Antroposofiens forhold til nazisme, rasisme og øko-fascisme

ANTROPOSOFIEN I NORGE: NOEN BEMERKNINGER OM FORHOLDET TIL NAZISME, RASISME OG ØKO-FASCISME

Denne artikkelen ble - i likhet med bidraget "Humanetikk i teori og praksis" - nektet intatt i Humanist, under henvisning til at den kom for sent, var for lang og ikke var tilstrekkelig knyttet opp til hovedinnholdet i Peter Staudenmaiers artikkel.

Cato Schiøtz

1. Innledning

I Humanist nr 2/00 er det på s 38-57 inntatt en artikkel med overskriften "Antroposofi og øko-fascisme" skrevet av den amerikanske venstreradikale aktivist og skribent Peter Staudenmaier. Artikkelens formål er bl a å påvise følgende punkter:

a. Antroposofien er basert på en sterkt kritikkverdig rasetenkning.

b. Antroposofien og nazismen har nære forbindelser.

c. Antroposofien har betydning for den såkalte øko-fascisme, som utgjør en anti-humanistisk og kritikkverdig del av den nåværende øko-bevegelse.

Som "dokumentasjon" for de påstandene som fremsettes i artikkelen, anføres en del enkeltstående sitater først og fremst av tysk opprinnelse. Redaksjonen i Humanist legger tydeligvis til grunn at dette er mer interessant enn en presentasjon av forholdene i Norge.

Antroposofiens stilling til nazisme og rasisme m.m. her i landet er imidlertid overhodet ikke behandlet i artikkelen - med unntak for så vidt gjelder illustrasjoner/billedmateriale. Den norske delen av dette materialet har blitt sterkt kritisert - f.eks. av Peter Normann Waage.

I dette bidraget skal vi behandle det spørsmålet som Humanists lesere ikke får nærmere opplysninger om: Har den antroposofiske bevegelse i Norge i teori eller praksis forbundet seg med nazisme, rasisme eller øko-fascisme?

2. Forholdet til nazisme og anti-semittisme m.v.

A. Generelt

For de faktiske opplysningene i dette avsnittet takker jeg Oddvar Granly.

Det er enkelt å påvise at i de to-tre siste årene før Steiner døde i 1925 var det et klart motsetningsforhold mellom den nye nasjonalsosialistiske bevegelse i Tyskland og Rudolf Steiner. Ikke bare ble Steiner utsatt for et nazistisk attentat, Steiner var videre gjenstand for angrep fra Adolf Hitler.

Hitler har en kraftig salve mot Rudolf Steiner i en artikkel fra 15. mars 1921: "Staatsmänner oder Nationalverbrecher". Hans ord er gjengitt i en bok av Walter Kühne som var med Steiner i tregreningsarbeidet: Die Stuttgarter Verhältnisse (Novalis Verlag 1989, s. 137.) Det er tale om Øvre Schlesien - om det skal tilhøre Polen eller Tyskland. I denne saken opptrer en tysk minister Simons som var jøde og dessuten tilhenger av tregreningen. Hitler fordømmer Simons som karakteriseres som en "intim venn av gnostikeren og antroposofen Rudolf Steiner, tilhenger av tregreningen av den sosiale organisme og hvordan alle disse jødiske metoder bidrar til å ødelegge folkenes normale åndsforfatning...."

Steiner bruker visstnok aldri begrepet "nasjonalsosialistisk" selv om NSDAP ble stiftet i 1920. Men enkelte uttalelser har tydelig tilknytning. Nyheten om den såkalte Hitler-Ludendorf-Putsch nådde Dornach den 10. november 1923 og ble slått opp på oppslagstavlen i Shreinerei. Der står Rudolf Steiner og leser meldingen sammen med b. a Guenther Wachsmuth, Anna Samweber og Karl Lang. Da sier Steiner: "Hvis disse herrer kommer til regjeringsmakt, kan jeg ikke lenger sette min fot på tysk grunn." (Anna Samweber: Aus meinem Leben, Verlag die Pforte, Basel, 1981.)

Ved en tidligere anledning, mot slutten av året 1919 kommenterer Steiner den nye bruken av hakekorset. En gruppe på 4-5 personer, deriblant Emil Leinhas, sitter i en samtale med Steiner, som viser til dette tegns opprinnelse fra det indre Asia og sier så med dypt alvor: "Vær viss på, disse folkene som nå bringer dette tegn til Mellom-Europa - de vet helt nøyaktig hva de gjør. Dette tegn virker." (Emil Leinhas: Aus der Arbeit mit Rudolf Steiner. Zbinden Verlag, Basel 1950, s.117.)

Under et lærermøte i Stuttgart sier Steiner den 31.7.1923: "Ja, forholdene i Tyskland blir nå mørkere og mørkere. Det fullstendige kaos kommer." (GA 300 III s. 88).

Når man ikke tar hensyn til dette historiske utgangspunktet blir selvsagt den senere fremstilling - mildest talt - svært skjev.

