ANTROPOSOFIEN I NORGE: NOEN BEMERKNINGER
OM FORHOLDET TIL NAZISME, RASISME OG ØKO-FASCISME
Denne artikkelen ble - i likhet med bidraget "Humanetikk
i teori og praksis" - nektet intatt i Humanist,
under henvisning til at den kom for sent, var for lang og ikke
var tilstrekkelig knyttet opp til hovedinnholdet i Peter Staudenmaiers
artikkel.
Cato Schiøtz
1. Innledning
I Humanist nr 2/00 er det på s 38-57
inntatt en artikkel med overskriften "Antroposofi og øko-fascisme"
skrevet av den amerikanske venstreradikale aktivist og skribent
Peter Staudenmaier. Artikkelens formål er bl a å
påvise følgende punkter:
a. Antroposofien er basert på en sterkt
kritikkverdig rasetenkning.
b. Antroposofien og nazismen har nære
forbindelser.
c. Antroposofien har betydning for den såkalte
øko-fascisme, som utgjør en anti-humanistisk og
kritikkverdig del av den nåværende øko-bevegelse.
Som "dokumentasjon" for de påstandene
som fremsettes i artikkelen, anføres en del enkeltstående
sitater først og fremst av tysk opprinnelse. Redaksjonen
i Humanist legger tydeligvis til grunn at dette er mer
interessant enn en presentasjon av forholdene i Norge.
Antroposofiens stilling til nazisme og rasisme
m.m. her i landet er imidlertid overhodet ikke behandlet i artikkelen
- med unntak for så vidt gjelder illustrasjoner/billedmateriale.
Den norske delen av dette materialet har blitt sterkt kritisert
- f.eks. av Peter Normann
Waage.
I dette bidraget skal vi behandle det spørsmålet
som Humanists lesere ikke får nærmere
opplysninger om: Har den antroposofiske bevegelse i Norge
i teori eller praksis forbundet seg med nazisme, rasisme eller
øko-fascisme?
2. Forholdet til nazisme og anti-semittisme
m.v.
A. Generelt
For de faktiske opplysningene i dette avsnittet takker jeg
Oddvar Granly.
Det er enkelt å påvise at i de
to-tre siste årene før Steiner døde i 1925
var det et klart motsetningsforhold mellom den nye nasjonalsosialistiske
bevegelse i Tyskland og Rudolf Steiner. Ikke bare ble Steiner
utsatt for et nazistisk attentat, Steiner var videre gjenstand
for angrep fra Adolf Hitler.
Hitler har en kraftig salve mot Rudolf Steiner
i en artikkel fra 15. mars 1921: "Staatsmänner oder
Nationalverbrecher". Hans ord er gjengitt i en bok av Walter
Kühne som var med Steiner i tregreningsarbeidet: Die
Stuttgarter Verhältnisse (Novalis Verlag 1989, s. 137.)
Det er tale om Øvre Schlesien - om det skal tilhøre
Polen eller Tyskland. I denne saken opptrer en tysk minister
Simons som var jøde og dessuten tilhenger av tregreningen.
Hitler fordømmer Simons som karakteriseres som en "intim
venn av gnostikeren og antroposofen Rudolf Steiner, tilhenger
av tregreningen av den sosiale organisme og hvordan alle disse
jødiske metoder bidrar til å ødelegge folkenes
normale åndsforfatning...."
Steiner bruker visstnok aldri begrepet "nasjonalsosialistisk"
selv om NSDAP ble stiftet i 1920. Men enkelte uttalelser har
tydelig tilknytning. Nyheten om den såkalte Hitler-Ludendorf-Putsch
nådde Dornach den 10. november 1923 og ble slått
opp på oppslagstavlen i Shreinerei. Der står Rudolf
Steiner og leser meldingen sammen med b. a Guenther Wachsmuth,
Anna Samweber og Karl Lang. Da sier Steiner: "Hvis disse
herrer kommer til regjeringsmakt, kan jeg ikke lenger sette min
fot på tysk grunn." (Anna Samweber: Aus meinem
Leben, Verlag die Pforte, Basel, 1981.)
Ved en tidligere anledning, mot slutten av
året 1919 kommenterer Steiner den nye bruken av hakekorset.
En gruppe på 4-5 personer, deriblant Emil Leinhas, sitter
i en samtale med Steiner, som viser til dette tegns opprinnelse
fra det indre Asia og sier så med dypt alvor: "Vær
viss på, disse folkene som nå bringer dette tegn
til Mellom-Europa - de vet helt nøyaktig hva de gjør.
Dette tegn virker." (Emil Leinhas: Aus der Arbeit mit
Rudolf Steiner. Zbinden Verlag, Basel 1950, s.117.)
Under et lærermøte i Stuttgart
sier Steiner den 31.7.1923: "Ja, forholdene i Tyskland blir
nå mørkere og mørkere. Det fullstendige kaos
kommer." (GA 300 III s. 88).
Når man ikke tar hensyn til dette historiske
utgangspunktet blir selvsagt den senere fremstilling - mildest
talt - svært skjev.
