HUMAN-ETIKK I TEORI OG PRAKSIS
Cato Schiøtz
I. Innledning
Peter Staudenmaiers artikkel i tidsskriftet
Humanist nr. 2/00 om "Antroposofi og øko-fascisme"
fikk meg til å stanse opp og tenke. Hvordan kan en slik
artikkel slippe uendret og ukommentert gjennom en redaksjon som
bekjenner seg til vitenskapelighet, rsjonalitet og saklighet
som idealer?
Det er i og for seg ikke nytt at norske human-etikere
er på krigsstien mot den antroposofiske bevegelse. Og det
er heller ikke nytt at det er sterkt delte meninger om kvaliteten
på denne kritikken.
Staudenmaiers artikkel fikk meg til å
finne frem tidligere angrep - og svar - på antroposofien
i Humanists spalter.
Jeg fant frem K. E. Steffens' artikkel i Humanist
nr. 6/1982. Videre fant jeg frem svensken Håkon Blomquists
angrep på antroposofien i Humanist nr. 1/1990 og
hans angrep på steinerskole-bevegelsen i nr. 2/1993. Samen
med Staudenmaiers siste artikkel utgjør disse artiklene
grunnlaget for følgende betraktninger om den argumentasjon
og den debattform som Humanist legger opp til og - i forlengelse
av dette - noen mer generelle betraktninger om teori og praksis
i den human-etiske bevegelse.
Før jeg går inn på noe
i de nærmere detaljene i pkt II nedenfor vil jeg for ordens
skyld presisere at jeg aldri har hat noen problemer med debatt
med enkeltstående medlemmer av Human-Etisk Forbund.
Jeg har alltid oppfattet dem som rimelig tolerante, og at de
- når det gjelder saklighet - ikke avviker fra det man
ellers møter.
Jeg har heller intet problem med Human-Etisk
Forbund som organisasjon. Det er naturligvis helt akseptabelt
å påstå at menneskeånden, sjelen, eller
tanken kun er prosesser, kun elektroner og ioner som uten stans
vandrer mellom nevroner og synapser, og at dette opphører
når vi dør. Dette er et grunnsyn som selvfølgelig
fremstår som legitimt i et pluralistisk samfunn. Å
anse mennesket som et dyr er fullt ut forenelig med et engasjement
for menneskerettigheter, miljøvern og forsvar av enkeltindividet.
Det er videre aldeles utmerket med alternative seremonier - jeg
har selv to barn som har latt seg konfirmere i en stilfull borgerlig
konfirmasjon i Oslo Rådhus.
Jeg skal nedenfor under pkt III komme tilbake
til hva jeg savner hos Human-Etisk Forbund, men dette er ikke
dette bidrags hovedanliggende.
Også foreningen Skepsis - som er en
avlegger av Human-Etisk Forbund - har jeg mye prinsipielt til
overs for. Skepsis har som hovedformål å drive kritiske
undersøkelser av "moderne overtro", herunder
blant annet å stimulere til kritisk forskning omkring såkalte
paranormale fenomener, pseudovitenskap og okkulte forestillinger.
Når man ser hva som tilbys på det spirituelle supermarkedet,
kan man bare beklage at aktiviteten i foreningen synes å
ha falt dramatisk gjennom 1990-tallet. I den grad foreningen
var ment som en spydspiss mot moderne overtro, kan man bare fortvile
over mangel på engasjement, evne til prioritering og ressurser.
Slik man i dag driver, er det større aktivitet på
et høstmarked på Steinerskolen på Hovseter
enn det Skepsis kan vise til gjennom et helt år.
Det er virkelig beklagelig. En av mine større
lesegleder var møtet med essay-samlingen Vitenskap
og verdensbilder med Lars Gule og Henning Laugerud som redaktører,
og som ble utgitt i 1989. Bakgrunnen for essay-samlingen - som
herved anbefales - var et seminar ved Senteret for vitenskapsteori
i Bergen, som ble holdt i forlengelsen av Erik Dammans bestselger
Bak tid og rom (1987). Boken ble m.a.o. ikke utgitt av Skepsis
- men så avgjort i Skepsis' ånd. Men dette er nå
dessverre over elleve år siden.