B. Forholdene i 1930-årene i Norge

Det er vel kjent at det var flere meget viktige norske aviser og organisasjoner som i 1930-årene hadde et ukritisk - for ikke å si leflende - forhold til Hitlers regime. Dette tidsavsnittet utgjør et mørkt kapittel for store deler av norsk presse. Det er videre dokumentert at både representanter for det daværende Bondepartiet og arbeiderbevegelsen hadde flere sentrale medlemmer som valgte å følge Vidkun Quisling.

Hvordan var det så med de ledende representanter for den norske antroposofiske bevegelse i 30-årene? Kan man også beskylde dem for ikke å ha lest tegnene i tiden, og for å ha inntatt et lunkent forhold til nazi-diktaturet i Tyskland og/eller Mussolinis fascisme?

De to ledende representanter for antroposofien i 1930-årene var utvilsomt Johannes Hohlenberg og Alf Larsen, som gjennom redaksjonen av de antroposofiske tidsskriftene Vidar og Janus var de toneangivende i norsk offentlighet. Alf Larsen var en sammensatt personlighet, som også kunne komme med lite skjønnsomme uttalelser, men med hensyn til nazismen var han tindrende klar.

Både Hohlenberg og Larsen så meget tidlig hva som ville være konsekvensen av Hitlers maktovertagelse. Klarere enn de fleste advarte de sterkt i skrift og tale mot truslene fra Tyskland.

Terje Christensen har i tre artikler gått nøye gjennom en rekke artikler av disse to forfatterne. Se f.eks:

Med penn mot Leviatan - I, Libra 1990, hefte 4, side 146 flg.

Med penn mot Leviatan - II, Libra 1990, hefte 1, side 41 flg.

Økofascisme og antroposofi i "Klassekampen", Libra 1996, hefte 3/4, side 142 flg.

Sitatene i det følgende er hentet fra Christensens arbeider.

Alf Larsen (1885-1967) utga sitt tidsskrift Janus i perioden 1933-1941. Tidsskriftet var et av samtidens mest interessante kulturtisskrift og var preget av redaktørens spirituelle grunnsyn i sin alminnelighet og forholdet til antroposofien i særdeleshet.

Johannes Hohlenberg (1881-1960) var i flere år Alf Larsens nærmeste medarbeider, men var også svært aktiv i det antroposofiske tidsskriftet Vidar, som han redigerte fra 1926-1940. Hohlenberg var dansk, og hadde i en årrekke stillingen som generalsekretær for Antroposofisk Selskap i Danmark.

Både Hohlenberg og Larsen kommenterte forholdet til nazi-Tyskland og Quisling i 30-årene. Et sitat fra Alf Larsens artikkel Janus nr 4/1933:

"Den moderne 'livstro' som ligger på bunnen av all fascisme og nazisme, og som betyr at man ingenting vet mere, og derfor utelukkende holder sig til sine instinkter, er den laveste form for religion menneskene ennu har slått sig til tåls med."

I samme artikkel heter det:

"Tenk på det jødehat som flammer op i Tyskland nu og forsøk så å innse hvad hakekorset betyr! Kommunistenes farve er det røde, er blodets og lidenskapenes farve; det er dyret i mennesket som 'ser rødt'. Men fascistenes farve er det sorte, det er selve dødens farve, et tykt mørke som bølger innover verden...."

"Jødeforfølgelsen er en skamflekk på det tyske folks historie, en uavtvettelig skamflekk...."

"En ting må vi kunne være enige om, at både fascisme, nazisme og bolsjevisme er frihetsfiendtlige i ytterste grad, er frihetens dødsfiender...."

"Det er en mørkets og forvirringens ånd i aller egentligste forstand (om nazismen som ånd).

Og videre:

"Verden er atter moden til Cæsarene. Liksom før en gang ser vi nu veldige menneskemasser brølende og skrikende følge en eller annen middelmådig utrustet person som har evne til å suggerere dem. Snart vil vi få se den samme masse sløvt og servilt finne sig i en Neros utskeielser eller en Caligulas grusomheter."

I Janus nr 4-5/1939 skriver Alf Larsen:

"Hvis vi nu tar for oss de store skikkelser som troner over denne tid og angir dens retning, så behøves der ingen nærmere påvisning av at også i den rent menneskelige konfigurasjon springer de trekk frem som vi her har skildret. Det gjelder ikke minst de to figurene som i dag er lengst fremme på billedflaten: Stalin og Hitler. Det som omsvever den ene er så åpenbart forbrytelsen: Det er mord, fengsler, tortur, forfølgelse, angiveri, løgn og atter løgn. Det som på samme måte omsvever den annen er en galskapens glorie: Hysteri og fantastikk, en vanvittig agitasjon, desperate kup, ord uten mening, overspente drømme."

Hohlenberg er like direkte. I Vidars aprilnummer for 1937 skriver han bl a om Tyskland:

"Her i det minste burde man kunne gjennemskue dette tarvelige Surrogat, som hvis det får Lov at brede sig, vil føre Følket ud i Animalisering og Barbari. Tyskland er i Øjeblikket, virkelig, under Ledelse af sine Førere og under høje Råb om Kultur!, med fuld Musik, i sluttet Trop på Vej tilbake til Bavianen...."

