Peter Normann Waage: HUMANISME OG POLEMISK POPULISME
Mens en høyrepopulist på torget kan hamre inn budskapet om at kriminaliteten i Norge skyldes innvandrere som nyter godt av særordninger, har den polemiske populisten Peter Staudenmaier over 20 sider i Humanist nr. 2/2000 fått utlegge en like enkel, lettfattelig og feilaktig påstand: "Rudolf Steiner var rasist. Hans antroposofi er nazisme." Eller, med Staudenmaiers ord: Antroposofien er "en åpenlyst rasebasert lære som foregriper det nazistiske verdensbilde med flere ti-år." Urimeligheten til tross, det tar langt kortere tid å kaste frem påstander om at innvandrerne er privilegerte kriminelle, eller om at Steiner var nazist, enn å tilbakevise dem. Etter de anklager Staudenmaier presenterer, gidder man knapt å høre om at Hitler angrep Steiner for å "ødelegge folkenes normale åndstilstand"1 fordi han gjentatte ganger hadde kalt nasjonalismen dekadent2, at Steiner allerede i 1920 advarte mot det "uvesen som i Tyskland bedrives under hakekorsets fane"3, eller at han etter Hitlers og Ludendorffs kuppforsøk november 1923 skal ha sagt at han aldri mer kunne sette sin fot på tysk jord, "hvis disse herrene kommer til makten"4. Heller ikke gjør det vel nevneverdig inntrykk at Steiner faktisk ble utsatt for attentat fra nazibevegelsen i 1922. Tilbakevisningene mangler beskyldningenes friskhet og underholdningsverdi. Populistene kan regne med at noe alltids blir hengende igjen. "Ingen røyk uten ild," tenker man, og sluker agnet.I Humanists tilfelle er agnet dobbelt krydret: Staudenmaiers artikkel er kontrasignert tidsskriftets ansvarlige redaktør, Terje Emberland. Et helsides inngangsbilde viser den tyske nazi-ørn og hakekors-fane, montert foran antroposofenes senter "Goetheanum" i Sveits. "Illustrasjon: Terje Emberland" står i øverste høyre hjørne.
"Signerte artikler gir ikke nødvendigvis uttrykk for redaksjonens eller forbundets syn," heter det på kolofonsiden. "Antroposofi og øko-fascisme" er så nær det er mulig å komme en redaksjonell artikkel, uten at den er skrevet av redaksjonen selv. "Konsentrasjonsleire, slavearbeid og mordet på jødene utgjør en praksis hvis nøkkel kanskje kan finnes i Rudolf Steiners 'teorier'," siterer Staudenmaier fra en av sine kilder i notene. Det samme budskap ligger i redaktørens illustrasjon.
Et senere bilde bringer nazismen til Norge: Et foto fra konsentrasjonsleiren Dachau, der det angivelig skulle være en bio-dynamisk urtehage, er plassert tvers overfor et fotografi av steinerskolen på Hovseter i Oslo. I Dachau eksperimenterte man med fanger - hva foregår på den kryptonazistiske institusjonen i Norge? Faktum er at flere av pionérlærerne ved skolen satt i konsentrasjonsleire under krigen, der arbeidet hverken nazister eller landssvikere. Den perfide anklagen billedbruken formidler, rammer såvel fortidens som dagens lærere - for ikke å snakke om dem av Humanists lesere som måtte være tilknyttet skolen som lærere, elever eller foreldre.
STEINER - EN AUTORITET?