B. Forholdene i 1930-årene i Norge
Det er vel kjent at det var flere meget viktige
norske aviser og organisasjoner som i 1930-årene hadde
et ukritisk - for ikke å si leflende - forhold til Hitlers
regime. Dette tidsavsnittet utgjør et mørkt kapittel
for store deler av norsk presse. Det er videre dokumentert at
både representanter for det daværende Bondepartiet
og arbeiderbevegelsen hadde flere sentrale medlemmer som valgte
å følge Vidkun Quisling.
Hvordan var det så med de ledende representanter
for den norske antroposofiske bevegelse i 30-årene? Kan
man også beskylde dem for ikke å ha lest tegnene
i tiden, og for å ha inntatt et lunkent forhold til nazi-diktaturet
i Tyskland og/eller Mussolinis fascisme?
De to ledende representanter for antroposofien
i 1930-årene var utvilsomt Johannes Hohlenberg og Alf Larsen,
som gjennom redaksjonen av de antroposofiske tidsskriftene Vidar
og Janus var de toneangivende i norsk offentlighet. Alf
Larsen var en sammensatt personlighet, som også kunne komme
med lite skjønnsomme uttalelser, men med hensyn til nazismen
var han tindrende klar.
Både Hohlenberg og Larsen så meget
tidlig hva som ville være konsekvensen av Hitlers maktovertagelse.
Klarere enn de fleste advarte de sterkt i skrift og tale mot
truslene fra Tyskland.
Terje Christensen har i tre artikler gått
nøye gjennom en rekke artikler av disse to forfatterne.
Se f.eks:
Med penn mot Leviatan - I, Libra 1990,
hefte 4, side 146 flg.
Med penn mot Leviatan - II, Libra 1990,
hefte 1, side 41 flg.
Økofascisme og antroposofi i "Klassekampen",
Libra 1996, hefte 3/4, side 142 flg.
Sitatene i det følgende er hentet fra
Christensens arbeider.
Alf Larsen (1885-1967) utga sitt tidsskrift
Janus i perioden 1933-1941. Tidsskriftet var et av samtidens
mest interessante kulturtisskrift og var preget av redaktørens
spirituelle grunnsyn i sin alminnelighet og forholdet til antroposofien
i særdeleshet.
Johannes Hohlenberg (1881-1960) var i flere
år Alf Larsens nærmeste medarbeider, men var også
svært aktiv i det antroposofiske tidsskriftet Vidar,
som han redigerte fra 1926-1940. Hohlenberg var dansk, og hadde
i en årrekke stillingen som generalsekretær for Antroposofisk
Selskap i Danmark.
Både Hohlenberg og Larsen kommenterte
forholdet til nazi-Tyskland og Quisling i 30-årene. Et
sitat fra Alf Larsens artikkel Janus nr 4/1933:
"Den moderne 'livstro' som ligger
på bunnen av all fascisme og nazisme, og som betyr at man
ingenting vet mere, og derfor utelukkende holder sig til sine
instinkter, er den laveste form for religion menneskene ennu
har slått sig til tåls med."
I samme artikkel heter det:
"Tenk på det jødehat
som flammer op i Tyskland nu og forsøk så å
innse hvad hakekorset betyr! Kommunistenes farve er det røde,
er blodets og lidenskapenes farve; det er dyret i mennesket som
'ser rødt'. Men fascistenes farve er det sorte, det er
selve dødens farve, et tykt mørke som bølger
innover verden...."
"Jødeforfølgelsen er
en skamflekk på det tyske folks historie, en uavtvettelig
skamflekk...."
"En ting må vi kunne være
enige om, at både fascisme, nazisme og bolsjevisme er frihetsfiendtlige
i ytterste grad, er frihetens dødsfiender...."
"Det er en mørkets og forvirringens
ånd i aller egentligste forstand
(om nazismen som ånd).
Og videre:
"Verden er atter moden til Cæsarene.
Liksom før en gang ser vi nu veldige menneskemasser brølende
og skrikende følge en eller annen middelmådig utrustet
person som har evne til å suggerere dem. Snart vil vi få
se den samme masse sløvt og servilt finne sig i en Neros
utskeielser eller en Caligulas grusomheter."
I Janus nr 4-5/1939 skriver Alf Larsen:
"Hvis vi nu tar for oss de store skikkelser
som troner over denne tid og angir dens retning, så behøves
der ingen nærmere påvisning av at også i den
rent menneskelige konfigurasjon springer de trekk frem som vi
her har skildret. Det gjelder ikke minst de to figurene som i
dag er lengst fremme på billedflaten: Stalin og Hitler.
Det som omsvever den ene er så åpenbart forbrytelsen:
Det er mord, fengsler, tortur, forfølgelse, angiveri,
løgn og atter løgn. Det som på samme måte
omsvever den annen er en galskapens glorie: Hysteri og fantastikk,
en vanvittig agitasjon, desperate kup, ord uten mening, overspente
drømme."
Hohlenberg er like direkte. I Vidars aprilnummer
for 1937 skriver han bl a om Tyskland:
"Her i det minste burde man kunne
gjennemskue dette tarvelige Surrogat, som hvis det får
Lov at brede sig, vil føre Følket ud i Animalisering
og Barbari. Tyskland er i Øjeblikket, virkelig, under
Ledelse af sine Førere og under høje Råb
om Kultur!, med fuld Musik, i sluttet Trop på Vej tilbake
til Bavianen...."