Det er altså ikke de human-etiske organisasjonene
jeg har prinsipielle problemer med. Det har jeg derimot med hensyn
til deres tidsskrift, Humanist, som tidligere var et internt
medlemsblad, men som for noen år siden ble erstattet av
medlemsbladet Fri tanke, og som nå fremstår
som et alminnelig tidsskrift for livssynsdebatt.
Når man vurderer de fire artiklene om
atroposofi som er nevnt ovenfor, blir en slått av at ingen
av dem er skrivet av norske human-etikere. K.E. Steffens er -
i hvert fall historisk - en Subus-tilhenger, og de tre ørvige
bidragene representerer import fra henholdsvis Sverige og USA.
Mangelen på selvstendige norske human-etiske bidrag om
antroposofi er påfallende. Det nærmeste vi kommer
er Kjartan Selbergs korte oppsummerende artikkel i Humanist nr.
4/5 for 1990, men denne artikkelen fremstår i liten grad
som et selvstendig arbeid, idet Selberg trekker meget store veksler
på artikler av Anders Lindseth, som i parentes bemerket
er ACEM-medlem og Dyade-medarbeider.
II. Nærmere karakteristika ved
argumentasjon og debatteknikk i Humanist
1. Kravet til empiri og vitenskapelighet
Intet er så sentralt i human-etikernes
livssyn som bekjennelsen til empiri og vitenskapelighet.
Kravet til vitenskapelig bevis som basis for
sine oppfatninger er et helt gjennomgående ideal, og dette
er selvfølgelig vel og bra.
Det er imidlertid påfallende at man
igjen og igjen ser at kravet til vitenskapelighet og dokumentasjon
hives fullstendig på båten når det gjelder
human-etikernes egne angrep på meningsmotstandere. Her
nøyer man seg regelmessig med ukvalifisert synsing og
mangel på dokumentasjon. Hvorfor stiller man ikke de samme
kravene til vitenskapelig belegg for egne påstander som
man gjør når man raljerer over meninger man er uenig
i?
Blomquists angrep på Steiner-pedagogikken
er et typeeksempel på hvordan kravene til dokumentasjon
glimrer med sitt fravær.
I Staudenmaiers artikkel fyrer forfatteren
innledningsvis løs med påstanden:
"Både antroposofien og nasjonalsosialismen
har dype røtter i blandingen av nasjonalisme, høyrepopulisme,
tidlig romantiske miljøverninteresse og esoterisk åndelighet
som kjennetegnet mye av tysk og østerriksk kultur mot
slutten av det nittende århundre."
Jeg har sett mange kritiske forsøk
på å sette antroposofien inn i en større sammenheng,
men Staudenmaiers forsøk er oppsiktsvekkende originalt,
- dessverre helt udokumentert og for øvrig udokumenterbart.
Når ble dobbeltmoral med hensyn til
argumentasjon et human-etisk ideal?
2. Den "fine" human-etiske
tvilen
"Viljen til tvil" kalte Bertrand
Russel den holdning som ligger til grunn for all søken
etter sannhet, og som er en selvfølge for alle antroposofer
som prøver å arbeide med erkjennelsesmessige spørsmål.
Man skal ikke ha lest mange human-etiske artikler
før man skjønner at den human-etiske tvilen er
"finere" og ligger på et høyere nivå
enn den tvil som leder til et spirituelt livssyn. Det synes ikke
å være teoretisk mulig at man kan tvile seg inn i
et annet livssyn enn det reduksjonistiske. Kan man i Humanist
være åpen for at det ligger like mye tvil bak mitt,
eller for den saks skyle André Bjerkes eller Jens Bjørneboes,
medlemskap i Antroposofisk Selskap som bak et medlemskap i Human-Etisk
Forbund?