Jeg har selv gått på skolen som er avbildet, men er ikke medlem i Antroposofisk Selskap eller noe annet livssynssamfunn. Jeg har imidlertid stor respekt for Rudolf Steiner, først og fremst som filosof og samfunnsreformator. Der gjenkjennes den "anarko-individualisme" Rudolf Steiner bekjente seg til i 1890-årene.5 En gjennomgang av disse og andre av Steiners verker på det saklighetsnivå som forventes overfor mer offentlig anerkjente tenkere, viser at antroposofiens opphavsmann var en humanistisk rasjonalist. Den rasjonalitet Steiner tilkjenner mennesket stanser imidlertid ikke ved grensen mot troen. Et grunnleggende trekk ved hans filosofi er argumentasjonen for at hvert enkelt individ, uansett rase- kjønn- og klassetilhørighet, har absolutt egetverd og evne til å forholde seg fritt og selvstendig overfor krav og autoriteter av både materiell og åndelig art. Staudenmaier presenterer ham som det motsatte: tilhenger av kollektividentiteter som rase, fiende av humanisme og frihet.
I Staudenmaiers fordreide fremstilling skal Steiner etter eget utsagn ha vært "entusiastisk pangermanist" ved århundreskiftet. Under og etter første verdenskrig skal han ha prist tysk militarisme og skjelt ut Tysklands nabofolk "i ordelag som minner om 'Mein Kampf'." Han holdt foredrag om "Volkseelen" (Folkesjeler), i Kristiania i 1910, fremhevet den "germansk-nordiske rase" og dens mytologi; noen år tidligere skrev han til og med om "rotraser" og om "ariere" som de mest høyverdige mennesker. Ja, han skal ha hevdet at blant annet aboriginerne er en "degenerert rest" av tredje rotrase, og bør dø ut. Alt sammen skal han selv umiddelbart ha skuet i den åndelige verden, mens tilhengerne må nøye seg med å tro på hans ord: "[Steiner] fremholdt at slike 'okkulte erfaringer' aldri kunne bedømmes eller bekreftes ved bruk av fornuft, logikk eller vitenskap," skriver Staudenmaier.
"Jeg ber dere, og jeg ba dere om det samme i Berlin," sier Steiner ved avslutningen av foredragsrekken Die Mission einzelner Volkseelen som Staudenmaier henviser til, "ikke godta noe av det jeg noen gang har sagt eller vil si, fordi dere stoler på meg som autoritet eller bare tror på meg. (...) jeg ber dere, ikke tro blindt på det, ikke godta mine ord fordi jeg er en autoritet. Jeg ber dere om å slutte med autoritetsdyrkelsen; for oss vil ikke autoritetsdyrkelsen gjøre annet enn skade."6
Dette kaller Staudenmaier krav til blind autoritetsdyrkelse.
Ikke overraskende er hans øvrige påstander like uvederheftige. Joda, Steiner skriver om "raser" - i likhet med nær sagt alle tenkere på hans tid. Dette var flere årtier før Holocaust skandaliserte begrepet, som delvis ble brukt med den betydning vi legger i "etnisk." De uttrykkene som tross alt høres temmelige betente ut - bl.a. det teosofiske "rotrase" - beklaget Steiner selv at han hadde benyttet allerede i 1909.7 "Arisk" sluttet han å bruke på samme tid. Det er riktig at Steiner behandlet den "nordisk-germanske mytologi" i forelesningene i Kristiania, men året etter lot han den greske mytologien danne grunnlag for utviklingen av antroposofiens begreper, og i 1912 og -13 tok han utgangspunkt i det hinduistiske Bhagavadgita og det finske Kalevala.8 Noen "fremhevelse av den germansk-nordiske rase" er det altså ikke tale om.
Under henvisning til Steiners selvbiografi Mein Lebensgang hevder Staudenmaier at Steiner var "entusiastisk aktiv" i den pangermanistiske bevegelse i Wien ved slutten av 1800-tallet. Noe slikt har ikke jeg funnet, hverken på den oppgitte siden, i resten av kapittelet eller i boken forøvrig. Leseren kan jo undersøke selv, i 8. kapittel av Min livsvei som boken heter på norsk. Da vil man oppdage at Steiner tvert i mot beskriver sin interesse for den sosialdemokratiske bevegelse, og at han i et senere kapittel skildrer sitt engasjement for "Forbund mot antisemittisme" ved slutten av århundret. Han utga i 1915 en bok med tittelen Gedanken während der Zeit des Krieges. Für Deutsche und solche, die nicht glauben, sie hassen zu müssen. Denne fremhever tyskernes kulturelle fortrinn, ikke "den tyske militarisme." Likevel motsatte Steiner seg - etter egne ord - "med hender og føtter mot at denne lille boken noen gang skal komme i nytt opplag."9 Påstanden om at den, eller hans foredrag - som preges av en noe tørr, omstendelig stil - skulle minne om Hitlers rablende raseri i Mein Kampf, sier sitt om Staudenmaiers manglende dømmekraft og simple polemikk.