Alt i Vidar for juni 1933 skrev Hohlenberg
bl a.:
"Som reaktion mod dette vil nu nazismen
i Tyskland , ligesom bleslægtede retninger i andre land,
afskaffe fornuft og forstand og støtte seg alene på
blod og instinkt. I stedet for reflexion og tænkning sættes
følelse og villie, og forstanden og den rasjonelle tænkning
hånes ligeså ubehersket som i det 19. århundre
blev apoteoseret."
I tillegg til de mer generelle uttalelser
om Hitler og Nazi-Tyskland, tok både Larsen og Hohlenberg
et særdeles skarpt oppgjør med all rase- og blodstenkning
hos nazistene.
Alf Larsen skriver i Janus nr 4/1933:
"Man ser allerede nu hvad det fører til når
disse gamle ånder manes op av jorden igjen, når man
igjen begynner å tale til blodet og bygge på stammefølelsen.
Det fører til at alle de gamle lidenskaper reiser seg
påny og nedkaller de samme forbannelser over jorden som
den gang da de hersket i sin fulle velde. Og den gang hersket
de enda med en livets rett som de nu ikke har. Hvor langt forferdeligere
må så ikke deres følger bli nu de opptrer
som illegitime arvinger i kampen om riket! Da må følgen
nettopp bli det som så mange forutser og profiterer om:
De store åndenes armageddon og den ytterste dag for alt
som heter kultur...."
I Janus nr 7/1933:
"Hvis frihetsideen skal gjenreises
må det skje på grunnlag av en tanke som er så
stor at den kan makte helheten, det må skje ved hjelp av
menn som kjenner ansvar for verden, ikke bare for en klasse,
et samfund, en nasjon eller en race. Tingene må føres
tilbake til et syntetisk utgangspunkt! Der må gjøres
rent bord med de gamle forestillinger, vi må ned til fast
grunn igjen."
Hohlenberg var like skarp i sine uttalelser.
Allerede i 1931 skrev han i Vidars januarnummer:
"Som i så mange andre udslag
af den materialistiske tankegang tror man uden videre at kunne
overføre erfaringene fra den rationelle husdyrarv på
menneskelige forhold, og på den anden side benyttes den
art bestræbelser altfor ofte som dække for snæver
partifanatisme og nationale fordomme, idet den race eller den
etnologiske type som en forfatter selv tilhører, opstilles
som andre a priori overlegen og forudbestemt til at herske. Det
er ikke mange vitenskabelige områder, hvor så meget
forferdeligt nonsens har set dagens lys som på raceforskningens."
Og han fremholdt videre i Vidars juninummer
i 1933: "Den rene race er bare gentagelse og bliver netop
derved tilflugtssted for svagere og mer uselvstændige sjæle,
der flygter for anstrængelsen. Man finder her som på
så mange andre punkter i vor tid, at det der egentlig ligger
på bunden af det der sker er frykt. Man griber til racemystiken
for at undgå det besvær der følger med at
være en personlighed og måtte gøre sig gældende
som det man er i kraft af sit eget væsen."
Disse sitatene - som bare representerer et
lite utvalg - skulle tale sitt tydelige språk med
hensyn til hvor antroposofiens fremste representanter i norsk
offentlighet sto med hensyn til forholdet til nazisme og rasetenkning.
C. Norske antroposofers forhold under
og etter krigen
Det er videre et faktum at norske antroposofers
forhold til Vidkun Quislings Nasjonal Samling var preget av tilnærmet
fullstendig avvisning. Kun 3 medlemmer - av ca 300 - i Antroposofisk
Selskap ble medlemmer av Nasjonal Samling, mao et gjennomsnitt
som lå langt under gjennomsnittet for den norske befolkning.
Både Vidar og Janus ble
lagt ned - Alf Larsens avsluttende replikk av siste nummer av
Janus i 1941 var de kjente:
"Det er blitt for mørkt til
å skrive."
Humanists artikkel
er - som nevnt ovenfor - skrevet av en "venstreradikal"
(marxistisk?) aktivist. Hvordan stod det så til med de
venstreradikale i Norge i 1940? Dette spørsmålet
lar seg ikke besvare generelt. Noen representanter for den venstreradikale
fløy utmerket seg ved sterk motstand mot fascisme og nazisme.
Den andre - først og fremst representert ved Norges Kommunistiske
Parti - markerte seg med sitt samarbeide med nazistene
helt frem til invasjonen i Soviet i 1941. En sammenligning mellom
norsk venstreradikalisme og antroposofi for så vidt gjelder
forholdet til Hitler er en sammenligning som den antroposofiske
bevegelse ikke har noen grunn til å frykte.
Går man over til etterkrigstiden og
undersøker antroposofisk-inspirerte tidsskrifter som Spektrum,
Horisont, Libra og Arken, vil man se at de antroposofiske forfatterne
- uten unntak - står for idealer som ligger uendelig
langt fra nazisme og anti-semittisme.
Det er tilstrekkelig å peke på
de ledende deltagerne med antroposofisk forankring i den offentlige
debatt i 1950- og 60-årene, slik som André Bjerke,
Jens Bjørneboe, Ernst Sørensen, Øistein
Parmann og Dag Lindholm.