Når ble arroganse et human-etisk ideal?
3. Forholdet til vår nære
historie
Det er en yndet sport i Humanists spalter
at man trekker frem historiske sitater fra Steiner eller fra
de tidligere antroposofer. Disse brukes som grunnlag for frontalangrep
med påstander om for eksempel rasistiske og nazistiske
holdninger.
Det er nå en gang slik at det skal godt
gjøres å finne en bevegelse som til de grader har
spavendt sin egen historie som antroposofene. I andre bidrag
av dette nummer av Libra er det henvist til den nederlandske
utredningen om eventuell rasisme i Steiners verk. Den fremlagte
rapport på over 700 sider er et resultat av et nesten 4
års arbeid, og redegjør i detalj for påstandene
om rasisme hos Steiner. Likeledes har antroposofen Uwe Werner
i boken Antroposophen im Nationalsozialismus 1933-1945
foretatt den - uten sammenligning - mest omfattende og kritiske
gjennomgang av antroposofenes forhold til Hitlers regime.
Når det gjelder den antroposofiske bevegelse
har den det til felles med så å si samtlige av datidens
bevegelser at det finnes enkeltindivider som trådte feil,
og som analyserte Hitler og nazismen uriktig.
Det er derfor slik at man både i Steiners
verk og i uttalelser fra hans etterfølgere finner utsagn
som man enten må reservere seg mot eller ta direkte avstand
fra.
Antroposofene har imidlertid vært forbilledlige
med hensyn til selv å legge faktum på bordet
i større grad enn noen av deres motstandere noen gang
kunne drømme om å ha ressurser til å gjøre.
Og nå kommer jeg til mitt poeng: Når
tok human-etikerne et oppgjør med den betente praksis
og de hårreisende uttalelser som i første halvpart
av 1900-tallet ble uttalt i vitenskapens og rasjonalitetens navn?
Jeg har i et annet bidrag i dette Libra-nummeret pekt
på samtidens teori og praksis omkring raser, tatee, psykisk
utviklingshemmede og andre. De uttalelser som antroposofene blir
bedt om å stå skolerett for i Humanists spalter,
er relativt bagatellmessige i forhold til de massive overgrep
som ble gjort i vitenskapens og rasjonalitetens navn - og det
på et tidspunkt hvor antroposofene i praksis startet arbeidet
med for eksempel psykisk utviklingshemmede.
Når ble selektiv hukommelse og fortrengning
et humanetisk ideal?
4. Kravet til nøyaktighet
Graden av slurv med hensyn til fakta er et
påtagelig trekk i Humanists artikler om antroposofi.
Og da snakker vi ikke om vurderinger, men om vitterlige kjensgjerninger.
Håkon Blomquists og Peter Staudenmaiers
fktiske feil er påvist i de svarinnleg som er blitt publisert
i etterkant av deres respektive artikler.
La meg som supplerende bemerkning ta for meg
bare det første avsnittet i Staudenmaiers artikkel. I
de to første setningene er det ikke mindre enn tre faktiske
feil. Staudenmaier legger til grunn at Steiner i 1910 reiste
på en foredragsturné i Norge, og at han blant annet
holdt en forelesning for "et stort og lydhørt publikum"
i Kristiania. Faktum er at Steiner overhodet ikke var på
noen turné - han besøkte bare Kristiania. Den aktuelle
forelesning ble aldeles ikke holdt for "et stort og lydhørt
publikum". Det var ikke en gang et offentlig foredrag, men
et internt medlemsforedrag med 68 møtende nordmenn i tillegg
til de utlendinger som fulgte Steiner. For det tredje har Staudenmaier
ikke en gang greid å referere tittelen på Steiners
foredrg riktig.