INDIVID - IKKE RASEIfølge Staudenmaier mener Steiner og hans etterfølgerne at aboriginerne tjener menneskeheten best ved å dø ut. I virkelighetens steiner-bevegelse har de med sin kultur og sine myter preget flere steinerskoler i Australia.10 I en av dem er et flertall av lærere og elever aboriginer.11 Dette er ikke enestående. Tvert i mot hva man kunne forvente av en rasistisk og nazistisk ideologi, har antroposofien fått nedslag blant annet i skoler og andre sosiale institusjoner over det meste av verden. Det finnes steinerskoler i Israel, Egypt, i det nest største indianerreservatet i USA (Sioux-indianere), i flere land i Sør-Amerika (blant annet utfører antroposofer et betydelig arbeid for gatebarn i Rio de Janeiro), India, Korea, Japan, Ghana, Sør-Afrika og andre afrikanske land, Russland, Mongolia og Kazakhstan - for å nevne noen "eksotiske" steder.12 Undervisningen knytter an til lokale kulturelle tradisjoner, samtidig som den skal gjøre elevene skikket til å leve i en moderne, globalisert verden. Under apartheid-regimet i Sør-Afrika var steinerskolene de eneste der svarte og hvite elever gikk i samme klasse, og lærerskolen for steinerpedagogikk i Capetown, Novalis-instituttet, blir fremhevet av UNESCO som en organisasjon med stor betydning for overvinnelsen av apartheid.13 Intet av dette får Humanists lesere vite noe om.
Rudolf Steiners eget prinsipielle forhold til rasisme, raser og kulturforskjeller kommer til uttrykk ved at han gjentatte ganger understreker hvor skadelig det er for den som søker "kunnskap om høyere verdener" å huse rasemessige fordommer eller dømme mennesker ut fra kjønn, rase osv. Den som måtte falle for denne fristelsen, vil aldri oppnå innsikt.14 Videre skriver han at raseforskjellene er i ferd med å viskes ut, i en ikke altfor fjern fremtid vil de være helt uvesentlige.15 Forholdet mellom den enkelte og vedkommendes "rase" og kultur, er for Steiner styrt av læren om reinkarnasjon. Individet fødes i forskjellige raser og kulturer.16
Man kan synes det er sprøtt og skrullete å snakke om en form for "åndelig innsikt" og "høyere verdener"; man kan mene at raser aldri har hatt noen betydning i seg selv - de har i høyden fått betydning gjennom folks fordommer; og man kan stemple troen på reinkarnasjon som forvirret og absurd. Men en som påstår at "åndelig innsikt" er mulig og etterstrebelsesverdig, og at reinkarnasjonen er en bestanddel ved menneskelivet, kan ikke kalles for rasist når han mener at rasisme hindrer innsikt og rasene er så sekundære at de ikke bare er i ferd med å forsvinne; de kan best sammenlignes med utskiftbare klær for den enkelte. Det er ikke hudfarge eller "blod" som for Steiner gir individet verdi, men dets menneskelighet - og den finnes i alle, uansett "rase." Dette er et grunnleggende antirasistisk synspunkt og ingen "rasistisk filosofi" slik Humanists lesere får den servert.
EN KAPITALISMETILHENGER?