En artikkel som er spesialbestilt av Humanist
beregnet på norske lesere, og som til de grader unnlater
å gi et minimum av informasjon om norske antroposofers
forhold til nazisme og anti-semittisme fremstår ikke bare
som mangelfull, men direkte uvederheftig. Dessverre er det ikke
mange organisasjoner som har holdt sin sti så ren
som den antroposofiske bevegelse i Norge og dens ledende representanter.
3. Nærmere om beskyldninger om
rasisme m.m.
A. Generelt
Vi skal under dette punkt ikke bare se på
forholdet til rasisme, men også inkludere forholdet til
andre såkalte mindreverdige mennesker f.eks. sigøynere,
psykisk utviklingshemmede og andre.
Det er den antroposofiske bevegelse selv som
- uten sammenligning - har underkastet Steiners verk den mest
kritiske undersøkelse mht hans uttalelser om raser. Vi
viser til den nederlandske utredning som er nevnt i Peter Normann
Waages bidrag i dette Libra-nummeret, og som baserer seg på
en totalgjennomgang av de i alt 89.000 sider som Steiners samlede
verker består av.
I rapporten er påstanden om rasisme
hos Steiner nitid gjennomgått. Konklusjonen er at det finnes
16 utsagn som i dag vil bli oppfattet som diskriminerende og
som representerer mindre enn 0,05 % av Steiners samlede verker.
Når man tenker på i hvilken grad
Steiners samtid nærmest struttet av rasisme, er dette egentlig
bemerkelsesverdig lavt. Disse uttalelsene har for øvrig
aldri hatt noen innflytelse på antroposofisk praksis eller
uttalelser i Norge, og det finnes ingen norsk antroposof som
har støttet eller forsvart dem.
I et foredrag holdt 16.10.1917 uttaler Steiner
bl a:
"Ingenting fører oss så
til de grader inn i dekadense, som idealer bygget på rase-,
folke- og blodsfellesskap."
Det er denne holdningen som alltid
har ligget til grunn for norske antroposofers arbeid.
B. Rasisme m v i Rudolf Steiners samtid
- særlig om forholdene i Norge
Som nevnt ovenfor, var Steiners samtid fullstendig
dominert av rasetenkning, hvor man bl a tillot seg å stille
spørsmål ved negrenes menneskeverd og hvor oppfatningen
av "de ville" var sterkt nedsettende og diskriminerende.
I de ovenfor nevnte sitater fra Johannes Hohlenberg
og Alf Larsen fremgår det med all tydelighet at de mest
sentrale antroposofer i norsk offentlighet var innbitte motstandere
av all rasetenkning i 1930-årene.
Også her er det oppfordring til å
drøfte forholdet til norsk venstreradikalisme mht
rasisme, og hvor Peter Staudenmaiers norske ideologiske forbundsfeller
- i egenskap av venstreradikale aktivister - stod på denne
tiden.
Den ledende venstreradikale organisasjon i
1920 og 30-årene var Mot Dag med dens legendariske leder
Erling Falk. Falks holdning til raser var helt andre enn oppfatningen
til Hohlenberg og Larsen, og var - dessverre - både nedsettende
og diskriminerende.
Falk skrev i de 15 årene han styrte
gruppen bare to bøker, som begge utkom i 1925. Den ene
het Racerne, den andre Utviklingslæren.
Boken om "Racerne" var grunnlaget
for Falks politiske indoktrinering og var preget av samtidens
raseteorier, eugenikk og rasehygiene med røtter i Charles
Darwins teorier om survival of the fittest: Raser og enkeltmennesker
med defekter ville i henhold til dette syn bli sjaltet ut av
utviklingens eller konkurransens jernharde lov. Noen av de obskure
emnene hos Falks bøker er betegnende nok:
1. Racerne
2. Menneskeartens utvikling
3. Arv hod menneskene
4. Sociologi - Kampen mellom racerne
5. Naturfolkene
Erling Falk og hans menn anså seg som
rasjonelle og innsiktsfulle - i pakt med en forstandig fremtid.
Falk var preget av tidens kvasivitenskapelige
motebølge. Det er for så vidt betegnende at samme
år som hans skrift om Racerne kom ut, ble det holdt
et foredrag i "Statsøkonomisk Forening" av raseforskeren
doktor Jon Alfred Mjøen med tittelen "Hvad koster
minusindividene stat og samfund?"
Det norske Storting fulgte for øvrig
opp noen av rasehygienens barokke deler og fordommer med en lov
i 1934 som ga myndighetene anledning til å sterilisere
personer med eller uten arvelige sykdommer. Enkelte sigøynere
og omstreifere måtte unngjelde for denne loven. Loven hadde
en sterk støtte i den radikale politikeren og overlegen
Johan Scharffenberg (1869-1965).
Fra samme tid kan vi nevne andre eksempler
på norsk teori og brutal praksis: Diskrimineringen av samene,
lobotomeringen av sinnslidende, tilbakestående og asosiale,
og virksomheten til "Norsk misjon blant hjemløse".
Vi har i det siste året fått flere
grunnleggende bøker som dokumenterer disse skamplettene
på offisiell norsk helsepolitikk. Det vises i denne forbindelse
f eks til Nils Johan Lavig: Rasismens intellektuelle røtter,
forskningsrapporten til Per Haave om sterilisering av tatere,
samt boken En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen
i Norge av Olav Rune Ekeland Bastrup og Aage Georg Sivertsen.
