Fredag 5. juli 2002:
Dagbladet kjørte min kronikk som svar på en tidligere kronikk av Steinar Lem: "Øk skattetrykket!" (22. juni). Dagbladet har imidlertid hoppet over min kronikk i sitt arkiv på nettet, men her er den:
Om å øke skattetrykket
Steinar Lem gikk i en kronikk 22. juni inn for å øke skattetrykket. Men hvorfor tror han at en grådig stat vil gi mer til de fattige? spør skribenten Tarjei Straume. Lem etterlyser et parti som vil hente pengene inn, Straume ser ingen forskjell på denne etterlysningen og ropet på en sterk mann.
------------
Lørdag 22. juni skriver Steinar Lem en kronikk som bærer tittelen "Øk skattetrykket!" Ønsket om skatte- og avgiftslettelser kommer imidlertid ikke utelukkende fra søkkrike, grådige overforbrukere slik Lem ser ut til å antyde, samtidig som han legger ut i det vide og brede om filosofi, religion, hedonisme, egoisme og livsstil. Alt dette er et sidesprang, for det som ikke sies, er hvordan det økte skattetrykket skal komme de lavtlønnede til gode, hvordan det skal hjelpe dem som sliter uten å få endene til å møtes. Økt skattetrykk medfører bl.a. økte inntekter til staten og dermed også høyere inntekter for offentlig ansatte og velstående konsulenter.
Mitt spørsmål er derfor: Vil en grådigere, rikere stat virke som magisk medisin mot (mer eller mindre skjult) fattigdom i Norge? Dette spørsmålet må på ingen måte tolkes i retning av støtte for den politiske høyrefløyens retorikk. Undertegnede har ingen illusjoner om at en høyrevridd politikk vil gjøre vilkårene bedre for utsatte grupper. Men det som er underforstått i Lems resonnement er at "det økte skattetrykket" vil medføre mer omfattende sosialstøtte og lignende utbetalinger. Man skal altså tvinges til å tigge på sosialkontoret fordi man betaler mer skatt enn man har råd til. Ville det ikke være enklere i utgangspunktet å lette byrden for de fattige ved å la dem beholde noen flere usle kroner av hva de tjener?
Problemet er at når man vil ha økonomisk støtte fra det offentlige, må man fylle ut omfattende skjemaer og gi fra seg betydelige mengder med personlig informsjon som senere lagres permanent av Statistisk Sentralbyrå. Man må også oppgi hva hver enkelt krone skal brukes til. Man er prisgitt maktmennesker i byråkratiet som sitter i styrer og komiteer og fatter diverse vedtak på vegne av ens velferd. Kanskje Lem forestiller seg at staten er slags Robin Hood som stjeler fra de rike og gir til de fattige, men hvis denne utopien skal realiseres, må staten først slutte med å stjele fra de fattige også.
Steinar Lem trekker frem sine barndomserindringer fra 1960-tallet da bortskjemte folk også klaget på skatten. Selv skrev jeg en stil på skolebenken i 1965 som gikk ut på at skatt var tyveri og at ligningsvesenet var et monster med klør. Lite visste min norsklærer (som tordnet mot stilens innhold) at myndighetene hadde gjort en feil med hensyn til min fattige mor som utelukkende livnærte seg av sang- og klaverundervisning hjemme. Ligningsvesenet kom for å ta pant i flygelet hennes, som var hennes eneste levebrød, selv om hun ikke eide nåla i veggen. Dette var jeg altså vitne til som tenåring.
Min mor, som døde for fem år siden, nektet å gå på sosialen og hun hatet byråkratiet og skattevesenet. Dette er ikke så rart når man erkjenner at denne etaten, med kemneren som våpen, er den verste mafiaen av dem alle. De som kjenner dette på kroppen, er nettopp de som ikke har råd til å gjøre opp for seg. Dette betyr ikke at de er bortskjemte, egoistiske, hedonistiske overforbrukere!