Alt i Vidar for juni 1933 skrev Hohlenberg bl a.:

"Som reaktion mod dette vil nu nazismen i Tyskland , ligesom bleslægtede retninger i andre land, afskaffe fornuft og forstand og støtte seg alene på blod og instinkt. I stedet for reflexion og tænkning sættes følelse og villie, og forstanden og den rasjonelle tænkning hånes ligeså ubehersket som i det 19. århundre blev apoteoseret."

I tillegg til de mer generelle uttalelser om Hitler og Nazi-Tyskland, tok både Larsen og Hohlenberg et særdeles skarpt oppgjør med all rase- og blodstenkning hos nazistene.

Alf Larsen skriver i Janus nr 4/1933: "Man ser allerede nu hvad det fører til når disse gamle ånder manes op av jorden igjen, når man igjen begynner å tale til blodet og bygge på stammefølelsen. Det fører til at alle de gamle lidenskaper reiser seg påny og nedkaller de samme forbannelser over jorden som den gang da de hersket i sin fulle velde. Og den gang hersket de enda med en livets rett som de nu ikke har. Hvor langt forferdeligere må så ikke deres følger bli nu de opptrer som illegitime arvinger i kampen om riket! Da må følgen nettopp bli det som så mange forutser og profiterer om: De store åndenes armageddon og den ytterste dag for alt som heter kultur...."

I Janus nr 7/1933:

"Hvis frihetsideen skal gjenreises må det skje på grunnlag av en tanke som er så stor at den kan makte helheten, det må skje ved hjelp av menn som kjenner ansvar for verden, ikke bare for en klasse, et samfund, en nasjon eller en race. Tingene må føres tilbake til et syntetisk utgangspunkt! Der må gjøres rent bord med de gamle forestillinger, vi må ned til fast grunn igjen."

Hohlenberg var like skarp i sine uttalelser. Allerede i 1931 skrev han i Vidars januarnummer:

"Som i så mange andre udslag af den materialistiske tankegang tror man uden videre at kunne overføre erfaringene fra den rationelle husdyrarv på menneskelige forhold, og på den anden side benyttes den art bestræbelser altfor ofte som dække for snæver partifanatisme og nationale fordomme, idet den race eller den etnologiske type som en forfatter selv tilhører, opstilles som andre a priori overlegen og forudbestemt til at herske. Det er ikke mange vitenskabelige områder, hvor så meget forferdeligt nonsens har set dagens lys som på raceforskningens."

Og han fremholdt videre i Vidars juninummer i 1933: "Den rene race er bare gentagelse og bliver netop derved tilflugtssted for svagere og mer uselvstændige sjæle, der flygter for anstrængelsen. Man finder her som på så mange andre punkter i vor tid, at det der egentlig ligger på bunden af det der sker er frykt. Man griber til racemystiken for at undgå det besvær der følger med at være en personlighed og måtte gøre sig gældende som det man er i kraft af sit eget væsen."

Disse sitatene - som bare representerer et lite utvalg - skulle tale sitt tydelige språk med hensyn til hvor antroposofiens fremste representanter i norsk offentlighet sto med hensyn til forholdet til nazisme og rasetenkning.

C. Norske antroposofers forhold under og etter krigen

Det er videre et faktum at norske antroposofers forhold til Vidkun Quislings Nasjonal Samling var preget av tilnærmet fullstendig avvisning. Kun 3 medlemmer - av ca 300 - i Antroposofisk Selskap ble medlemmer av Nasjonal Samling, mao et gjennomsnitt som lå langt under gjennomsnittet for den norske befolkning.

Både Vidar og Janus ble lagt ned - Alf Larsens avsluttende replikk av siste nummer av Janus i 1941 var de kjente:

"Det er blitt for mørkt til å skrive."

Humanists artikkel er - som nevnt ovenfor - skrevet av en "venstreradikal" (marxistisk?) aktivist. Hvordan stod det så til med de venstreradikale i Norge i 1940? Dette spørsmålet lar seg ikke besvare generelt. Noen representanter for den venstreradikale fløy utmerket seg ved sterk motstand mot fascisme og nazisme. Den andre - først og fremst representert ved Norges Kommunistiske Parti - markerte seg med sitt samarbeide med nazistene helt frem til invasjonen i Soviet i 1941. En sammenligning mellom norsk venstreradikalisme og antroposofi for så vidt gjelder forholdet til Hitler er en sammenligning som den antroposofiske bevegelse ikke har noen grunn til å frykte.

Går man over til etterkrigstiden og undersøker antroposofisk-inspirerte tidsskrifter som Spektrum, Horisont, Libra og Arken, vil man se at de antroposofiske forfatterne - uten unntak - står for idealer som ligger uendelig langt fra nazisme og anti-semittisme.

Det er tilstrekkelig å peke på de ledende deltagerne med antroposofisk forankring i den offentlige debatt i 1950- og 60-årene, slik som André Bjerke, Jens Bjørneboe, Ernst Sørensen, Øistein Parmann og Dag Lindholm.