Blar man om til neste hovedavsnitt med overskriften
"Rudolf Steiner", behandler Staudenmaier innledningsvis
Steiners familie og hans såkalte formative år. Steiners
far omtales som en "mindre embetsmann" - som selvfølgelig
er galt, og hans virkelige formative år i Weimar utelates
fullstendig.
Ingen viktige feil - neivel, men når
man bommer på så lett konstaterbare fakta er det
forståelig at når Steudenmaier kommer til vurderingene,
går man fra galt til verre.
Det gjør jo for øvrig ikke saken
bedre at både Blomquist og Staudenmaier tillegger både
Steiner og antroposofer meninger de ikke har, men dette er jo
en gjenganger i nær sagt all offentlig debatt, som man
bare får utvise overbærenhet mot.
Når ble lettvint og unøyaktig
omgang med vitterlige kjensgjerninger et huam-etisk ideal?
5. Kildebelegg
I alle kritiske artikler er korrekte kilder
alfa og omega. Går man nøye gjennom de kritiske
artiklene om antroposofi i Humanist er det tre ting som
er påfallende.
For det første fremmes en rekke påstander
uten noen som helst form for kildebelegg. Det er tale
om rene postulater som står for forfatterens regning uten
noen forankring hverken i primær- eller sekundærkilder.
Det andre er mangel på kildekritikk.
Det er greit nok å referere til andre forfattere. Det er
nødvendig i enhver akademisk debatt. Men hva hvis kilden
er "forurenset"? Ta for eksempel note 6 i Staudenmaiers
artikkel. Her siteres en uttalelse fra Wolfgang Treher i boken
Hitler, Steiner, Schreber, hvor det konkluderes:
"Konsentrasjonsleire, slavearbeid og
mordet på jødene utgjør en praksis hvis nøkkel
kanskje kan finnes i Rudolf Steiners teorier."
Sitatet er sikkert riktig nok det, men er
Treher i nærheten av å ha grunnlag for denne helt
ekstremt stignatiserende påstand? Selvf;lgelig ikke.
Det tredje er det selvrefererende i kildebruken.
Kritikere av Steiner refererer til kritikere av Steiner, som
igjen refererer til kritikere av Steiner. Hvorfor ikke i større
grad bruke Steiner selv som kilde?
Når ble uvitenskapelig metode et human-etisk
ideal?
6. Kravet til representativitet
I all vitenskapelig debatt er det en selvfølge
at det materiale man fremlegger er representativt.
I professor James Letts artikkel "En
guide til kritisk tenkning" i Skepsis nr.1/1999 heter det:
"Det er åpenbart lite fornuftig
bare å ta med det bevismaterialet som støtter ens
egen teori og se bort fra det som motsier den. Denne regel er
likefrem og selvinnlysende og trenger derfor lite forklaring.
Ikke desto mindre blir den ofte syndet mot av paravitenskapens
utøvere og tilhengere."
Og av human-etikere - kan vi trygt legge til.
Ta igjen Staudenmaiers artikkel, som bl.a.
prøver å utlegge Steiner som en antisemittisk forløper
for nazismen. Hele artikkelen er en studie med hensyn til å
presentere et lite representativt utvalg av sitater og unnlatelse
av å presentere hva som er typisk. Det er enkelt
å sette sammen en betydelig sitat-bukett med hensyn til
Steiners anti-rasistiske uttalelser, for ikke å snakke
om den aktive holdning mot antisemittismen som gjennomsyret Steiners
liv.
Hører vi noe om dette?
Intet.
Når ble populistisk argumentasjon et
human-etisk ideal?
7. Krav til fullstendighet
I forlengelsen av pkt 6 ovenfor må nevnes
hvordan man i Humanists spalter fullstendig overser ethvert
krav til fullstendighet. Når man for eksempel setter frem
påstander om rasisme, kunne det da ikke være en ide
å undersøke om det finnes noe praktisk utslag av
rasisme i for eksempel steinerskoler eller andre antroposofiske
institusjoner? Hvorfor i alle dager sjekker man ikke kartet mot
terrenget? Fortielser kan være like villedende som direkte
usannheter.