Staudenmaier avlegger også Steiners sosiale teori, "tregreningen," en visitt. Her er han ikke bare på jordet, men på feil jorde - som det het i 1970-årene. Igjen fremstår Staudenmaier som i beste fall sleivete, i verste fall løgnaktig. Det ville sprenge alle rammer hvis jeg skulle korrigere hans urimelige enkeltpåstander. Jeg vil derfor henvise til hva jeg tidligere har skrevet om emnet.17 Men noe må også sies her.
Staudenmaier beskriver Steiner som "en sterk forsvarer av privat profitt, konsentrasjon av eiendom og rikdom og ukontrollert markedsøkonomi." Faktum er at han var motstander av privat eiendomsrett og arverett til produksjonsmidlene. Den som var skikket skulle forvalte og drive bedrifter o.l., ikke den som satt på pengesekken eller hadde overtatt bedriften ved arv. Han gikk inn for å lovfeste velferdsrettigheter, såsom rett til skolegang, pensjon, sykehjelp osv, han ville innføre en garantert minstelønn og anså kapitalismen for en asosial samfunnsform: Der har det økonomiske liv tatt overhånd over kulturlivet og rettslivet, de to øvrige "grenene" av samfunnet. Dermed forvandles alt: mennesker, tanker, ideer, til varer.
Heller ikke manglet Steiner tilhengere fra arbeiderklassen, som Staudenmaier påstår. Tregreningen var reell konkurrent til den kommunistiske bevegelsen - og til den fremvoksende nazismen. Derfor attentatet i 1922. Ikke bare underslår Staudenmaier dette, han skriver det motsatte. Faktisk får Humanists lesere bedre informasjon om Rudolf Steiners tregrening ved å lese intervjuet med anarkisten Murray Bookchin i samme nummer. Hans visjon om et økologisk samfunn preget av "fornuft, frihet og samarbeid," sammenfaller med grunnleggende tanker hos Steiner - uten at jeg skal påstå at Bookchin er "steinerist."
Man bør også merke seg at tregreningen ble fremsatt som et alternativ til Woodrow Wilsons 14-punkts program for reorganisering av Europa etter 1. verdenskrig. Wilson gikk inn for "nasjonenes selvbestemmelsesrett." Steiner argumenterte intenst mot den nasjonalt, eller etnisk, baserte stat, som han mente bare ville føre ulykker med seg. Han ville bevare det flerkulturelle Sentral-Europa ved å innføre et administrativt og funksjonelt skille mellom stat og nasjon (eller kultur). Her er det Wilson, ikke Steiner, som peker mot Hitler. Historikeren Eric Hobsbawm beskriver Hitler som en "konsekvent wilsoniansk nasjonalist."18
Redaksjonen av Humanist liker det neppe, men Human-etisk forbund i Norge utgjør faktisk en praktisk protest mot den samme sammenblandingen av stat og nasjon, eller kultur, som Steiner advarte mot. I et konsekvent nasjonalstatlig samfunn ville det ikke vært plass til annet enn statens tro i skole og øvrige kulturinstitusjoner.
RASIST LIKEVEL?
Rudolf Steiner døde i 1925 og blant Steiners etterfølgere trekker Staudenmaier kun frem de få som har forfektet rasisme og nazisme. De finnes, selv om ulike mange flere sto opp mot Hitler og nazismen. Det er dokumentert at Hess var opptatt av bio-dynamisk jordbruk, men det kan da ikke Steiner lastes for. Heller ikke kan Steiner eller den antroposofiske bevegelsen sies å være skandalisert ved revisjonisten Haverbeck, selv om han satt i ledelsen for Hitler-jugend og praktiserte som prest i det antroposofiske "Kristensamfunnet" etter krigen. .".. flere av Haverbecks bøker er publisert på Tysklands største antroposofiske forlag," skriver Staudenmaier. Det gjelder ikke hans kobling av nazisme og antroposofi: Rudolf Steiner - Anwalt für Deutschland (1989), som kom på Langen-Müller Verlag og ble slaktet i ni sentrale antroposofiske tidsskrifter. En mer perifer og misvisende utlegning av antroposofi må man lete lenge etter. Skal vi følge Staudenmaiers logikk, må Gro Harlem Brundtland gå av som leder av WHO fordi hennes parti i sin tid stemte for steriliseringsloven i Norge.