Jo Nesbø har i Dagbladet for 16. desember
ifjor en kronikk om "De rene og ranke", hvor han bl
a siterer fra Karsten Alnæs: Historien om Norge IV hvor
Alnæs siterer fra en av Aftenpostens medarbeidere i 1924:
"....overstrømmes vi av alle
lands jøder, kanskje mest russiske. De kommer inn som
sildestim. De setter seg fast over hele byen. Det er snart ikke
en fruktbutikk (....) uten at det står en smilende jøde
bak disken. (....) Snart har de foten innenfor en avis, en bank,
universitetet, Nasjonalgalleriet!"
Alnæs siterer videre to avsnitt fra
Justisdepartementets proposisjon som advarer mot øst-europeisk
immigrasjon:
"For en stor del gjelder dette personer
som tilhører folkeslag og raser som er meget forskjellige
fra nordmennene. Det vil utvilsomt være meget uheldig om
innvandring av slike fremmedartede folkeslag skulle skje i en
grad av betydning."
Dette understrekes i samme departements avslag
på anken for en utvist utenlandsk jøde:
"Asylsøkeren tilhører
åpenbart den nye type jøder som nær sagt ikke
kan leve uten å overtrede handelslovgivningen (....) De
er i det hele tatt kostbare folk for samfunnet, intet er bedre
enn å bli dem kvitt."
Grunnleggeren av den moderne psykiatri i Norge,
professor Ragnar Vogt, var medlem av den komité som regjeringen
oppnevnte i 1922 som bl a tok for seg spørsmålet
om sterilisering.
Vogt mente at det var åpenbart at negre
var biologisk dårligere utrustet enn hvite. I 1914 skrev
han (referert fra en artikkel av Lene Skogstrøm i Aftenposten
07.02.1999):
"Det sømmer sig ikke for en
blåøiet, intelligent nordbo at fornedre sit arvestoff
ved egteskap med en neger. Heller ikke kan det indrømmes
de lavere racer så utstragt stemmeret at en felles stat
risikerer at bli styret efter lavverdige folkeelementer.
De lavverdige racer må også
finde sig i at overta denslags enklere arbeide som passer for
deres evner."
Fremtredende vitenskapsmenn ble således
premisseleverandører for lover og andre administrative
tiltak med skarp brodd mot etniske minoriteter, og hvor ønsket
om å forhindre at "minusvarianter" formerte seg
var et fremtredende hensyn. Det var psykiaterne som spilte en
betydelig rolle da steriliseringsloven ble vedtatt mot én
stemme av Stortinget i 1934.
Karl Evang andgrep i 1934 rasehygienens reaksjonære
karakter. Men sosialisten Evang åpnet også klart
for at arvelighetslære og biologi kan være tjenelige
redskaper i et fremtidig sosialistisk samfunn.
"Den tanke å begrense antall
dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke som
sosialismen alltid har gått inn for," skriver Evang i boken Rasepolitikk og reaksjon
fra 1934.
Johan Scharffenberg var i 1930-årene
sterkt opptatt av forholdsregler for å forhindre spredning
av dårlig arvestoff. Scharffenberg ble som kjent en frontfigur
i den norske kampen mot Hitler-Tyskland og Quisling.
Men overfor taterne foreslo han i 1932 temmelige
drastiske tiltak:
"For det som er urent av naturen kan
det ikke være håp. Ingen vask kan gjøre tateren
hvit."
Han anførte videre:
"Samfunnet må ha rett til å
gripe inn mot (de arvemessige dårligst utstyrte menneskers)
forplantning, og da ekteskapsforbud ikke hindrer barneavl, er
de eneste brukbare midler internering eller tvungen sterilisasjon."
(Begge sitater referert etter Per Egil Hegges
artillek i Aftenposten 06.09.2000).
Det er interessant å påpeke at
disse kvalifisert kritikkverdige overgrep ble rettferdiggjort
med henvisninger til akkurat de samme idealer som Human-Etisk
Forbund i dag står for: De ble alle gjort i vitenskapens,
fornuftens og rasjonalitetens navn.
De samme idealer om vitenskapelighet og humanitet
som i dag er den norske human-etiske bevegelsens varemerker,
ble således brukt som grunnlag for et menneskesyn som alltid
har vært stikk i strid med det antroposofiske.
Samtidig som Hitler gasset psykisk utviklingshemmede
og det offisielle Norge kastrerte dem i vitenskapens og fornuftens
navn, tok antroposofene de første skritt i sitt helsepedagogiske
arbeid med psykisk utviklingshemmede, hvor respekten for deres
egenverd var selve bærebjelken.
Det er nmok å minne om at i Norge ble
den første antroposofiske helsepedagogiske institusjon
grunnlagt før krigen. Internasjonalt var det antroposofen
og jøden Karl König, som gjennom Camphill-arbeidet
med psykisk utviklingshemmede var pionéren.
Når tok Humanist eller Human-Etisk
Forbund et oppgjør med den betente fortid som representantene
for fornuft og vitenskap den gang representerte?