Når man publiserer en artikkel om angivelig
betent antroposofisk praksis i Tyskland i 1920- og 30-årene
og unnlater å supplere med noen opplysninger om forholdene
i Norge, må enhver tro at forholdene her i landet ikke
skiller seg vesentlig fra forholdene i Tyskland. Sannheten er
at fremtredende norske antroposofer kan vise til en helt forbilledlig
praksis både før, under og etter krigen når
det gjelder forholdet til rasisme, nazisme og fascisme. Er dette
likegyldig? Når ble mistenkeliggjøring et human-etisk
ideal?
8. Mangel på logisk sammenheng
i argumentasjonen
La meg igjen vende tilbake til James Letts
ovenfor nevnte artikkel.
Her påpeker Lett den selvfølgelighet
at ethvert argument for enhver påstand må være
logisk korrekt. Hvorfor etterleves dette ikke i Humanists
spalter? Det typiske eksemplet er K.E Steffens' "motbevis"
mot nærsagt alt Steiner står for.
Steffens mener for eksempel at det er vitenskapelig
bevist at Atlantis aldri har eksistert - et slikt kontinent kan
ikke ha ligget mellom Afrika og Amerika. Og med dette som premiss
lar han nær sagt hele Rudolf Steiners Gesamtausgabe på
bortimot 350 bind falle. For det første opererer Steffens
med svært små krav til vitenskapelig bevis for et
ikke-faktum - la det nå være. Vårt hovedanliggende
i den forbindelse er at det er logisk selvmord å påstå
at fordi Atlantis eventuelt ikke har ligget i Atlanterhavet,
ramler Steiners antroposogi, psykologi, kristologi, astronomi,
erkjennelsesteori, samfunnslære, nasjonaløkonomi
osv., osv., sammen. Det får være måte på
hvilke følger et uriktig standpunkt med hensyn til et
enkelt spørsmål måtte ha. Det er for øvrig
ikke Atlantis' plassering i Atlanterhavet som er det sentrale
hos Steiner. Det er hva som skjedde i eventuelle prehistoriske
kulturer som primært er interessant, ikke hvor de lå
rent geografisk.
Jada, jada, - jeg vet at K.E Steffens ikke
er medlem av Human-Etisk Forbund, men likevel:
Når ble mangel på logikk et human-etisk
ideal?
9. Form
Igjen og igjen slår det meg hvorfor
det i Humanists spalter skal være umulig å ha en
frisk livssynsdebatt uten å måtte ty til usakligheter.
Det er et osean mellom Humanists kritikk av antroposofien
og kritikken av antroposofien i for eksempel Acem-bevegelsens
tidsskrift, Dyade. Påstander om at antroposofer
representerer en trussel mot demokratiet og det som verre er
er en gjenganger. Når så redaksjonen i Humanist som
illustrasjon til Staudenmaiers artikkel tegner en ørn
med hakekorsflagg over antroposofenes hovedkvarter i Dornach
blir det hele praktfullt.
Når ble usaklighet et human-etisk ideal?
10. Ansvar for egne handlinger
Humanist er
alltid meget påpasselig med å distansere seg
fra de artikler som inntas i tidsskriftet. Innleggene "gir
ikke nødvendigvis uttrykk for redaksjonens eller forbundets
syn", og konklusjonene står derfor bare for forfatternes
regning. Så enkelt kan det ikke være når man
bevisst henter inn artikler fra utlandet og lar dem oversette:
Redaksjonen har et selvstendig ansvar for det man bestiller fra
andre forfattere.
I tillegg er mønsteret i Humanists
redaksjons syn på antroposofien klart, jf hovedbudskapet
i sentrale artikler - som for øvrig støttes på
lederplass.