En artikkel som er spesialbestilt av Humanist beregnet på norske lesere, og som til de grader unnlater å gi et minimum av informasjon om norske antroposofers forhold til nazisme og anti-semittisme fremstår ikke bare som mangelfull, men direkte uvederheftig. Dessverre er det ikke mange organisasjoner som har holdt sin sti så ren som den antroposofiske bevegelse i Norge og dens ledende representanter.

3. Nærmere om beskyldninger om rasisme m.m.

A. Generelt

Vi skal under dette punkt ikke bare se på forholdet til rasisme, men også inkludere forholdet til andre såkalte mindreverdige mennesker f.eks. sigøynere, psykisk utviklingshemmede og andre.

Det er den antroposofiske bevegelse selv som - uten sammenligning - har underkastet Steiners verk den mest kritiske undersøkelse mht hans uttalelser om raser. Vi viser til den nederlandske utredning som er nevnt i Peter Normann Waages bidrag i dette Libra-nummeret, og som baserer seg på en totalgjennomgang av de i alt 89.000 sider som Steiners samlede verker består av.

I rapporten er påstanden om rasisme hos Steiner nitid gjennomgått. Konklusjonen er at det finnes 16 utsagn som i dag vil bli oppfattet som diskriminerende og som representerer mindre enn 0,05 % av Steiners samlede verker.

Når man tenker på i hvilken grad Steiners samtid nærmest struttet av rasisme, er dette egentlig bemerkelsesverdig lavt. Disse uttalelsene har for øvrig aldri hatt noen innflytelse på antroposofisk praksis eller uttalelser i Norge, og det finnes ingen norsk antroposof som har støttet eller forsvart dem.

I et foredrag holdt 16.10.1917 uttaler Steiner bl a:

"Ingenting fører oss så til de grader inn i dekadense, som idealer bygget på rase-, folke- og blodsfellesskap."

Det er denne holdningen som alltid har ligget til grunn for norske antroposofers arbeid.

B. Rasisme m v i Rudolf Steiners samtid - særlig om forholdene i Norge

Som nevnt ovenfor, var Steiners samtid fullstendig dominert av rasetenkning, hvor man bl a tillot seg å stille spørsmål ved negrenes menneskeverd og hvor oppfatningen av "de ville" var sterkt nedsettende og diskriminerende.

I de ovenfor nevnte sitater fra Johannes Hohlenberg og Alf Larsen fremgår det med all tydelighet at de mest sentrale antroposofer i norsk offentlighet var innbitte motstandere av all rasetenkning i 1930-årene.

Også her er det oppfordring til å drøfte forholdet til norsk venstreradikalisme mht rasisme, og hvor Peter Staudenmaiers norske ideologiske forbundsfeller - i egenskap av venstreradikale aktivister - stod på denne tiden.

Den ledende venstreradikale organisasjon i 1920 og 30-årene var Mot Dag med dens legendariske leder Erling Falk. Falks holdning til raser var helt andre enn oppfatningen til Hohlenberg og Larsen, og var - dessverre - både nedsettende og diskriminerende.

Falk skrev i de 15 årene han styrte gruppen bare to bøker, som begge utkom i 1925. Den ene het Racerne, den andre Utviklingslæren.

Boken om "Racerne" var grunnlaget for Falks politiske indoktrinering og var preget av samtidens raseteorier, eugenikk og rasehygiene med røtter i Charles Darwins teorier om survival of the fittest: Raser og enkeltmennesker med defekter ville i henhold til dette syn bli sjaltet ut av utviklingens eller konkurransens jernharde lov. Noen av de obskure emnene hos Falks bøker er betegnende nok:

1. Racerne

2. Menneskeartens utvikling

3. Arv hod menneskene

4. Sociologi - Kampen mellom racerne

5. Naturfolkene

Erling Falk og hans menn anså seg som rasjonelle og innsiktsfulle - i pakt med en forstandig fremtid.

Falk var preget av tidens kvasivitenskapelige motebølge. Det er for så vidt betegnende at samme år som hans skrift om Racerne kom ut, ble det holdt et foredrag i "Statsøkonomisk Forening" av raseforskeren doktor Jon Alfred Mjøen med tittelen "Hvad koster minusindividene stat og samfund?"

Det norske Storting fulgte for øvrig opp noen av rasehygienens barokke deler og fordommer med en lov i 1934 som ga myndighetene anledning til å sterilisere personer med eller uten arvelige sykdommer. Enkelte sigøynere og omstreifere måtte unngjelde for denne loven. Loven hadde en sterk støtte i den radikale politikeren og overlegen Johan Scharffenberg (1869-1965).

Fra samme tid kan vi nevne andre eksempler på norsk teori og brutal praksis: Diskrimineringen av samene, lobotomeringen av sinnslidende, tilbakestående og asosiale, og virksomheten til "Norsk misjon blant hjemløse".

Vi har i det siste året fått flere grunnleggende bøker som dokumenterer disse skamplettene på offisiell norsk helsepolitikk. Det vises i denne forbindelse f eks til Nils Johan Lavig: Rasismens intellektuelle røtter, forskningsrapporten til Per Haave om sterilisering av tatere, samt boken En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge av Olav Rune Ekeland Bastrup og Aage Georg Sivertsen.