Også på dette punkt er det antroposofene
- som alltid blir utdefinert når det gjelder når
det gjelder vitenskap og fornuft - som kan være bekjente
av sin fortid. Sannheten er at det var det offisielle Norge med
dets rasjonelle talsmenn som stod for et menneskesyn som
i praksis lå nazistenes menneskesyn atskillig nærmere
enn antroposofenes når det gjaldt sosiale og psykiske avvikere.
C. Hvordan har forholdene vært
etter krigen?
Vi vet alle at i lærebøker for
norske skolebarn var det i 1950-årene vanlig med sterkt
diskriminerende beskrivelser av negre. Hva gjorde norske human-etikere
med dette? Protesterte de i det hele tatt?
Er ikke forholdet at det var en antroposof
- og ikke en human-etiker - som protesterte mot rasistiske beskrivelser
i våre skolebøker?
I Terje Christensens artikkel om økofascisme
og antroposofi (Libra 1996, hefte 3-4) er det på
side 146 inntatt et sitat fra lesebok i geografi fra 4. klasse,
som ble benyttet i 1950-årene, som også jeg finner
grunn til å gjengi. Her heter det bl a om Afrika:
"Vi møter mange barbeinte svartinger
med blank flosshatt, stiv snipp og moderne vinterfrakk. De ligner
helst tilspjåkede apekatter på et sirkus. Men når
negrene kjøper varer, får handelsmannen selle, og
fabrikken heime i Europa kan da lage mer."
Denne sjofle og hjerteløse beskrivelsen
ble av antroposofen Leif Wærenskjold i en artikkel publisert
i Frisprog 28. november 1953 omtalt på følgende
måte:
"Denne boken er mere enn en skandale,
mere enn en ondskapsfullhet mot de barn som skal forråes
gjennom dens ånd og tanker. Vi forlanger boken øyeblikkelig
trukket tilbake fra undervisningen, og vi garanterer ikke å
hvile før det har skjedd!"
Når vil humanetikerne ta et oppgjør
med sin egen passivitet for så vidt gjelder sin stilltiende
aksept av diskriminerende uttalelser i norske skolebøker?
Hvis vi for øvrig ser på hvordan
for eksempel Steinerskolebevegelsen har håndtert forholdet
til den tredje verden og fremmede kulturer, fremstår dette
som nærmest forbilledlig: Man har en rekke samarbeidsskoler
som man støtter, Operasjon Dagsverk blir øremerket
for utviklingsland osv. I undervisningen vektlegges og understrekes
betydningen av enkeltindividet og alle folkeslags likeverd -
uansett hudfarge.
I Peter Staudenmaiers artikkel blir antroposofiens
konservatisme fremhevet. Hvordan kan man forklare at Steinerskolene
har en langt høyere andel av SV-velgere ved skolevalg
enn gjennomsnittet for norske skoler?
D. Avslutning
Beskyldninger om rasisme er svært stigmatiserende.
Når Humanist beskylder den antroposofiske bevegelse
for rasisme på grunnlag av noen ganske få Steiner-sitater,
som aldri har hatt noen praktisk betydning i Norge, og hvor det
er enkelt å dokumentere at norske antroposofer har vært
pionérer når det gjelder å ta avstand fra
enhver form for rasisme, er unnlatelsen av å nevne
dette faktum ytterligere et eksempel på at den foreliggende
artikkel i sin ufullstendighet er uvederheftig.
Når det gjelder kampen mot rasisme og
forsvar av svake grupper, er det andre organisasjoner som har
noe å lære av antroposofene - ikke omvendt.
4. Øko-fascisme i Norge?
A. Innledning
Et hovedanliggende i Humanists hefte
er å advare mot visse uheldige tendenser innen økobevegelsen.
I lederen tar man et oppgjør med den såkalte "biosentrismen",
som hevder at alt levende må anses å ha samme "iboende
verdi og livsrett", enten det gjelder en koppebasill eller
et menneske. Man tar avstand fra de miljøaktivister som
hevder at sultkatastrofer i den tredje verden er "økologisk
nødvendige", og at man derfor ikke bør drive
u-hjelp.
Til dette er det nok å si: "Velkommen
etter." Hjalmar Hegge har i sitt forfatterskap om natur
og økologi for mange år siden reist den samme kritikk.
Ingen har utdypet Rudolf Steiners tregreningslære
bedre enn Hegge i sin filosofiske doktorgrad Frihet, individualitet
og samfunn (1988).
Der finner man en inngående drøftelse
av bl a forholdet til miljøvernarbeidet, som oppsummeres
på side 169 på følgende måte:
"Vi har oppholdt oss så vidt
meget ved hovedsynspunktene i den såkalte 'grønne
bølgen' eller de to økopolitiske strømninger
i vår samtid, fordi de ved sin fremhevelse av miljøspørsmålene
og sin samfunnsanalyse har vesentlige bidrag å gi til debatten.
Og vi har av samme grunn gått så vidt kritisk til
verks mot deres oppfatninger hvor vi mener de ikke strekker til,
ja, fører helt galt av sted."
I den tilhørende note 128 på
s. 357 heter det:
"Et annet kritikkverdig trekk ved
meget av samtidens miljøtenkning eller 'økologiske
bevegelse', er dens naturalistiske, for ikke å si biologiske
undertoner. Som følge av en manglende erkjennelse av menneskets
egenart, som individualitet og sosialt vesen, har man identifisert
det med dets egoisme og utbytting av naturen. Således har
man søkt å fremheve naturen (som da også oppfattes
materialistisk) på menneskets bekostning, noe som
i sin tid imidlertid har møtt betydelig kritikk både
internasjonalt og her hjemme."