Lem henviser også til folkeopprøret mot bensinpriser og konkluderer med at fattige folk ikke trenger å kjøre noen steder, for minstepensjonister o.l. har ikke biler, hevder han. Egen transport er bare for de velstående. Venstrefløyen har stått for en politikk som i praksis øker kløften mellom fattige og rike ved å gjøre det så tungt og vrient som mulig for lavtlønnede å skaffe seg og vedlikeholde egne transportmidler. Eliten klager på køer i trafikken, så vekk med de fattige. La dem gå på fortauet og stå på øde stasjoner til alle døgnets tider og i allslags vær, hvor de har større sjanse for å bli utsatt for polititrakassering og overfall, spesielt sent på kvelden.
Dette politisk korrekte utsagnet om at det er greit å få de fattige vekk fra veiene henger utvilsomt sammen med et annet: "Økologi er det ikke på mote å snakke om for tiden," skriver Lem.
"Likevel er overforbruk av fossil energi hovedårsaken til klimaendringene."
Den første påstanden er feil. Den andre er misvisende fordi den fremstilles som etablert vitenskapelig faktum og ikke en teori - riktignok en teori som har blitt religion, fordi den er så politisk betent. Noen danske metereologer og andre forskere - bl.a. Lassen, Svensmark og Friis-Christensen - har forlengst utfordret drivhusteorien med sin forskning på solflekker og kosmisk stråling, og dette temaet blir stadig heftigere debattert i vitenskapelige kretser.
Lem påpeker at en nordmann tjener mer enn 100 mennesker i Bangladesh og at forskjellene øker. Han antyder at den foretrukne medisinen ville være å ty til de gamle tiltak som i praksis går ut på å ta pengene fra de fattige i et rikt land og gi dem til de rike i et fattig land. Poenget er at de fattige trenger høyere lønn og lavere skatteprosent uansett hvor på kloden de befinner seg. Hvis Lem ikke setter utvetydig likhetstegn mellom å være søkkrik og å være norsk, innebærer hans anbefaling at man også tyner bangladesherne for høyere skatt.
Steinar Lem henviser ved gjentatte anledninger til Det nye testamentets etikk og demonstrerer dermed en gammelmodig støtte til en sterk statskristendom. Man blir derfor inneforstått med at statssosialismen er det beste redskap for Kristi lære. Jeg skal etter beste evne unngå å komme inn på dette temaet som jeg har berørt i detalj i andre artikler. Noen bemerkninger er allikevel på sin plass, bl.a. fordi fagfolk som f.eks. Gunnar Stålseth er inhabile i denne sammenheng, så lenge de lønnes av staten.
Jesus hengte politisk autoritet konsekvent ut til forakt, og han var nådeløs i sine utskjellelser av skatteinnkrevere, som gjennom hele Det nye testamentet beskrives som syndere i samme åndedrag som horer. Forskjellen mellom horer og skatteinnkrevere er at Jesus var meget forståelsesfull og tilgivende overfor alt som hadde med seksualitet og menneskelige svakheter å gjøre, men beinhard mot økonomiske overgrep. Skatteinnkreving ble regnet som økonomisk vold på sitt verste, spesielt mot enker. Det er derfor et grovt misbruk av kristendommen å ta den til inntekt for slik statlig vold, selv om denne forfalskningen er et velkjent fenomen fra kirkens historie. Lem fremstiller Jesus som en Josef Stalin, hvilket bekreftes av hans avsluttende punchline: "Pengene ligger og venter på det partiet som har mot og moral nok til å inndra dem."
Jeg har både sympati og forståelse for kritikken mot de velståendes konsumsyke i det rike Vesten, mens resten av verden kjemper med problemer som er vanskelig å forestille seg i vårt samfunn. Det problematiske er at ropet om et sterkt parti som kan konfiskere folks eiendeler, lyder skremmende likt ropet om en sterk mann som kan ordne opp. Og da spiller det liten rolle om vedkommende kommer fra høyre eller fra venstre.