Likevel, som Staudenmaier påpeker, sympatiserte en og annen, også høyt oppe i det antroposofiske hierarki, med nazismen i 30-årene. Det spørsmål som Staudenmaier ikke formulerer, men bare besvarer med et øredøvende ja, er om også kilden er forgiftet. Kan det, til tross for Steiners prinsipielle avvisning av rasismen, foreligge uttalelser av ham som gjør en rasistisk tolkning legitim, om ikke den eneste legitime?
Dette spørsmålet ble i 1997 åpent stilt i Nederland av antroposofene selv, etter noen stygge hendelser ved en steinerskole. Derfor nedsatte Antroposofisk Selskap i landet en komité for å gjennomgå Steiners verk og svare på om det der kan finnes noen raselære og rasisme, samt vurdere om noen av hans uttalelser etter nederlandsk lov kan oppfattes som diskriminerende. En foreløpig rapport ble publisert i 1998.19 Sluttrapporten kom i år. Begge konkluderer med at man ikke kan tillegge Steiner noen raselære eller rasisme. Det foreligger imidlertid 16 uttalelser i hans verk som ville blitt rammet av dagens nederlandske straffelov, vel 50 andre kan misforstås som diskriminerende.
Kommisjonens konklusjon svekkes tilsynelatende ved at medlemmene er antroposofer - og følgelig kan mistenkes for å ville formulere en apologi for Steiner. Selv om en uavhengig kommisjon ville vært mer troverdig, er det verdt å merke seg at dens leder, juristen Ted van Baarda, er spesialist på diskrimineringslov og menneskerettigheter og leder et kontor for menneskerettighetsrådgivning i Haag. Det er tvilsomt om han ville risikere skandalen ved å gripes i å pusse på Steiners fasade. I det antroposofiske tidsskriftet Info3 lot man to ikke-antroposofer anmelde den foreløpige rapporten. Begge sa seg enige med kommisjonen: Steiner var ingen rasist. "Jeg tror ikke at denne konklusjonen i alvor kan trekkes i tvil. Den som ikke bare kjenner Steiners verk gjennom rykter eller den polemikken hans notoriske motstandere bedriver, kunne heller ikke vente noen annen," skriver professor i religionsvitenskap Wolfgang Ullmann. Og professor i historie Jörn Rüsten legger til: "Antroposofien representerer et menneskebilde der de etnosentriske grensene overskrides og der menneskelighet utvikles som verdibegrep." Han påpeker at rapporten bør sette en stopper for forsøkene på å slå antroposofien i hartkorn med antimoderne, reaksjonære bevegelser.
Rudolf Steiners verk, som ennå er under utgivelse, består så langt av 89.000 trykksider, samlet i ca. 340 bind. Det aller meste er stenografiske referater av foredrag han selv ikke har gjennomsett. Ikke desto mindre blir de utgitt i hans navn og inngår i den corpus som utgjør det teoretiske grunnlaget for antroposofien. De uttalelsene kommisjonen slår ned på, utgjør en forsvinnende del, 16 sitater i dette hav av ord, men flere er både absurd groteske og oppsiktsvekkende: Negre har ikke noe i Europa å gjøre, gravide som leser "negerromaner" får "mulattbarn," "de hvite" er de mest selvstendige, osv.20 Det lille antall til tross, disse lukter mer av ølbuler enn av åndelig innsikt.
"I dag forsøker antroposofene ofte å unnskylde eller bortforklare slike hårreisende utsagn ved å hevde at Steiner bare var et produkt av sin tid," skriver Staudenmaier. Dette finner han ikke overbevisende, blant annet fordi Steiner påberopte seg en unik grad av åndelig klarsyn. Med de vesentlige forbehold som fremgår av hele denne artikkelen, må jeg her si meg prinsipielt enig med Staudenmaier. Selv om det bare dreier seg om en forsvinnende del av verket, og selv om Steiner ikke kan kalles rasist, kan umulig slike uttalelser om mennesker med annen hudfarge gå sammen med intensjonen om å besitte den grad av åndelighet og innsikt som Steiner gjør.