Jo Nesbø har i Dagbladet for 16. desember ifjor en kronikk om "De rene og ranke", hvor han bl a siterer fra Karsten Alnæs: Historien om Norge IV hvor Alnæs siterer fra en av Aftenpostens medarbeidere i 1924:

"....overstrømmes vi av alle lands jøder, kanskje mest russiske. De kommer inn som sildestim. De setter seg fast over hele byen. Det er snart ikke en fruktbutikk (....) uten at det står en smilende jøde bak disken. (....) Snart har de foten innenfor en avis, en bank, universitetet, Nasjonalgalleriet!"

Alnæs siterer videre to avsnitt fra Justisdepartementets proposisjon som advarer mot øst-europeisk immigrasjon:

"For en stor del gjelder dette personer som tilhører folkeslag og raser som er meget forskjellige fra nordmennene. Det vil utvilsomt være meget uheldig om innvandring av slike fremmedartede folkeslag skulle skje i en grad av betydning."

Dette understrekes i samme departements avslag på anken for en utvist utenlandsk jøde:

"Asylsøkeren tilhører åpenbart den nye type jøder som nær sagt ikke kan leve uten å overtrede handelslovgivningen (....) De er i det hele tatt kostbare folk for samfunnet, intet er bedre enn å bli dem kvitt."

Grunnleggeren av den moderne psykiatri i Norge, professor Ragnar Vogt, var medlem av den komité som regjeringen oppnevnte i 1922 som bl a tok for seg spørsmålet om sterilisering.

Vogt mente at det var åpenbart at negre var biologisk dårligere utrustet enn hvite. I 1914 skrev han (referert fra en artikkel av Lene Skogstrøm i Aftenposten 07.02.1999):

"Det sømmer sig ikke for en blåøiet, intelligent nordbo at fornedre sit arvestoff ved egteskap med en neger. Heller ikke kan det indrømmes de lavere racer så utstragt stemmeret at en felles stat risikerer at bli styret efter lavverdige folkeelementer.

De lavverdige racer må også finde sig i at overta denslags enklere arbeide som passer for deres evner."

Fremtredende vitenskapsmenn ble således premisseleverandører for lover og andre administrative tiltak med skarp brodd mot etniske minoriteter, og hvor ønsket om å forhindre at "minusvarianter" formerte seg var et fremtredende hensyn. Det var psykiaterne som spilte en betydelig rolle da steriliseringsloven ble vedtatt mot én stemme av Stortinget i 1934.

Karl Evang andgrep i 1934 rasehygienens reaksjonære karakter. Men sosialisten Evang åpnet også klart for at arvelighetslære og biologi kan være tjenelige redskaper i et fremtidig sosialistisk samfunn.

"Den tanke å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke som sosialismen alltid har gått inn for," skriver Evang i boken Rasepolitikk og reaksjon fra 1934.

Johan Scharffenberg var i 1930-årene sterkt opptatt av forholdsregler for å forhindre spredning av dårlig arvestoff. Scharffenberg ble som kjent en frontfigur i den norske kampen mot Hitler-Tyskland og Quisling.

Men overfor taterne foreslo han i 1932 temmelige drastiske tiltak:

"For det som er urent av naturen kan det ikke være håp. Ingen vask kan gjøre tateren hvit."

Han anførte videre:

"Samfunnet må ha rett til å gripe inn mot (de arvemessige dårligst utstyrte menneskers) forplantning, og da ekteskapsforbud ikke hindrer barneavl, er de eneste brukbare midler internering eller tvungen sterilisasjon."

(Begge sitater referert etter Per Egil Hegges artillek i Aftenposten 06.09.2000).

Det er interessant å påpeke at disse kvalifisert kritikkverdige overgrep ble rettferdiggjort med henvisninger til akkurat de samme idealer som Human-Etisk Forbund i dag står for: De ble alle gjort i vitenskapens, fornuftens og rasjonalitetens navn.

De samme idealer om vitenskapelighet og humanitet som i dag er den norske human-etiske bevegelsens varemerker, ble således brukt som grunnlag for et menneskesyn som alltid har vært stikk i strid med det antroposofiske.

Samtidig som Hitler gasset psykisk utviklingshemmede og det offisielle Norge kastrerte dem i vitenskapens og fornuftens navn, tok antroposofene de første skritt i sitt helsepedagogiske arbeid med psykisk utviklingshemmede, hvor respekten for deres egenverd var selve bærebjelken.

Det er nmok å minne om at i Norge ble den første antroposofiske helsepedagogiske institusjon grunnlagt før krigen. Internasjonalt var det antroposofen og jøden Karl König, som gjennom Camphill-arbeidet med psykisk utviklingshemmede var pionéren.

Når tok Humanist eller Human-Etisk Forbund et oppgjør med den betente fortid som representantene for fornuft og vitenskap den gang representerte?