Hegge har utdypet sitt syn på spørsmålet
i esseay-samlingen Mennesket og naturen. Naturforståelsen
gjennom tidene - med særlig henblikk på vår
miljøkrise (2. utg. Antropos Forlag 1993), som supplerer
synspunktene i den ovenfor nevnte doktoravhandlingen.
En behandling av norske antroposofers forhold
til økologi og miljøvern som ikke inngående
gir en redegjørelse for Hjalmar Hegges sentrale fremstilling
blir mangelfull og ufullstendig.
B. Nærmere om det biodynamiske
landbruket i Norge
Vi skal nå se nærmere på
om det i praksis er grunnlag for en eventuell påstand
om øko-fascisme innen den norske antroposofiske bevegelse.
Er det slik at antroposofene her i landet - særlig innen
landbruk - blander seg med neo-fascister på en kritikkverdig
måte?
Den første norske økolgiske
gården ble grunnlagt av norske antroposofer i 1930.
Den antroposofiske gårdbrukerne var
nær sagt alene om å drive økologisk landbruk
i ca 30 år, og de representerer således pionérene
innen det alternative landbruk.
De praktiske erfaringer som norske antroposofiske
bønder i denne tiden høstet, har kommet hele den
økologiske bevegelsen til nytte. De human-etikere som
i dag måtte drive en økologisk gård, drar
nytte av de verdifulle erfaringer som antroposofene opparbeidet.
I august i fjor ble det holdt henholdsvis
10- og 30-års jubileum på to store, norske biodynamiske
gårder, Folkhol og Øvre Alm i Stange kommune. Tilstede
var en rekke representanter for den norske bevegelse, og det
antroposofiske landbruket ble - av de ikke-antroposofiske økologene
- hyllet for sin pionérinnsats og for den uvurderlige
hjelp antroposofene hadde bidratt med.
Som en avlegger av det biodynamiske landbruket
ble import- og grossistselskapet Helios dannet for over 30 år
siden. Helios er i dag - uten sammenligning - den største
organisasjon i sitt slag, og vil i år 2000 og 2001 ha en
totalomsetning når det gjelder økologiske varer
og produkter på godt over 100 millioner. Men det stanser
ikke her: den organisasjon som har ansvaret for kontrollen av
økologiske gårder, Debio, har i alle år hat
et sterkt antroposofisk innslag i form av daglig leder og styreformann.
Ikke på ett eneste punkt er det mulig
å beskylde norske biodynamiske bønder for kritikkverdig
omgang med noen høyreekstremistisk grønn fløy
som begrunner sitt totalitære og rasistiske samfunnssyn
med henvisning til det "naturlige" og "økologisk
sunne", som er utgangspunktet for artikkelen i Humanist.
C. Antroposofisk engasjement i miljøbevegelsen
for øvrig
Antroposofene står ikke bare bak meget
viktige bidrag til den økologiske bevegelse.
I skrift og i tale har antroposofene helt
siden tidlig etter krigen igjen og igjen påpekt de miljøtrusler
vi står overfor - lenge før denne type spørsmål
ble satt på den offentlige agenda.
Hvis man går igjennom tidsskriftene
Horisont, Libra og Arken vil man se et omfattende
og kontinuerlig sterkt miljøengasjement. Man kan lese
samtlige artikler med lupe uten å finne et eneste eksempel
som rettferdiggjør advarsler mot den antroposofiske bevegelse,
slik Humanist gjør seg til talsmann for.
Det er ikke teknologi, vitenskap og rasjonalisme
som utpekes som årsaker til de alvorlige miljøproblemer
vi står overfor. Det er tvert imot menneskets rovdrift
av naturen basert på kommersielle interesser, storkapitalens
kortsiktighet og enkeltindividets grådighet som fremheves.
Jeg har hatt gleden av å være
styreformann for den "Landsbystiftelsen" som driver
seks Camphill-steder for psykisk utviklingshemmede og stoffmisbrukere.I
Landsbystiftelsen går arbeidet med psykisk utviklingshemmede
hånd i hånd med miljøvern-tanken. I landsbyene
finner man egne biologiske renseanlegg og - til og med - en egen
vindmølle, man baserer seg på et økologisk
landbruk og legger stor vekt på materialvalg m.v.
Det samme miljømessige grunnsyn særpreger
steinerskole-bevegelsen. Det er ikke mange bevegelser hvor man
ser miljøvernidealer til de grader omsatt i praktisk gjerning
som man finner i den antroposofiske bevegelse, og dette har -
som nevnt ovenfor - en lengre tradisjon hos antroposofene enn
andre organisasjoner som i de senere år har knyttet an
til miljøbevegelsen.
Antroposofenes arbeid i forbindelse med etableringen
av Cultura Sparebank for tre år siden er et ytterligere
eksempel på hvordan antroposofene representerer en fortropp
- i denne forbindelse med hensyn til alternativ tenkning innen
bank- og kredittvesen.
D. Forholdet mellom human-etikk og miljø
I den human-etiske bevegelse er det vanlig
å fremheve betydningen av vern om naturresursene og en
betoning av et engasjement innen miljøbevegelsen som den
beste måte å fremme sitt livssyn på.