DEN NØDVENDIGE HISTORISERING
Steiner er i stor grad blitt stående som en stjerne for sine tilhengere og et sort hull for motstanderne. Der den ene leir dyrker ham, ser den andre alt mulig grums klebet til hans verk. Han savnet lenge å bli satt i historisk og kulturell sammenheng. I de siste årene er det imidlertid nedlagt adskillig arbeid for å bøte på dette. Delvis er det skjedd som resultat av ekstern kritikk, ikke desto mindre har antroposofene selv stått for de grundigste "avsløringene." Allerede i 1991 kom det antroposofiske tidsskriftet Flensburger Hefte med en omfattende dokumentasjon av antroposofers forhold til Det tredje rike. I 1999 utga Uwe Werner et større verk om samme emne. Den nederlandske kommisjonen er en del av samme bildet, det gjelder også tidsskriftet Info3's grundige gjennomgang av de betente spørsmålene. Men helt nytt er det ikke at antroposofene går i seg selv: Lederen for den steinerskolen i Tyskland som med velsignelse fra regimet holdt det gående til 1941, ble etter krigen av antroposofene selv utestengt fra alle skoler. Og den boken som Steiner selv ikke ville skulle komme i nytt opplag, ble gjenutgitt for mer enn en mannsalder siden - noe som også vitner om viljen til å la Steiner bli saklig dokumentert.
Det er derfor ikke sant som Staudenmaier skriver, at antroposofene har underslått disse sidene ved Steiner. Slik det nå tegner, har han utsikt til å bli mer gjennomanalysert og kritisk vurdert enn noen han kan sammenlignes med. Hvor ofte blir for eksempel freudianere konfrontert med at Sigmund Freud i 1935, etter Mussolinis innmarsj i Etiopia, sendte Il Duce et eksemplar av sin bok Hvorfor krig? med følgende dedikasjon: "Fra en gammel mann som i herskeren hilser kulturhelten"?21 Eller hvor lang tid gikk ikke før det offisielle Norge tok avstand fra steriliseringen av tatere, overgrep som fikk entusiastisk støtte fra blant andre politikeren og "opplysningsmannen" Karl Evang? Og det var ikke medlemmer i det nystartede Human-etisk forbund, men en antroposof, nemlig Leif Wærenskiold, som i 1957 tok initiativet til å endre de norske, offisielle skolebøkene22 der man kunne lese at vi i Afrika "møter mange barbeinte svartinger med blank flosshatt, stiv snipp og moderne vinterfrakk. De likner helst tilspjåkete apekatter på et sirkus." Historien er ikke så enkel som de polemiske populister gir inntrykk av: Da den norske steriliseringsloven ble vedtatt av Stortinget i 1935, skjedde det mot én stemme - fra Samfundspartiet. Det samme parti ble beskyldt for landssvik etter krigen.
MENNESKET I SENTRUM
Historien kan ikke fremvise én pionér som er verdt å lytte til i ett og alt. Det er ikke sine spekulasjoner over Johannes' Apokalypse Isaac Newton blir husket for. Steiner er ikke interessant på grunn av sine feil, men på grunn av sitt prosjekt: Å slå en bro mellom de innsikter som inntil nå har vært forbeholdt religion og tro, og den moderne, vitenskapelige fornuft. Han ville redde individualiteten og menneskeligheten fra drukningsdøden i såvel en tåkete spiritualisme som i en stivnet materialisme. Slik sett er ikke antroposofien så langt fra det idealet redaktør Emberland formulerer i lederen til Humanist: "I humanismen står mennesket i sentrum - og dette gjelder uavkortet og absolutt: Ingen visjoner og utopier - uansett hvor forlokkende - og ingen 'nødvendige krisetiltak' - uansett hvor påtrengende - kan tvinge oss til å forlate dette ideal."