Også på dette punkt er det antroposofene - som alltid blir utdefinert når det gjelder når det gjelder vitenskap og fornuft - som kan være bekjente av sin fortid. Sannheten er at det var det offisielle Norge med dets rasjonelle talsmenn som stod for et menneskesyn som i praksis lå nazistenes menneskesyn atskillig nærmere enn antroposofenes når det gjaldt sosiale og psykiske avvikere.

C. Hvordan har forholdene vært etter krigen?

Vi vet alle at i lærebøker for norske skolebarn var det i 1950-årene vanlig med sterkt diskriminerende beskrivelser av negre. Hva gjorde norske human-etikere med dette? Protesterte de i det hele tatt?

Er ikke forholdet at det var en antroposof - og ikke en human-etiker - som protesterte mot rasistiske beskrivelser i våre skolebøker?

I Terje Christensens artikkel om økofascisme og antroposofi (Libra 1996, hefte 3-4) er det på side 146 inntatt et sitat fra lesebok i geografi fra 4. klasse, som ble benyttet i 1950-årene, som også jeg finner grunn til å gjengi. Her heter det bl a om Afrika:

"Vi møter mange barbeinte svartinger med blank flosshatt, stiv snipp og moderne vinterfrakk. De ligner helst tilspjåkede apekatter på et sirkus. Men når negrene kjøper varer, får handelsmannen selle, og fabrikken heime i Europa kan da lage mer."

Denne sjofle og hjerteløse beskrivelsen ble av antroposofen Leif Wærenskjold i en artikkel publisert i Frisprog 28. november 1953 omtalt på følgende måte:

"Denne boken er mere enn en skandale, mere enn en ondskapsfullhet mot de barn som skal forråes gjennom dens ånd og tanker. Vi forlanger boken øyeblikkelig trukket tilbake fra undervisningen, og vi garanterer ikke å hvile før det har skjedd!"

Når vil humanetikerne ta et oppgjør med sin egen passivitet for så vidt gjelder sin stilltiende aksept av diskriminerende uttalelser i norske skolebøker?

Hvis vi for øvrig ser på hvordan for eksempel Steinerskolebevegelsen har håndtert forholdet til den tredje verden og fremmede kulturer, fremstår dette som nærmest forbilledlig: Man har en rekke samarbeidsskoler som man støtter, Operasjon Dagsverk blir øremerket for utviklingsland osv. I undervisningen vektlegges og understrekes betydningen av enkeltindividet og alle folkeslags likeverd - uansett hudfarge.

I Peter Staudenmaiers artikkel blir antroposofiens konservatisme fremhevet. Hvordan kan man forklare at Steinerskolene har en langt høyere andel av SV-velgere ved skolevalg enn gjennomsnittet for norske skoler?

D. Avslutning

Beskyldninger om rasisme er svært stigmatiserende. Når Humanist beskylder den antroposofiske bevegelse for rasisme på grunnlag av noen ganske få Steiner-sitater, som aldri har hatt noen praktisk betydning i Norge, og hvor det er enkelt å dokumentere at norske antroposofer har vært pionérer når det gjelder å ta avstand fra enhver form for rasisme, er unnlatelsen av å nevne dette faktum ytterligere et eksempel på at den foreliggende artikkel i sin ufullstendighet er uvederheftig.

Når det gjelder kampen mot rasisme og forsvar av svake grupper, er det andre organisasjoner som har noe å lære av antroposofene - ikke omvendt.

4. Øko-fascisme i Norge?

A. Innledning

Et hovedanliggende i Humanists hefte er å advare mot visse uheldige tendenser innen økobevegelsen. I lederen tar man et oppgjør med den såkalte "biosentrismen", som hevder at alt levende må anses å ha samme "iboende verdi og livsrett", enten det gjelder en koppebasill eller et menneske. Man tar avstand fra de miljøaktivister som hevder at sultkatastrofer i den tredje verden er "økologisk nødvendige", og at man derfor ikke bør drive u-hjelp.

Til dette er det nok å si: "Velkommen etter." Hjalmar Hegge har i sitt forfatterskap om natur og økologi for mange år siden reist den samme kritikk.

Ingen har utdypet Rudolf Steiners tregreningslære bedre enn Hegge i sin filosofiske doktorgrad Frihet, individualitet og samfunn (1988).

Der finner man en inngående drøftelse av bl a forholdet til miljøvernarbeidet, som oppsummeres på side 169 på følgende måte:

"Vi har oppholdt oss så vidt meget ved hovedsynspunktene i den såkalte 'grønne bølgen' eller de to økopolitiske strømninger i vår samtid, fordi de ved sin fremhevelse av miljøspørsmålene og sin samfunnsanalyse har vesentlige bidrag å gi til debatten. Og vi har av samme grunn gått så vidt kritisk til verks mot deres oppfatninger hvor vi mener de ikke strekker til, ja, fører helt galt av sted."

I den tilhørende note 128 på s. 357 heter det:

"Et annet kritikkverdig trekk ved meget av samtidens miljøtenkning eller 'økologiske bevegelse', er dens naturalistiske, for ikke å si biologiske undertoner. Som følge av en manglende erkjennelse av menneskets egenart, som individualitet og sosialt vesen, har man identifisert det med dets egoisme og utbytting av naturen. Således har man søkt å fremheve naturen (som da også oppfattes materialistisk) på menneskets bekostning, noe som i sin tid imidlertid har møtt betydelig kritikk både internasjonalt og her hjemme."

