lebensgang) s. 145
4) Se Fritz Stern: The Politics of Cultural Despair. A Study in the Rise of the German Ideology, New York 1965, s. 145/146.
5) GA 31, s.378/379
6) GA 31, s. 404
7) GA 31, s. 412/413
8) GA 60, s. 434
9) GA 32, s. 148
10) GA 31, s. 197 ff. Bemerk i denne forbindelsen at Steiner betraktet sionismen som en tragisk reaksjon på antisemittismen. Det omvendte synspunkt finner vi ofte hos antisemitter. Se GA 31, s. 409.
11) Se tidsskriftet Info 3 nr. 6/2000
12) GA 350, s. 126
13) GA 177, s. 205
14) Og i likhet med dem er jeg ikke i tvil om at Steiner kan ta - og tok - grundig feil, så det er sagt.
15) Sitert etter Rudolf Rocker: Nationalism och kultur, Stockholm 1950, bind 2, s. 274. For en grundig gjennomgang av forholdet mellom individ og nasjon, se min bok Jeg, vi og de andre - om nasjoner og nasjonalisme i Europa, Oslo 1993
16) Historikeren Terje Christensen har undersøkt hvor mange av medlemmene i Antroposofisk Selskap i Norge som også var med i NS under okkupasjonstiden: 3 av 300. I tillegg meldte én seg til frontkjempertjeneste. Selv om det her dreier seg om en liten gruppe, er det betegnende både at prosentandelen medlemmer er så liten og ligger langt under landsgjennomsnittet.
17) Staudenmaier/Zegers etterlyser mine kommentarer til forbindelsen mellom antroposofi og den "grønne fløy" innen tysk fascisme. Det er ett av mange temaer jeg har måttet la ligge. Men siden de spør, kan jeg henvise til filosofen Hjalmar Hegges doktorgrad Frihet, individualitet og samfunn (Oslo 1988 - avhandlingen er også oversatt til tysk). Med utgangspunkt i Rudolf Steiners filosofi og samfunnssyn leverer han en kortfattet, men presis kritikk av prinsippene bak det vi kan kalle "tendenser til totalitær tenkning innen den økologiske bevegelse: "Et annet kritikkverdig trekk ved meget av samtidens miljøtenkning eller 'økologiske bevegelse', er dens naturalistiske, for ikke å si biologistiske undertoner. Som følge av en manglende erkjennelse av menneskets egenart, som individualitet og sosialt vesen, har man identifisert det med dets egoisme og utbytting av naturen. Således har man søkt å fremheve naturen (som da også oppfattes materialistisk) på menneskets bekostning, noe som imidlertid i den senere tid har møtt betydelig kritkk både internasjonalt og her hjemme." (s. 357)
18) Se Arfst Wagner (Hrsg.): Beiträge zur Dreigliederung des sozialen Organismus, Dokumente und Briefe zur Geschichte der anthroposophischen Bewegung und Gesellschaft in der Zeit des Nationalsozialismus, 5. Band, Redensburg 1993, s. 97
19) Se Beiträge .... 1. B. s. 13
20) GA 24, s. 474
21) Eric J. Hobsbawm: Nationen und Nationalismus, Frankfurt a. M. 1991, s. 158
Waages første svar til Staudenmaier: Humanisme og polemisk populisme This article in English
Peter Normann Waage svarer på anklager Onkel Taz på norsk
Click to subscribe to anthroposophy_tomorrow