Der mennesket stilles i sentrum, kommer dets utviklingsmulighet til syne. Enten de står alene eller er del av en bevegelse, må ens medmennesker tilkjennes evnen til å lære av livet. Derfor er det åpenbart at det er apartheid-tidens steinerskoler med svarte og hvite i samme klasse, som representerer antroposofisk bevegelse, ikke de antroposofer som måtte sympatisere med nazismen - eller nazister med antroposofiske sympatier.
Med en leder i Human-etisk forbund som i 1977 ble arrestert på flyplassen i Beirut med sprengstoff i bagasjen og terroristplaner i hodet, skulle de norske human-etikere ha særlig lett for å fatte dette poenget. Det er ikke fortiden som gjør ham skikket til stillingen, men hans nåværende engasjement for og kjennskap til menneskerettighetene.Peter Normann Waage
NOTER:
1) I Völkisher Beobachter 15/3 1921
2) Se blant annet GA ("Gesamtausgabe") nr. 190 s. 34
3) GA 199, s. 161
4) Anna Samweber. Aus meinem Leben, Basel 1981, s. 44
5) Se brev til John Henry MacKay, i GA 31, s. 281 og norsk oversettelse i tidsskriftet Arken nr. 1/1979, Oslo 1979.
6) GA 121, her sitert etter pocketbokutgaven, Dornach 1974 s. 206
7) Se Info3 nr. 11/1998, Frankfurt a. Main 1998, s. 30
8) GA 129, 142, 146, 158
9) Christopher Lindenberg: Rudolf Steiner. Eine Biographie, Stuttgart 1997, s. 581.
10) Se tidsskriftet Erziehungskunst nr. 2/1996, Stuttgart 1996
11) Ifølge telefonsamtale 4/8 2000 med "Rudolf Steiner Training Seminar" i Melbourne ligger denne i Alice Springs, Northern Territory.
12) Se f.eks. Stefan Leber (Hrsg.): Anthroposophie und Waldorfpädagogik in den Kulturen der Welt, Stuttgart 1997. Her kan man blant annet lese intervju med Dr. Ibrahim Abouleish som i 20 år har leder kulturinitiativet SEKEM utenfor Kairo, med skoler, gårdsbruk og sykehus. Erfaringene fra virksomheten har ført til at store deler av Egypts bomullsdyrking foregår etter bio-dynamiske metoder. Abouleish er muslim og antroposof.
13) Tolerance: The Treshold of Peace. A Teaching/Learning Guide for Education for Peace, Human Right and Democracy, UNESCO 1994.
14) Se f.eks. GA 10, pocketbokutgaven, Dornach 1975, s. 69.
15) Se f.eks. GA 121 (om "Folkesjelene"), pocketutgaven s. 75/76.
16) Se f.eks. GA 155, Dornach 1960, s. 89 - 93.
17) Se "Rudolf Steiners tregrening" i Samtiden nr. 4/1994, gjengitt i essaysamlingen Hva feiler det Norge? Oslo 1994 og "Ideer til et annerledes samfunn" i essaysamlingen Brytninger, Oslo 1998.
18) Eric J. Hobsbawm: Nationen und Nationalismus, Frankfurt a. M. 1991, s. 158
19) Anthroposophie und die Frage der Rassen, Frankfurt a. M. 1998.
20) 12 av de 16 er gjengitt i den foreløpige rapporten. Se forøvrig Info3's hjemmeside: http///www.info3.de
21) Se Lars Sjögren: Sigmund Freud. Mannen og verket, Oslo 1990, s. 237.
22) Med boken Vi finner oss ikke i det! fra 1957.
Waages andre svar til Staudenmaier: Nye Myter om Rudolf Steiner This article in English
Peter Normann Waage svarer på anklager Onkel Taz på norsk
Click to subscribe to anthroposophy_tomorrow