En av statssosialismens mest fremragende talsmenn var George Bernard Shaw. Hans anarkistiske meningsmotstander var Benjamin R. Tucker. To banebrytende politiske skrifter ble skapt av debattene mellom dem: Tuckers "State Socialism and Anarchism", som ble utgitt i 1888, og Shaws "The Impossibilities of Anarchism", som ble utgitt som en sosialistisk løpeseddel i 1893. Disse verkene ville ha vært lang mer verdifulle bidrag til denne debatten enn bananrepublikansk sludder fra kristenstalinister og populistisk markedsøkonomisk vås fra den nye høyrefløyen. Det vi må se i øynene fremover, er muligheten for dyptgående endringer i verdensøkonomien, som muligens kan styrte hele status quo, valutaene og børsene inkludert. At håndhevingen av opphavsrettslovene begynner å slå sprekker, kan være toppen av isfjellet. Når 20 millioner dollar-klubben i Hollywood trues av Internett, er det muligens endringer på gang. Men ingen er tjent med at Storebror ydmyker de fattigste i landet hardere ved å grave enda dypere i lommene deres mens han skjeller dem ut for å være egoistiske og grådige.
- Tarjei Straume
På nyhetsgruppen no.samfunn.politikk.diverse valgte Øyvind Michelsen å ta min kronikk til inntekt for sin støtte til FRP:
Subject: Re: Om å øke skattetrykket - Vent til neste Stortingsvalgkamp så er det allright!
Date: Sat, 06 Jul 2002 21:39:51 GMT
From: "Øyvind Michelsen"
Newsgroups: no.samfunn.politikk.diverseØkning av skattetrykket bør de andre partiene ta opp i Stortingsvalgkampen 2005 og så maskimalt satse på det under hele valgkampen. Dersom disse skatteøkningspartiene da får høy oppslutning er det helt allright med skatteøkning under forutsetning at de klart gjorde rede for at de var for en slik drastisk skatteøkning i valgkampen.
Resultat av dette villle jo ført til drastisk oppslutning for Frp. Partiet mot skatter avgifter og offentlige inngrep og det har jeg slettes ingen ting imot.
vh
Øyvind, Oslo
som ikke et eneste sekund har angret at han stemte FrP sist høst!
Min kommentar:
Subject: Re: Om å øke skattetrykket - Vent til neste Stortingsvalgkamp så er det allright!
Date: Sat, 06 Jul 2002 22:43:33 GMT
From: Tarjei Straume
Newsgroups:no.samfunn.politikk.diverseDet var slike reaksjoner jeg hadde i mente da jeg la inn et visst forbehold i kronikken, nemlig at mine argumenter må "....på ingen måte tolkes i retning av støtte for den politiske høyrefløyens retorikk. Undertegnede har ingen illusjoner om at en høyrevridd politikk vil gjøre vilkårene bedre for utsatte grupper."
Mitt hovedargument går ut på at staten tar fra de fattige og de rike for å gi til de rike. Dette vil ikke endre seg med en frp-høyre-regjering - snarere tvertimot. Helhetspolitikken i en høyrevridd stat vil bl.a. medføre betraktelig høyere priser på konsumvarer og tjenester som vil gjøre situasjonen minst like vanskelig som før blant lavtlønnede. En slik politikk vil også styrke dominansen av den økonomiske overklassen i rettsvesenet, jurieutvalg m.m. Dessuten vil enhver høyrepolitikk, enten den er tradisjonell eller populistisk, gjøre politietaten enda mer nådeløs overfor fattige som kan vekke den minste mistanke om å være på kant med loven, i den hensikt å beskytte de privilegerte mot "forstyrrelser" eller irritasjoner fra utsatte grupper i samfunnet.
Det hjelper like lite å sitte på høyrefløyen og skjelle ut venstrefløyen som omvendt, for til høyre spøker fascismen like olmt som stalinismen på venstresiden. Dere er like "gode" på begge sider.
Tarjei
Lektor Hansens Bjørneboe-filét