Og egne smakfulle illustrasjoner kan man da
umulig mene at man ikke skal ta ansvar for selv? Det er og forblir
ugjennomtrengelig at man greier å plassere et bilde av
Steinerskolen på Hovseter på motsatt side av bilder
fra konsentrasjonsleiren i Dachau i Staudenmaiers artikkel.
Når ble ansvarsvegring et human-etisk
ideal?
III. Teori og praksis forøvrig
Det er grunn til å gjenta at det selvfølgelig
at det selvfølgelig ikke er grunnlag for å identifisere
redaksjonen i Humanist med enkeltmedlemmene i Human-Etisk
Forbund.
Tvert i mot har antroposofene hatt gleden
av å bli til dels heftig forsvart av kjente personer i
norsk offentlighet som også representerer den human-etiske
bevegelse, som for eksempel Johan Galtung, Nils christie og Mosse
Jørgensen. Disse har - i motsetning til redaksjonsmedlemmene
i Humanist - gjennom en årrekke hatt et personlig forhold
til og ervervet store kunnskaper om deler av den antroposofiske
bevegelse. Det er derfor gledelig at disse human-etikerne er
blant de første til å reagere på Humanists
usakligheter.
Det er beklagelig at Humanists kritikk er
intolerant og elitistisk. Debatt-innleggene representerer ikke
annet enn bidrag til ytterligere avhumanisering i en allerede
avhumanisert verden. Humanists vedvarende mangel på
respekt for annerledes tenkende, lettvinte omgang med faktum
og mangel på elementær saklighet, gjør tidsskriftet
uaktuelt for mennesker som vil arbeide for et mer humant samfunn.
Det er faktisk slik at det er den antroposofiske
humanisme som er bærer av de historiske humanistiske idealer,
og ikke den human-etikk som i praksis reflekteres i Humanists
spalter. Her er mangel på vitenskapelig metode redaksjonens
varemerke, populistisk argumentasjon dens metode og mistenkeliggjøring
dens fremste funksjon. Et livssyn hvor det til de grader er sprik
mellom idealer og praksis får et troverdighetsproblem.
Dette leder over til en avsluttende betraktning:
Den human-etiske bevegelse forvalter store
ressurser. Jeg har alltid trodd at det viktigste i human-etikken
skjer på grasrotplanet, og at det er på bunnen av
samfunnet hovedengasjementet må ligge - gjennom sosial
praksis rettet mot enkeltindivider og svake grupper. Human-etikk
kan kkke først og fremst være et skrivebordsanliggende
hvor man driver klappjakt på alt oversanselig fra religion
til demoner, engler, elementære vesener og det som verre
er.
Hvorfor er det antroposofene - og ikke human-etikerne
- som for eksempel etablerer en alternativ bank hvor man prøver
å frikoble seg fra den vanlige kapitalistiske bankdrift?
Det skulle vel ikke være slik at de
ca. 100 medarbeiderne som er tilsluttet det norske Camphill-samarbeidet
som arbeider med psykisk utviklingshemmede, gjør mer for
psykisk utviklingshemmede i Øst-Europa enn hele
Human-Etisk Forbund med hele sine 500 ganger så mange medlemmer
generelt gjør for svake grupper i hele den tredje verden?
Hvorfor er det et misforhold mellom Human-Etisk
Forbunds store ressurser, og det som kommer ut i form av sosial
praksis? Det er vel og bra med alternative seremonier og stort
byråkrati, men bør ikke listen legges høyere
for en organisasjon som for øvrig med jevne mellomrom
bare har uetterettelig kritikk å komme med overfor meningsmotstandere
som etter fattig evne prøver å ta sosiale utfordringer
på alvor?
Antroposofiens
forhold til nazisme, rasisme og øko-fascisme
Cato Schiøtz
knuser "Humanist"
Peter
Normann Waage svarer på anklager
Anthroposophy,
Critics, and Controversy
Onkel
Taz på norsk
Click to subscribe to anthroposophy_tomorrow
Site search Web search
powered by FreeFind