Likevel fremstår - i alle fall for meg
- den human-etiske bevegelses miljøsyn som uklart.
Hva mener egentlig Humanist - rent
konkret - om dagens sentrale problemer vedrørende genmodifikasjon,
tilsetningsstoffer, bruk av sprøyting, plantevernmidler
m.v.?
Det er mitt inntrykk - jeg gjentar inntrykk
- at den human-etiske bevegelse med sin klokketro på "vitenskap
og fornuft" har et atskillig mer liberalt og avventende
- for ikke å si passivt - forhold til de ovenfor nevnte
utfordringer enn antroposofene.
Miljøvern koker raskt ned til konkrete
standpunkter til konkrete spørsmål. Jeg leser human-etikernes
honnørord om miljø. Hva Human-Etisk Forbund og
Humanist gjør i praktisk handling, er derimot
vanskeligere å få øye på.
E. Konklusjon
Hvis påstanden om øko-fascisme
i det aktuelle nummeret av Humanist pretenderer å
ha adresse til norske forhold, står man overfor en direkte
forvrøvlet påstand. Hvis siktemålet utelukkende
er å påpeke forholdene i Tyskland, er innlegget misvisende
og mangelen på å dokumentere og nyansere med en henvisning
til forholdene i Norge, kritikkverdig.
Antroposofenes innsats for miljøet
er preget av deres pionérinnsats, arbeidets praktiske
betydning og antroposofenes konsekvente holdning.
Jeg tillater meg kort og godt å reise
spørsmålet om ikke antroposofene i praksis
har betydd mer for den norske miljøbevegelse enn Human-Etisk
Forbund, med sine 50 ganger så mange medlemmer.
5. Avsluttende bemerkninger
I Humanists artikkel tegner man et
bilde av antroposofien hvor rasetenkning, nazi-forbindelse og
fortsatt flørting med fascismen er hovedingrediensen.
La oss oppsummere avslutningsvis. I nærværende
artikkel har det ikke vært vårt anliggende å
tilbakevise de uholdbare beskyldninger som i sin alminnelighet
er rettet mot Rudolf Steiner når det gjelder hans betydning
for den nasjonalsosialistiske bevegelse i Tyskland eller påstander
om angivelig rasisme og øko-fascisme. Dette er gjort i
andre bidrag. Vårt hovedanliggende har vært å
slå fast følgende:
1. Når man innhenter en artikkel om
antroposofiens forhold til nazisme, rasisme og øko-fascisme
og i den anledning fremsetter sterkt stigmatiserende og belastende
påstander, er dette i betydelig grad egnet til å
diskreditere den antroposofiske bevegelse i Norge, hvis man ikke
tar uttrykkelige forbehold. Slike forbehold - eller supplerende
opplysninger - er ikke tatt i Humanists artikkel. For
norske lesere fremstår derfor artikkelen som uvederheftig.
2. Det er ikke belegg for å hevde at
det finnes en forbindelse mellom antroposofi på den ene
side og nazisme/antisemittisme på den annen side i Norge.
Det er enkelt å dokumentere at antroposofene i 1930-årene
og under krigen i større grad enn toneangivende borgerlige
aviser og den venstreradikale bevegelse tok avstand fra alt som
hadde med nazisme og fascisme å gjøre.
3. Det er intet belegg for at ledende norske
antroposofer på noen måte har kommet med rasistiske
uttalelser eller stått for en rasistisk praksis. Det er
videre intet grunnlag for kritikk mot antroposofenes arbeid med
andre grupper som Hitler forfulgte, for eksempel psykisk utviklingshemmede
m.fl.
4. Norske antroposofers holdning m.h.t. rasisme
står i klar kontrast til den herskende offentlige rasistiske
oppfatning som eksisterte i 1920- og 1930-årene. De kretser
som i 1930-årene påberopte seg de samme idealer (vitenskapelighet
og fornuft) som dagens human-etikere gjør, representerte
en skamplett i norsk helsevesen for så vidt gjelder behandlingen
av tatere, omstreifere og psykisk utviklingshemmede.
Det er videre et faktum at sentrale personer
i den venstreradikale bevegelse - i motsetning til representantene
for den antroposofiske bevegelse - gjorde seg til talsmenn for
sterkt rasistiske og diskriminerende uttalelser. Etter krigen
har antroposofer protestert mot rasisme i offentlige skolebøker
hvor representanter for den human-etiske bevegelse har forholdt
seg fullstendign passiv.
5. Eventuelle påstander om at norske
antroposofer skal ha - eller har hatt - forbindelser med noe
som kan karakteriseres som øko-fascisme, er grunnløse.
Antroposofene har i flere sammenhenger vært pionérer
innen miljøvern, og har i praksis ytet vesentlige bidrag,
som - på tross av deres beskjedne antall - sannsynligvis
har hatt større innflytelse enn Human-Etisk Forbund.
This
article in English
Human-etikk
i teori og praksis
Cato Schiøtz
knuser "Humanist"
Peter
Normann Waage svarer på anklager
Anthroposophy,
Critics, and Controversy
Click to subscribe to anthroposophy_tomorrow
Onkel
Taz på norsk
Site search Web search
powered by FreeFind