Hegge har utdypet sitt syn på spørsmålet i esseay-samlingen Mennesket og naturen. Naturforståelsen gjennom tidene - med særlig henblikk på vår miljøkrise (2. utg. Antropos Forlag 1993), som supplerer synspunktene i den ovenfor nevnte doktoravhandlingen.

En behandling av norske antroposofers forhold til økologi og miljøvern som ikke inngående gir en redegjørelse for Hjalmar Hegges sentrale fremstilling blir mangelfull og ufullstendig.

B. Nærmere om det biodynamiske landbruket i Norge

Vi skal nå se nærmere på om det i praksis er grunnlag for en eventuell påstand om øko-fascisme innen den norske antroposofiske bevegelse. Er det slik at antroposofene her i landet - særlig innen landbruk - blander seg med neo-fascister på en kritikkverdig måte?

Den første norske økolgiske gården ble grunnlagt av norske antroposofer i 1930.

Den antroposofiske gårdbrukerne var nær sagt alene om å drive økologisk landbruk i ca 30 år, og de representerer således pionérene innen det alternative landbruk.

De praktiske erfaringer som norske antroposofiske bønder i denne tiden høstet, har kommet hele den økologiske bevegelsen til nytte. De human-etikere som i dag måtte drive en økologisk gård, drar nytte av de verdifulle erfaringer som antroposofene opparbeidet.

I august i fjor ble det holdt henholdsvis 10- og 30-års jubileum på to store, norske biodynamiske gårder, Folkhol og Øvre Alm i Stange kommune. Tilstede var en rekke representanter for den norske bevegelse, og det antroposofiske landbruket ble - av de ikke-antroposofiske økologene - hyllet for sin pionérinnsats og for den uvurderlige hjelp antroposofene hadde bidratt med.

Som en avlegger av det biodynamiske landbruket ble import- og grossistselskapet Helios dannet for over 30 år siden. Helios er i dag - uten sammenligning - den største organisasjon i sitt slag, og vil i år 2000 og 2001 ha en totalomsetning når det gjelder økologiske varer og produkter på godt over 100 millioner. Men det stanser ikke her: den organisasjon som har ansvaret for kontrollen av økologiske gårder, Debio, har i alle år hat et sterkt antroposofisk innslag i form av daglig leder og styreformann.

Ikke på ett eneste punkt er det mulig å beskylde norske biodynamiske bønder for kritikkverdig omgang med noen høyreekstremistisk grønn fløy som begrunner sitt totalitære og rasistiske samfunnssyn med henvisning til det "naturlige" og "økologisk sunne", som er utgangspunktet for artikkelen i Humanist.

C. Antroposofisk engasjement i miljøbevegelsen for øvrig

Antroposofene står ikke bare bak meget viktige bidrag til den økologiske bevegelse.

I skrift og i tale har antroposofene helt siden tidlig etter krigen igjen og igjen påpekt de miljøtrusler vi står overfor - lenge før denne type spørsmål ble satt på den offentlige agenda.

Hvis man går igjennom tidsskriftene Horisont, Libra og Arken vil man se et omfattende og kontinuerlig sterkt miljøengasjement. Man kan lese samtlige artikler med lupe uten å finne et eneste eksempel som rettferdiggjør advarsler mot den antroposofiske bevegelse, slik Humanist gjør seg til talsmann for.

Det er ikke teknologi, vitenskap og rasjonalisme som utpekes som årsaker til de alvorlige miljøproblemer vi står overfor. Det er tvert imot menneskets rovdrift av naturen basert på kommersielle interesser, storkapitalens kortsiktighet og enkeltindividets grådighet som fremheves.

Jeg har hatt gleden av å være styreformann for den "Landsbystiftelsen" som driver seks Camphill-steder for psykisk utviklingshemmede og stoffmisbrukere.I Landsbystiftelsen går arbeidet med psykisk utviklingshemmede hånd i hånd med miljøvern-tanken. I landsbyene finner man egne biologiske renseanlegg og - til og med - en egen vindmølle, man baserer seg på et økologisk landbruk og legger stor vekt på materialvalg m.v.

Det samme miljømessige grunnsyn særpreger steinerskole-bevegelsen. Det er ikke mange bevegelser hvor man ser miljøvernidealer til de grader omsatt i praktisk gjerning som man finner i den antroposofiske bevegelse, og dette har - som nevnt ovenfor - en lengre tradisjon hos antroposofene enn andre organisasjoner som i de senere år har knyttet an til miljøbevegelsen.

Antroposofenes arbeid i forbindelse med etableringen av Cultura Sparebank for tre år siden er et ytterligere eksempel på hvordan antroposofene representerer en fortropp - i denne forbindelse med hensyn til alternativ tenkning innen bank- og kredittvesen.

D. Forholdet mellom human-etikk og miljø

I den human-etiske bevegelse er det vanlig å fremheve betydningen av vern om naturresursene og en betoning av et engasjement innen miljøbevegelsen som den beste måte å fremme sitt livssyn på.

Likevel fremstår - i alle fall for meg - den human-etiske bevegelses miljøsyn som uklart.

Hva mener egentlig Humanist - rent konkret - om dagens sentrale problemer vedrørende genmodifikasjon, tilsetningsstoffer, bruk av sprøyting, plantevernmidler m.v.?

Det er mitt inntrykk - jeg gjentar inntrykk - at den human-etiske bevegelse med sin klokketro på "vitenskap og fornuft" har et atskillig mer liberalt og avventende - for ikke å si passivt - forhold til de ovenfor nevnte utfordringer enn antroposofene.

Miljøvern koker raskt ned til konkrete standpunkter til konkrete spørsmål. Jeg leser human-etikernes honnørord om miljø. Hva Human-Etisk Forbund og Humanist gjør i praktisk handling, er derimot vanskeligere å få øye på.

E. Konklusjon

Hvis påstanden om øko-fascisme i det aktuelle nummeret av Humanist pretenderer å ha adresse til norske forhold, står man overfor en direkte forvrøvlet påstand. Hvis siktemålet utelukkende er å påpeke forholdene i Tyskland, er innlegget misvisende og mangelen på å dokumentere og nyansere med en henvisning til forholdene i Norge, kritikkverdig.

Antroposofenes innsats for miljøet er preget av deres pionérinnsats, arbeidets praktiske betydning og antroposofenes konsekvente holdning.

Jeg tillater meg kort og godt å reise spørsmålet om ikke antroposofene i praksis har betydd mer for den norske miljøbevegelse enn Human-Etisk Forbund, med sine 50 ganger så mange medlemmer.

5. Avsluttende bemerkninger

I Humanists artikkel tegner man et bilde av antroposofien hvor rasetenkning, nazi-forbindelse og fortsatt flørting med fascismen er hovedingrediensen.

La oss oppsummere avslutningsvis. I nærværende artikkel har det ikke vært vårt anliggende å tilbakevise de uholdbare beskyldninger som i sin alminnelighet er rettet mot Rudolf Steiner når det gjelder hans betydning for den nasjonalsosialistiske bevegelse i Tyskland eller påstander om angivelig rasisme og øko-fascisme. Dette er gjort i andre bidrag. Vårt hovedanliggende har vært å slå fast følgende:

1. Når man innhenter en artikkel om antroposofiens forhold til nazisme, rasisme og øko-fascisme og i den anledning fremsetter sterkt stigmatiserende og belastende påstander, er dette i betydelig grad egnet til å diskreditere den antroposofiske bevegelse i Norge, hvis man ikke tar uttrykkelige forbehold. Slike forbehold - eller supplerende opplysninger - er ikke tatt i Humanists artikkel. For norske lesere fremstår derfor artikkelen som uvederheftig.

2. Det er ikke belegg for å hevde at det finnes en forbindelse mellom antroposofi på den ene side og nazisme/antisemittisme på den annen side i Norge. Det er enkelt å dokumentere at antroposofene i 1930-årene og under krigen i større grad enn toneangivende borgerlige aviser og den venstreradikale bevegelse tok avstand fra alt som hadde med nazisme og fascisme å gjøre.

3. Det er intet belegg for at ledende norske antroposofer på noen måte har kommet med rasistiske uttalelser eller stått for en rasistisk praksis. Det er videre intet grunnlag for kritikk mot antroposofenes arbeid med andre grupper som Hitler forfulgte, for eksempel psykisk utviklingshemmede m.fl.

4. Norske antroposofers holdning m.h.t. rasisme står i klar kontrast til den herskende offentlige rasistiske oppfatning som eksisterte i 1920- og 1930-årene. De kretser som i 1930-årene påberopte seg de samme idealer (vitenskapelighet og fornuft) som dagens human-etikere gjør, representerte en skamplett i norsk helsevesen for så vidt gjelder behandlingen av tatere, omstreifere og psykisk utviklingshemmede.

Det er videre et faktum at sentrale personer i den venstreradikale bevegelse - i motsetning til representantene for den antroposofiske bevegelse - gjorde seg til talsmenn for sterkt rasistiske og diskriminerende uttalelser. Etter krigen har antroposofer protestert mot rasisme i offentlige skolebøker hvor representanter for den human-etiske bevegelse har forholdt seg fullstendign passiv.

5. Eventuelle påstander om at norske antroposofer skal ha - eller har hatt - forbindelser med noe som kan karakteriseres som øko-fascisme, er grunnløse. Antroposofene har i flere sammenhenger vært pionérer innen miljøvern, og har i praksis ytet vesentlige bidrag, som - på tross av deres beskjedne antall - sannsynligvis har hatt større innflytelse enn Human-Etisk Forbund.

This article in English

Human-etikk i teori og praksis

Cato Schiøtz knuser "Humanist"

Peter Normann Waage svarer på anklager

Anthroposophy, Critics, and Controversy

Click to subscribe to anthroposophy_tomorrow

Onkel Taz på norsk

Site search Web search

powered by FreeFind